En verden full av bøker

Ingen fancy overskrift, jeg sier det som det er: Takk for meg!

2012-02-15T19:24:00.000+01:00

Jeg har aldri vært noe særlig god på å holde nyttårsløfter. Lesere av denne bloggen husker kanskje at jeg i januar skrev at jeg har to mål for 2012. Å lese og å blogge.

Noen uker har gått og etter mye tenking så har jeg kommet frem til at dette blir mitt siste innlegg på denne bloggen. Det er mange grunner til det, men først og fremst ønsker jeg å ha mer lesetid. For det ironiske er at bloggetid det spiser opp lesetid.

Jeg har blogget i over tre år og takket være dere lesere og medbloggere har dette vært en kilde til inspirasjon. Tre år er ganske lenge og det er interessant (og litt gruelig) å se de første innleggene mine. Bloggingen har vært lærerikt på så mange måter, etter hvert som lesertallene økte og jeg ble en del av det veldig fine bokbloggemiljøet. Jeg kommer fortsatt til å lese bokblogger og kommentere innimellom. Blant annet skal jeg lese Cold Comfort Farm i slutten av måneden. Det blir ikke noe eget innlegg fra meg, men jeg kommenterer nok på andre sine innlegg.

I begynnelsen skrev jeg for mamma, samboeren min og et søskenbarn. Bare en leste bloggen frivillig. Det er fortsatt uvirkelig for meg at så mange gidder å stikke innom bloggen min hverdag, men lesertall som økte har vært en inspirasjon.

Jeg jobber ikke med bøker, men med bloggingen har jeg fått litt mer innsikt i bokmiljøet. For tre år siden var det få bokbloggere som fikk anmeldereksemplar, i dag kaster forlagene gratiseksemplarer etter bloggerne. Jeg sier ikke at det er galt og for meg har dette også vært en prosess. Først, en stolthet over å motta leseeksemplar, for å senere bli stresset over alt som skulle ha blitt lest og i det siste halvåret har jeg valgt å si nei til de fleste. Jeg synes det er fint at bokbloggere blir sett og hørt, vi konkurrer ikke med de som lever av anmelde, de fleste av oss skriver om bøker gjør det fordi vi har lyst til å formidle leseglede.

Lesingen min har også endret seg, den har nok blitt smalere, mer organisert og mer litt mindre impulsiv. En periode ville jeg gjerne lese det som alle andre leste, i det siste har jeg valgt å prøve å finne de små perlene selv. Lesingen i 2012 har gått litt trått, det har vært noen fine lesestunder, men nå gleder jeg meg til å gyve løs på lesingen igjen for fullt.

Jeg har ikke tall på hvor mange fine lesetips jeg har fått de årene jeg har lest bokblogger, tusen takk alle sammen! Jeg har lagret de og har tips til lesestoff for mange år fremover.

Jeg er en litt sånn all or nothing person, så å ha blogg hvor jeg sporadisk blogger passer ikke for meg. Kanskje dukker jeg opp i bloggosfæren igjen, men ikke på denne bloggen. Den skal få bestå for nå.

Kjære leser, takk for at du lest og kommenteret, takk for at du har oversett alle skrivefeiler (ja, jeg skriver fort og gærnt) og takk for at du har kommet tilbake tross mitt skiftende lesehumør. Jeg har prøvd å være ærlig, for ærlig skrev en leser i en kommentar en gang, vel kanskje det. Samtidig har jeg prøvd å formidle leseglede.

Kjære leser, jeg ønsker deg mange fine lesestunder. Nå skal jeg dukke ned i en murstein.

Helt totalt uinteressant for deg....

2012-02-11T11:42:00.000+01:00

.... men jeg finner grunner til å utsette husarbeidet...

1. Kor gamal er du om fem år? Er jeg nærmere 40 enn 30 og det merker jeg er litt stressende..2. Kven var du minst to timar rundt i dag? Min datter og samboer.3. Kor lang er du? 170 cm4. Kva var den forrige filmen du såg? Film... hva er det? Tenke, tenke.... Moneyball var det. Anbefales!5. Kven ringte du sist? Min søster som satt på Flybussen og kjedet seg.6. Kven ringte deg sist? Min søster, jeg klarte nemlig ikke å ta telefonen i tide7. Kva stod på den forrige smsen du fekk? "Ok". Logistikk i husholdningen...8. Føretrekk du å ringe eller sende sms? Begge deler til sitt bruk.9. Er dine foreldre gifte eller skilte? Gifte.10. Når såg du mamman din sist? Forrige helg da de var på besøk!11. Kva farge har du på augene? Brun12. Når vakna du i dag? Trommevirvel.... den lille bestemte seg for å sove til kvart på åtte. Ny rekord, og vi glemmer det faktum at noen var våken store deler av natten. 13. Kva er din favorittjulesang? Den fattige gud.14. Kva er din favorittplass? Så lenge jeg har en bok kan jeg trives overalt.15. Kva plass likar du minst? Steder meg altfor mye folk.16. Kvar trur du at du er om ti år? Hvem vet....17. Kva skremte deg mest om natta som liten? UFO'er...18. Kva fekk deg til å le hardt seinast? Min lille datter som marsjerte rundt i altfor store sko.19. Kor stor er senga di? 180.20. Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar, som mangler flere bokstaver på tastaturet.21. Søv du med eller utan klede? Med, men ikke mye.22. Kor mange puter søv du med i senga? En.23. Kor mange land har du budd i? Norge, England og Russland24. Kvar har du budd? Oslo, Averøya, Moskva, Bodø, Moskva, Bodø, England, Bodø, Averøya, Volda, Oslo! Ups, det ble noen plasser, jeg flytta fra Averøya som 19-åring og kom til OSlo da jeg var 26. You do the math. 25. Likar du sko, sokkar eller berrføtt? Sko26. Er du sosial? Nei! Gi meg en bok.27. Kva er din favorittis? En favoritt??? 28. Kva er din favorittdessert? Karamellpudding, hjemmelaget:-)29. Likar du kinamat? Øh, nei.... Jeg spiste kinamat for første gang i mitt liv da jeg var 31 år..30. Likar du kaffe? Nei.31. Kva drikk du til frukost? Melk og/eller vann.32. Søv du på nokon spesiell måte? Nei.33. Kan du spela poker? Nope.34. Likar du å kosa? Ja.35. Er du eit avhengighetsmenneske? Om min avhengighet av pepsi max teller så er svaret ja...36. Kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Ja. Mitt eldre søskenbarn. Blant annet.37. Vil du ha born? Har.38. Kan du nokon andre språk enn norsk? Engelsk, litt tysk og russisk.39. Har du nokon gong vore i ein ambulanse? Nei. Heldigvis og bank i bordet.40. Føretrekk du havet eller eit basseng? Havet.41. Kva brukar du helst pengar på? Bøker og klær.42. Eig du dyre smykker? Hva er dyrt? Jeg sier ja. Jeg har verdens snilleste kjæreste:-)43. Kva er ditt favorittprogram på TV? Bortsett fra nyheter ser jeg bare serier, nå er det House, The Big Bang Theory og How I Met Your Mother, blant annet.44. Kan du rulle med tunga? Nei.45. Kven er den morsommaste personen du kjenner? Mange rundt meg er morsomme, men morsomste?? Må tenke litt på den.46. Søv du med kosedyr? Ikke med mine egne, men av og til blir en tøyvariant av Hinkel Pinkel med opp i senga når den lille kommer på besøk.47. Kva har du som ringelyd? En sånn standard som alle har....48. Har du klesplagg frå du var liten? Jepp.49. Kva har du nærast deg no som er raudt? To puter i sofaen.50. Flørtar du mykje? Nei. Ha ha. 51. Kan du bytte olje på bilen? Nei.52. Har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei.53. Kva var den forrige boka du las? Leser svensk chick lit for tiden.54. Leser du avisa? Nettaviser, Klassekampen, DN på fredag og lørdag og Morgenbladet.55. Abonnerer du på noko magasin? Dine penger og et svensk bokbland56. Dansar du i bilen? Jeg synger derimot i bilen.57. Kva for radiostasjon høyrte du på seinast? Radio Paradise.58. Kva var det siste du skreiv ned på eit papir? Handleliste.59. Når var du i kyrkja sist? Julaften.60. Er du lykkelig? I bunn og grunn, ja.

Confessions of a GP (lydbok)

2012-02-08T08:07:00.000+01:00

I slutten av januar hadde jeg behov for noe veldig enkelt. Noe som fikk meg til å le i minus altfor mye, altfor tidlig ute på morgenen humør. Løsningen ble doktor Daniels.

Benjamin Daniels er i tretti-årene og jobber som GP, general practitioner i England. Som GP jobber han for NHS, National Health Service, kanskje kan det sammenlignes med de norske fastlegene. I England er helsetjenestene i prinsippet gratis for brukerne, men ikke ulikt Norge så er det satt prislapp på mange av de offentlige tjenesetytelsene. Noen skal tjene penger på ulike produkter og tjenester, og det er ikke pasientene.

Doktor Daniels (er legene forøvrig den siste yrkesprofesjonen hvor vi fortsatt bruker etternavn?) er både frustrert og litt sinna. I den korte boken Confessions of a GP langer han ut mot oss pasienter, mot de som eierne av legepraksisen, legemiddelindustrien og politikere.

Tross frustrasjon og en del innskutt voksenopplæring, er boka ganske morsom. Daniels gir av seg selv, han forteller om valget å bli lege som han tok som 16-åring, snarveier han har tatt og ambivalente tanker rundt pasientene sine. Som 16-åring har han resonnert seg frem til at hvis han skal dra damer som George Clooney i ER må han faktisk bli lege, for alternativene fotballstjerne og boybandmedlem er ikke så realistiske.

Hverdagen som GP er langt fra glamorøs. Jeg kunne aldri ha tenkt meg å være lege, men jeg har alltid lurt på hvordan det er å høre på andre sine utfordringer hele dagen. Jeg tenker at det å sitte dag ut og inn på et legekontor må tidvis være ganske frustrerende, en kamp mot klokka og ikke minst er det jo ofte at man ikke har så mange muligheter for å hjelpe.

Korte kapitler tar enten utgangspunkt i en pasient eller et tema, og Daniels går rett på. Dette er en bok man enten liker fordi man tar den som den er, eller så fungerer det ikke. Jeg kan godt skjønne at det for mange kan bli for enkelt, kanskje tidvis flåsete, men samtidig så fenger den korte og konsise stilen.

Som i de fleste yrker har også legene sitt stammespråk og mange av fenomenene kjenner vi her hjemme i Norge også. Bekymrede småbarnsforeldre, de som skal ha antibiotika uansett og de som ikke skal ta medisiner, de som aldri har jobbet en dag og de som aldri har vært borte fra jobben en dag. Som pasient kan man lett føle seg truffet, tilfeldigheten hadde seg slik at jeg hørte kapitlet om stressete småbarnsforeldre da jeg akkurat hadde vært til legen med den lille. Intensjonen til Daniels er nok ikke at man ikke skal gå til legen, men samtidig som han har behov for å fortelle om sin hverdag er det også elementer av voksenopplæring.

Og politikk.... I England som i Norge er det en pågående diskusjon om privatisering av helsesektoren, Daniels har sine meninger. Det har han også om medisinske problemstillinger som også har blitt politikk de siste årene, som hjemmefødsler, ruspolitikk med mer. Han resonnerer på bakgrunn av undersøkelser, men mest med bakgrunn i sin erfaring som lege. Ikke dypt, men han pirker i alle fall nok i overflaten til at man selv får litt å tenke på.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

På direkten av Anne Cecilie Remen (roman)

2012-02-06T20:57:00.001+01:00

Maria Bergstrøm blir drept på direkten. Den populære ankerkvinnen hos TV24 faller om under nyhetene. Sjokoladen hun hadde smugspist før sendingen inneholdt cyanid.

Maria var populær blant seerne, men ikke blant sine egne. Kan etterforsker Christina Fiori Mørk finne morderen blant de som jobber i TV24? Marias siste elsker, kollega Petter, er usikker på hva han skal gjøre. Skal han gi seg til kjenne eller skal fortsette å beskytte Maria også etter hennes død?

Journalisten Runa kjemper med (og mot) klokka og en sjef med et urealistisk syn på hva som hva som kanskje er mulig. Nå er hun satt på mordsaken og vil gjerne bevise at hun også kan.

Etterforskningen til Mørk viser at Maria hadde et hemmelig liv, hun var stadig på jakt etter gode historier og i leiligheten hennes finner politiet blant annet en av Munch sine skisseblokker. Hvor kom den fra og hvem eier den?

Politiet med Mørk i spissen prøver å orientere seg blant Maria sine kollegaer og finner et hensynsløst miljø hvor lojalitet er ett fremmedord. Petter selv får kjenne på kroppen hvor hensynsløse hans kollegaer kan være når de jakter på neste sak.

På direkten er en spennende, rå og en bok det er umulig å legge fra seg.

Remen introduserer oss for en rekke karakterer, men hvor Christina og Petter er blant de vi hører mest av. Runas karakter føles overflødig og hennes del hadde vi handlingsmessig klart oss uten. Når det er sagt så viser Runas karakter en del av utfordringene med arbeidsrammene når man er småbarnsmor og med Runa får Remen journalistmiljøen til å virke enda mer hensynsløst.

Om det virkelig er slik aner jeg ikke og er forsåvidt ikke så interessant heller, det som er viktig er at miljøet oppfattes som et troverdig bakteppe i en krimroman - og det gjør det.

Under lesingen av På direkten får man inntrykket av at Remen er en dreven krimforfatter. På direkten er faktisk hennes debutroman, en veldig stødig debutroman med andre ord.

Under lesing av bøker kan man fort irritere seg uten at det nødvendigvis ødelegger så mye av leseopplevelsen. Remens språk er godt, men i stedet for å skrive hun/ho/henne så skrives det ofte a, eksempelvis "Okey, så kom a hjem til meg". Jeg antar det kan være for å frem sosiologiske forskjeller, men jeg synes kanskje det er litt underlig og nesten litt kunstig uten at jeg kan forklare det nærmere. Ellers er det lite dialekt ser man bort fra en politimann som itte helt har vasket bort sporene fra landet.

Jeg liker karakterene, siden romanen er på knappe 500 sider så blir vi relativt godt kjent med hovedpersonene. Remen har ikke gått i fellen med å lage et altfor sær etterforsker, Mørk er ung og pen, har venner og er ikke genial. Som leder av etterforskningen går hun i feller, hun peiler seg inn på feil spor og må sove for å komme seg gjennom dagene. Hun er med andre ganske så menneskelig. Likevel får man innblikk i mer av privatlivet til etterforskeren og politiarbeidet tar ikke så mye plass. En krim helt etter min smak!

Anbefales!

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

Guilty as Charged!

2012-02-04T11:35:00.001+01:00

Ok, jeg innrømmer det. Jeg har ikke prøvd en gang.

Andre bokbloggere prøver å begrense kjøp av bøker, jeg derimot, starter 2012 med en skikkelig kjøpefest. Det er ikke nødvendigvis det at man bruker så mye penger, det er bare det at det ikke er så mye plass her de skal bo. Akkurat nå stabler jeg bøker oppover ved siden av bokhyllene og området burde egentlig være merket med et varsel for rasfare.

Jeg har kjøpt Gibbons blant annet. Jeg har kjøpt tre Persephonebøker, fordi om man kjøpte to så fikk man med en gratis bare den hadde fransk tittel. Slike tilbud kan man jo ikke la være å bruke. Bøker har havnet i postkassa uten at jeg har bestilt, jeg klarer aldri å avsluttet alle medlemskapene i Bokklubben.

Så jeg kjøper og om nødvendigheten av mine kjøp kanskje kan diskuteres, så er det i alle fall et kjøp som ikke kan det. Den lille i huset fikk utvidet sin samling med Eric Carle-biblioket. Jeg har sett disse bøkene, men aldri lest og sett i de. Siden jeg ikke kunne huske de fra min egen barndom så antok jeg egentlig at de var nye. Til min forbauselse er jo ble jo den ene boka gitt ut allerede i 1969 og det slike klassikere må jo alle private bibliotek ha. Så endelig, nå er historien om larven, edderkoppen og den lille musa i hus.

The Scrapbook of Frankie Pratt - a novel in pictures

2012-01-30T08:00:00.000+01:00

I 1920 mottar Frankie en rød scrapbook fra moren da hun er ferdig på high school. Samtidig finner hun frem farens gamle skrivemaskin fra kjelleren og dermed er hun i gang med å forevige sitt liv. Frankie har fått plass på Vassar, men får ikke fullt stipend og må derfor si fra seg plassen. I stedet starter hun å pleie en eldre dame for å spare penger til å bli sykepleier.

Nå klarer moren å skaffe Frankie de pengene hun mangler i siste liten og Frankie kommer seg til Vassar. Fra Vassar går ferden videre til New York og Paris.

Om jeg hadde tilgang en tidsmaskin og kunne ha gjort en reise (det vil si, egentlig to da, siden jeg gjerne kunne tenkt meg å ha returnert til mitt liv) så ville jeg ha dratt til Paris i 20-årene. Klærne, musikken og ikke minst, Paris med Hemningway og Shakespeare and Co. Blant annet.

Frankie er der det skjer. Hun henger med gjengen som danner det fabelaktige bladet The New Yorker, hun møter russiske prinser uten hjemlandet på skipet over til Europa og hun drikker rødvin med alle som etter hvert blir noe i Paris i 20-årene.

Scrapbooken er rett og slett delightful! Jeg var spent på om noen få tekstlinjer og en haug av bilder, for det meste utklipp og annonser fra blader, ville kunne fortelle en historie. Det gjør den så absolutt. Naturligvis er boken relativt overfladisk, men den gir likevel et godt bilde på tilværelsen til en ung pike på 20-tallet. Den klarer å fange inn både stemning og miljø på en enkel måte. Jeg storkoste meg under lesingen og brukte lang tid på se på detaljer på bildene. Dette er ikke en bok som blir stuet bort i bokhyllen, jeg kommer til å ha den fremme og bla i den med jevne mellomrom.

For mange historiske tilfeldigheter er det eneste jeg har å utsette på denne boken. Som forfattere før henne, går Caroline Preston i den fellen at hun skriver inn for mange møter og hendelser som får større betydning i ettertiden. Det kan fungere en gang eller to, men ikke i lengden.

Uansett, boken ender ganske overraskende, jeg så ikke den slutten komme. Det gjør boken nesten en anelse jordnær og litt mer virkelig.

Om du er nysgjerrig, på forfatterens hjemmeside kan du bla i boken. Boken er altså laget og skrevet av Caroline Preston.
----
Og boka? Har jeg kjøpt selv. Jeg leste først om denne boken på bloggen The Indextrious Reader, men senere har jeg sett omtale av den på flere utenlandske blogger.
----

Diktsamling: løp svartøre løp

2012-01-28T21:10:00.000+01:00

For to uker siden skrev jeg om diktsamlingen løp svartøre løp som utfordret meg litt. Boka ble liggende litt før jeg tok den opp igjen.

Vanligvis bruker man en stund på diktsamlinger, de kan ikke leses i ett. Ett par dikt og man må puste litt.

Løp svartøre løp måtte nesten leses i ett. Diktene handler en ung jente og hennes reinsdyr. Diktene er som små fine historier.

Jeg liker ordene i historien. Det er så mange ord som man vanligvis ikke finner i bøker jeg leser til vanlig. Kjenn litt på disse ordene

bjørkestammen

sølvvier

einerkvisten

Ord som gjør at man kjenner naturen litt nærmere på kroppen, eller lukten av natur, slik som man kjenner lukten av regn.

Diktsamlingen er Rawdna Carita Eira sin første. Boka er todelt, de norske tekstene og de samiske tekstene møtes på midten. Hun er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for denne boka.

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

I en grønn pakke....

2012-01-26T13:00:00.000+01:00

Onsdag kom det en pakke i posten, akkurat stor nok (eller liten nok) til å få plass i postkassa. Det var de tre bøkene jeg hadde bestilt fra Better World Books. Alle bøkene er brukte, men det ser ikke ut som de er lest.

Jeg hadde ingen mål og mening da jeg surfet rundt på nettsiden til denne amerikanske bokhandelen. Det var derfor tre vidt forskjellige bøker jeg fant i pakken. Først ute er A Lady's Life in the Rocky Mountains av Isabella L. Bird. Boken er basert på tekster/brev av en engelsk dame som reiser rundt i Rocky Mountain i 1873. På den tiden fantes det ikke oppmerkede ruter for turister....

Jeg elsker Tupperware. Om enn ikke konseptet, så elsker jeg kvaliteten. Boka Tupperware - The Promise of Plastic in 1950's America handler om Tupperware sin historie. Konseptet har ikke endret seg så mye så jeg spent på hva som er historien bak, strategi og tenking.

Selve høydaren, i alle fall før lesing, er boken Looking for Anne of Green Gables. Mens min forkjærlighet for amerikansk plastikk har kommet i voksen alder var Anne Bjørkely min store barndomsheltinne. Rappkjefta og tidvis en anelse ubetenksom, Anne er fantastisk litterær heltinne. Her har Irene Gammel skrevet om forfatteren L.M. Montgomery og om bøkene om Anne.

Så er det å finne plass i bokhyllene og finne tid på leseplanen, sannelig tror jeg det siste er enklere enn det første...

Roman: Westwood av Stella Gibbons

2012-01-24T18:30:00.000+01:00

Set in wartime London, Westwood tells the story of Margaret Steggles, a plain bookish girl whose mother has told her that she is 'not the type that attracts men'. Her schoolfriend Hilda has a sunny temperament and keeps her service boys 'ever so cheery'.

Jeg skulle bare bestille Cold Comfort Farm for Line sin lesesirkel i februar da jeg kom over de nye utgavene av de langt mindre kjente romanene til Stella Gibbons. Jeg leste de første linjene av vaskeseddelen ovenfor og var solgt.

Fantastisk omslag!

Nå sies det at Westwood og Cold Comfort Farm er ganske forskjellige, men etter å ha tilbragt helgen med Gibbons gleder jeg meg i alle fall til mer.

Margaret flytter til London under krigen, sammen med sine foreldre. Hun har fått ny jobb som lærer på en skole, faren i en avis. Margaret elsker lyrikk, klassisk musikk og bøker, dessverre kjenner få som deler interessene hennes. En dag finner hun en et rasjoneringshefte og bestemmer seg for å gi det tilbake til eieren. Eieren er den unge og pene Hebe som er gift med den kjente kunsteren Niland. Hebe sin far er den anerkjente dramatikeren Challis, herr og fru Challis bor i ærverdige Westwood ikke langt fra der Margaret nå har flyttet.

Margaret får delvis innpass på Westwood, gjennom en flyktning som jobber der, Zita. Praktisk og fornuftig som Margaret er, tross sin romantiske naïvitet, står hun alltid beredt når Westwood trenger hjelp. For Margaret sin grenseløse beundring for disse kunstnerne er på ingen måter gjensidig.

Hilda er en raus person og fordeler sin oppmerksomhet på mange av de som oppvarter henne. En dag får hun hjelp med å komme seg fra t-banen av en langt eldre herremann. Marcus kaller han seg, Hilda bestemmer seg etter hvert for å gå ut med mannen som hun antar er en ugift, eldre, rik herremann.

Stilen til Gibbons er ganske lett, jeg nileste denne boka på to dager. Selv om det strengt tatt ikke er spekket av handling, sådan mer spekket av karakterer, så klarte jeg ikke å legge den fra meg. 450 sider gikk veldig, veldig fort.

"I'm afraid that you aren't the type that attracts men, so we'd better face it. But he'd find it easier to be pleasant if you'd talk more and not be so stiff."

Likevel, tross den noe overfladiske behandlingen av enkelte karakterer, så er ikke dette ren underholdning. Jeg har lest en del romaner, men jeg har aldri lest en roman hvor så mange karakterer blir så harselert med. I tillegg klarer Gibbons å konstant fortelle oss hvor overfladiske vi egentlig er. Denne overfladiskheten får Margaret, eller Struggles som hun blir kalt på Westwood, kjenne på kroppen. Hennes store helt er herr Challis og hans verk. Hennes verden ramler sammen da hun skjønner at Challis foretrekker den langt mer livelige Hilda.

She had yet to learn the plain woman's lesson; that a pretty woman will always make men lose their dignity willingly and with pleasure.

Westwood er ikke en roman uten feil. Den er i lengste laget, men den har også altfor mange karakterer. For min del hadde det vært mer interessant å holde seg til et par hovedpersoner. Avslutningen er lagt fra gripende og er således heller ikke tradisjonell. Det blir det forsåvidt lagt opp til underveis og er ingen stor overraskelse. Derimot er det noen tråder (les: karakterer) jeg ikke helt forstår og som blir avspist med noen underlige avgjørelser.

Mye kan sies om denne romanen, men den anbefales. Den kom ut i 1946 og ble i fjor utgitt på nytt.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Roman: Nu, jävlar av Heidi Linde

2012-01-23T07:00:00.000+01:00

Kongsvinger.

Mens Obama tar verden med sin change sitter Terese, Jessica, Lydia og Kevin på Kongsvinger og funderer på når det gikk galt.

Terese er gravid med nummer tre, klar for å ha en dag alene. Terese har behov for å være alene, hun sniker seg rundt i sitt eget hjem for å være sikker på at naboen ikke ser at hun er hjemme. Plutselig ringer det på døra og der står Jessica med venniner. Jessica og Terese er barndomsvenner, nå er Jessica tilbake for å gifte seg med en svensk snekker. Hennes ungdomskjæreste Kevin jobber på bensinstasjonen, bensinstasjoner skal man forøvrig ikke kimse av på småplasser, det er der det skjer. Han skulle bli fotballproff, men fikk en skade og dro derfor aldri til Sverige for å prøvespille. Lydia er Tereses mor og har en god vennine. Dronning Sonja.

Dette firkløveret, løslig bundet sammen, er hovedpersonene i Heidi Linde sin roman Nu, jävlar. Romanen kom ut i 2011. Det er to ting som griper meg i denne romane. Terese og Linde sin beskrivelse av småsteder.

Terese starter ballet og listen legges derfor høyt. Jeg leser høyt til samboeren min om befolket seng og vi ler av gjenkjenneligheten. Terese er godt gift, har fint hus, en god jobb og pene døtre. Hun har alt, inkludert italienske naturfliser på badet. Men Linde er ikke bare god på det å skrive gjenkjennelig, hun er god på å beskrive en kvinne vil ha tid for seg selv.

Tereses liv er klamt, Linde beskriver denne klamheten godt. Nesten så godt at det er noe "Tillersk" over romanen. Men ikke hele tiden.

Lydia lever for sin fantasivennine, det tok meg nesten et kapittel før jeg skjønte hvem Sonja er. Kevin skyver alle fra seg. Både Lydia og Kevin sine liv er klamme. Dessverre så føles jeg ikke klamheten like mye når Linde kretser rundt disse karakterene. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje blir det for mye.

Jessica. Jessica vet ikke hva hun vil, jeg vet ikke hva hun vil. Kanskje er barndomsbildene til Jessica de beste, denne grenseløse beundringen for sin far som er alkoholiker. Barns tilpasningsdyktighet kan være for store. Lydia ser det hele fra en annen side. Naturligvis. Dagens Jessica, hvem sitt liv skal hun nå tilpasse seg. For det er vel det hun egentlig har gjort hele veien, tilpasset seg andre.

Jeg liker Linde sitt Kongsvinger. Eller at det er Kongsvinger spiller egentlig ingen rolle. Det er et lite sted. Kevin får føle på kroppen hvordan man egentlig aldri kan komme over noe på et lite sted, alltid blir han minnet på hva han kunne ha vært, skulle ha vært. Linde er god på disse miljøbeskrivelsene, uten at det blir for mye. De kommer blant annet godt og naturlig frem i dialoger.

Lines bibliotek skrev i forrige uke en veldig god omtale av Nu, jävlar.

----

Og boka? Lånt av en kollega.

----

Every Eye av Isobel English

2012-01-21T11:53:00.004+01:00

How far apart we are, sitting together side by side. I know that is not enough simply to coordinate two lives by the trick of words and vows; rarely spaced are the moments that two people can settle together on a pinnacle of illumination or understanding and count it as unity. I thought always that before the operation on mye eye that the source of discordancy between myself and other people lay in the distortation of my own vision; I did not know then as I do now that this outward sign was only visible proof of inward impediment.

Hatty og Stephen er nesten vei ut døra på en forsinket bryllupsreise da hun får telefon om tanten Cynthia er død. I mange år har Hatty prøvd å få tanten ut av hodet, henne stemme og hennes meninger. På vei til Ibiza, før det ble et partysted for tørste ungdommer, får vi høre Hattys historie.

Hatty vokser opp med en synsfeil som det ikke finnes penger til å korrigere. Hun er en talentfull pianist, men når aldri opp og begynner etterhvert å undervise. Synsfeilen og lav selvfølelse gjør Hatty til et lett bytte når den eldre vennen av tanten Cynthia dukker opp. Jasper er verdensvant - og interessert i Hatty.

... nor realise that one is born with one's infirmities and tha tone must carry them always regardless of their visible absence.

Da jeg leste Every Eye av Isobel English gikk tankene mine til romanen Rikka Gan av Ragnhild Jølsen som jeg hører som lydbok i disse dager. De skriver ikke likt, ei heller fra samme tid, men de res romaner "tyter" av visdom. Visdom som er pakket inn i fortellingene og som kommer som perler på tråd eller hva den klisjeen heter nå igjen.

Isobel English lille roman er så spekkfull av følelser, men også av tomhet av og til. Har noen sett urolig sjø på et sted med sterke strømmer? Konstant bevegelse, sterke krefter. Likevel er det lavmælt, bølgene blir aldri høye.

Hatty er ung, hennes problemer med det ene øyet preger henne livet. Å leve med det man har fått, det er lett å skylde på andre. Jeg mistenker at Hatty sitt sinne mot den inngiftet tanten ikke egentlig er rettet mot tanten. Kanskje er det mot seg selv, eller kanskje er det mot Jasper? Det er uansett ikke så farlig, kanskje løsner det når tanten dør?

Min vakre Persephoneutgave inneholder et fyldig forord. English sin mann har skrevet dette. Jeg leste litt før jeg leste romanen, men gikk tilbake etter endt lesing. Isobel English, aka June Braybooke, skrev ikke mange bøker i sitt liv. Fire. Hennes hverdag var en evig kamp mot migrene. Å skrive klarte hun, men være i rampelyset ville, kunne hun ikke.

Hattys utfordring er fysisk, den var synlig til den ble korrigert. Å leve med konstante skuffelser når man må avlyse avtaler er også en utfordring. En migrene som kommer når man får dårlige anmeldelser, men som heller ikke klarer å holde seg unna når de gode tilbakemeldingene kommer. En husgjest som aldri forsvinner.

Every Eye kunne ha vært "enda en" oppvekst roman. Det er den ikke, den handler om å leve. Tross alt. Tross det lille, som ofte lager store utfordringer.

----

Og boka? Den har jeg fått i gave av samboeren min.

----

Hanas koffert av Karen Levine

2012-01-19T21:26:00.000+01:00

Hana Brady vokser opp i Nové Město na Moravě før 2. verdenskrig. Vi kjenner alle Nové Město, i alle fall del av oss som følger vintersport på TV slavisk på NRK. En tsjekkisk by, allerede da kjent for sine skimuligheter. Hana er en av veldig få jøder, hennes foreldre har en butikk, de er aktive og de lever et godt liv. Så kommer krigen, jødestjernen, isoleringen og etter hvert også deportasjonene.

I Japan på 2000-tallet bygges det opp et eget holocaustsenter, en del av verdenshistorien som ikke er særlig godt kjent i Japan. Fumiko som er leder og primus motor for senteret får etter hvert en gammel og slitt koffert hvor det står Hana Brady, 16.mai 1931 og "foreldreløs". Fumiko starter derfor letingen etter Hana, hva skjedde med Hana?

Historien om Hanas koffert er en rørende historie. Språket er barnslig og vies ikke særlig mye oppmerksomhet. Det er faktisk en anelse naivt, og dermed også litt irriterende. Heldigvis kan man la det ligge og heller konsentrere seg om historien.

Historien om Hana er dessverre ikke unik, like fullt er det en historie som beveger. Jeg sipper, vi skjønner hvor det bærer.

Fumiko involverer en gruppe med unge mennesker i sin jakt på Hana, det føles bra at unge generasjoner involverer seg. Noen av disse kapitlene fra Japan de som er litt naive og som kanskje føles litt overflødig.

Likevel, selv om jeg ikke er i målgruppen rt dette en bok man bør lese, gjerne sammen med større barn. Nye generasjoner trenger å vite, kanskje er de smartere?
----

Og boka? Kjøpt selv.

----

The Blue Afternoon

2012-01-16T20:24:00.000+01:00

Manila, begynnelsen av 1900-tallet: Den gifte kirurgen Salvador Carriscant blir hodestups forelsket i amerikanske Delphine. Hun er også gift, med en amerikansk offiser.

Los Angeles, 1936: Den skilte, unge arkitekten Kay blir oppsøkt av en mann som mener at han er hennes far. Kay er usikker, likevel velger hun tilslutt å følge mannen som kaller seg Carriscant til Europa, for å gjøre rett som han sier.

I 333 år frem til 1898 var Filipinene en spansk koloni, før den ble solgt til USA. Amerikanerne holdt på kolonien frem til 1935, da Filipinene ble uavhengig. Rundt 1900 var det store konflikter i området, mellom spanjolene, amerikanerne og filipinerne selv. Flere av handlingene var brutale, men i dag er det få som vet om hva som skjedde.

Nok en gang må jeg konstantere at William Boyd er mannen! Han gjør meg målløs og slipper meg ikke. Han tar meg med inn i en historie hvor lagene skrelles av, og når siste ord er sagt sitter jeg nesten målløs og tenker, hva skjedde nå? Egentlig?

Jeg hadde forventet at romanen The Blue Afternoon skulle ha den samme psykologiske innsikten som Brazzaville Beach. The Blue Afternoon er en helt annerledes roman, den har historier som fenger, historien blir fortalt ved hjelp av karakterene og ved hjelp av miljøene som beskrives.

Miljøene som beskrives er alltid unike hos Boyd, en kirurg i Manila på begynnelsen av 1900-tallet, en skilt, kvinnelig arkitekt i Los Angeles på midten av 30-tallet. Likevel er karakterene såpass tidløse, Kay kunne ha levd i dag, Carriscant likeså. Eller for femti år siden. Det er noe gjenkjennelig med karakterene, de bli virkelig.

I begynnelsen har jeg litt problemer med å skjønne hvor romanen skal. Er det krim, er det en spenningsroman? Utålmodig og nysgjerrig hører jeg videre, det tar lang tid før jeg skjønner hvor det bærer. På slutten aner jeg en kjærlighetshistorie, om ever-lasting-love og klisjer i hopetall. William Boyd går naturligvis ikke i den fellen, det gjør han ikke. I stedet viser han hvor god menneskeinnsikt han har, hvor og godt han forstår hva vi menneskene er i stand til å gjøre. Bak masken "alt for kjærligheten" kan det skjule seg mange intensjoner.

The Blue Afternoon er herlig imponerende.

En liten, liten historie på slutten, sånn apropos og egentlig helt meningsløs. Delphine er ganske glad i godis, og hun er spesielt glad i crystallized violets eller candied violets som det også heter. Dette var en ganske vanlig form for sukkertøy før i tiden. Hadde ikke vært for at jeg fikk en boks med Kusmi te til jul, av type Violette så hadde jeg aldri trodd på dette. Men fiolte er faktisk ganske godt, en ny favoritt her i huset. Jeg ble derfor nysgjerrig og googlet derfor crystallized violets og kom blant annet over denne siden hvor det står hvordan man skal gå frem om man ønsker å lage sukkertøy av fioler. Alt man lærer og alt man kommer over....
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk
----

Lørdagsdiktet

2012-01-14T20:48:00.001+01:00

Rawdna Carita Eira er nominert til Nordisk Råds litteraturpris for diktsamlingen løp svartøre løp. Jeg har lånt boka på biblioteket. Jeg sitter og blar i boka, den utfordrer meg.

de gamle sa at

man kan se

menneskets sjel

som en makkflue

den kryper ut av nesen

i dødsøyeblikket

og letter

men jeg ser deg

glimte inne i

rimfrostkvistene

ahkku

Den utfordrer meg, fordi jeg tror lyrikk er små fragmenter. løp svartøre løp er også små fragmenter, men i en større historie.

Favoritt fra bokhylla: De kom til Bagdad av Agatha Christie

2012-01-12T08:00:00.000+01:00

Fyrverkeri!

Det er ikke ofte jeg bruker ordet fyrverkeri når jeg skriver om Agatha Christie sine bøker. Intrikate, spennende og humoristiske, ja, men fyrverkeri?

De kom til Bagdad er en utradisjonell roman fra Christie. Hun har beveget seg vekk fra England og landet i Bagdad. I Bagdad er det mange engelskmenn, de har som mange expats tatt med seg mye av det britiske systemet (les:klasse) og kultur inn til fremmede land.

Bagdad oser, alle kommer til Bagdad. Victoria Jones gjør også det. Victoria er ung, i tjueårene, impulsiv og kjapp i replikken. Hun møter kjekke Edward i en park i London, de finner tonen, men så må Edward dra. Ikke bare er lunsjpausen hans over, men han står på farten til Bagdad.

Etter å ha parodiert sjefen (eller var det hans frue?) er Victoria uten jobb og det tar ikke lang tid før hun skaffer seg jobb som selskapsdame for en dame som trenger hjelp til å komme seg til Bagdad. Vel fremme i Bagdad tar det ikke lang tid før Victoria roter seg opp i mer trøbbel enn det å være blakk og kjærlighetssyk, en mann banker på hotellrommet hennes. Han er på flukt fra noen som påstår de er fra politiet. Med Victoria sin fantasi og spontane lyve-egenskaper så kommer han seg unna politiet, men dør like etter.

Plutselig står Victoria midt i et spiondrama. Statsledere er på vei til Bagdad, ryktene svirrer, freden er truet og Victoria, tja, først og fremst skal hun (finne og) vinne Edward.

Persongalleriet er stort, uvanlig stort for selv Agatha Christie. Romanen har ikke det tradisjonelle mordmysteriet som vi kjenner så godt, sjangermessig kan den nok plasseres under spion- eller spenningsroman.

Romanen er drivende og spennende. Korte, konsise kapitler, spekket med ironi og undertoner. Når jeg leser De kom til Bagdad får jeg inntrykket av at Christie har kost seg med skrivingen. Her får amerikanske fruer, distre arkeologer (hun var selv gift med en, en arkeolog altså) og de som skal redde verden gjennomgå.

Jeg leste denne boka første gang som ung tenåring. Da ville jeg naturligvis være eventyrlystne Victoria, reise etter min Edward og bo i eksotiske Bagdad. Jeg merker at jeg fortsatt blir smittet av den gleden av eventyr. De kom til Bagdad minner meg på hvor langt man kan reise, både i avstand og i tid, i bøkenes verden.

----

Og boka? Denne har stått i bokhylla mi i mange år. Den kom i en bokklubb som jeg var medlem i som ung og jeg har lest den mange, mange ganger. Den var starten på Agatha Christie og meg!

----

Hvorfor være kjedelig når man kan være morsom?

2012-01-10T14:00:00.000+01:00

Søndag hadde jeg en liten bestillingsbonanza. Først ute var en bestilling på to romaner på The Book Depository. Ikke helt fornøyd, jeg var mer klar impulsshopping. Better World Books har jeg lest om i bloggosfæren, men aldri brukt. Better World Books er en amerikansk organisasjon som selger brukte bøker og hvor pengene går til veldedighet. Nå er jeg en anelse skeptisk til alle organisasjoner som sier så, men om min bokhandling skulle komme noen til gode så for all del. Å surfe rundt på sidene der er som å være på et loppis i USA, både med tanke på utvalget og prisene. For under 150 kroner er det tre bøker på vei til meg. Da bøkene ble sendt fikk jeg følgende (standard) e-post fra Better World Books, hvorfor være kjedelig når man faktisk kan ha det gøy?

Hello Karin,
(Your book(s) asked to write you a personal note - it seemed unusual, but who are we to say no?)
Holy canasta! It's me... it's me! I can't believe it is actually me! You could have picked any of over 2 million books but you picked me! I've got to get packed! How is the weather where you live? Will I need a dust jacket? I can't believe I'm leaving Mishawaka, Indiana already - the friendly people, the Hummer plant, the Linebacker Lounge - so many memories. I don't have much time to say goodbye to everyone, but it's time to see the world!

I can't wait to meet you! You sound like such a well read person. Although, I have to say, it sure has taken you a while! I don't mean to sound ungrateful, but how would you like to spend five months sandwiched between Jane Eyre (drama queen) and Fundamentals of Thermodynamics (pyromaniac)? At least Jane was an upgrade from that stupid book on brewing beer. How many times did the ol' brewmaster have one too many and topple off our shelf at 2am?

I know the trip to meet you will be long and fraught with peril, but after the close calls I've had, I'm ready for anything (besides, some of my best friends are suspense novels). Just five months ago, I thought I was a goner. My owner was moving and couldn't take me with her. I was sure I was landfill bait until I ended up in a Better World Books book drive bin. Thanks to your socially conscious book shopping, I've found a new home. Even better, your book buying dollars are helping kids read from Brazil to Botswana.

2012 - nytt leseår, nye muligheter....

2012-01-09T07:00:00.000+01:00

Vi skriver uke to i 2012 og jeg er allerede sent ute med mine tanker rundt leseåret 2012. Tankene mine er relativt enkle og langt fra halsbrekkende.

1) Jeg skal fortsette å lese

Ha sier du, jeg sier ja. Det er mange tidstyver i hverdagen, alltid en klesvask til, alltid noe å se på TV, alltid et sted å surfe. Det er enklere å la være å lese, når man er sliten etter å ha stått opp tidlig, for å hente tidlig, for å lage middag og for å alltid føle at man er bakpå med jobb, blogg, lesing, fotoalbumene man skulle lage og smekkene man skulle sy før nevøen sluttet å sikle. Jeg skal fortsette å lese, og om jeg ikke leser over 100 bøker i år, så skal jeg kose meg med alle bøkene jeg velger å lese.

2) Jeg skal fortsette å blogge

Jeg hadde tenkt å slutte, i desember skulle jeg bare blogge ut året. Avslutte med statistikk og si ha det bra. Her er jeg, det er januar og jeg skal fortsette å blogge. Selv om det tar tid så gir det så mye. Så for ei stund til blir jeg her. Fordi det beste med å blogge er alle de andre bokbloggerne; kommentarene og ikke minst deres innlegge som jeg ler, gråter og blir irritert på. Og, fordi jeg i de ymse situasjoner stadig kommer over noen som har lest blogget min og har lest noen av bøkene jeg har skrevet om. Og da blir jeg så glad, glad, glad at jeg klarer ikke å la være. Å blogge.

Så. Ingen store mål, ingen utfordringer. Nå er det er sagt er det ett par bøker jeg skal fullføre og lese i 2012

----- De besatte av Dostojevskij, fordi jeg har bare 100 sider igjen

----- The Mysteries of Udolpho av Ann Radcliffe, fordi jeg begynte og ble avbrutt, men vil så gjerne

----- Cold Comfort Farms, fordi jeg har lest om den og fordi den skal leses sammen med andre fine medbloggere

----- Og kanskje, men bare kanskje, skal jeg lese Dickens, fordi det er hans år i år...

84 Charing Cross Road

2012-01-07T12:37:00.000+01:00

Endelig fikk jeg sett ferdig filmen 84 Charing Cross Road. Jeg leste boka med samme navn for mange år siden, men har aldri sett filmen. Litt usikker på om hvordan stemmene til forfatteren Helene Hanff og bokselgeren Frank Doel ville bli ivaretatt i en film var jeg anelse skeptisk.

Jeg hadde ingen grunn til det. Bortsett fra noen teatrelske blikk når Helene og Frank avslutter brevene, intens stirring på kameraet, så er det en nydelig film. Det handler om kjærlighet. Til bøker.

Vi kan le litt i dag, av brevene som gikk begge veier over Atlanteren. Jeg kan le litt, jeg som er tastetrykk unna engelske bøker, brukte som nye. Det er nesten som jeg må legge inn en ordre på The Book Depository bare for å vise hvor stor pris jeg setter på at jeg setter på dagens muligheter. Men noen roman blir det ikke, mine bestillinger på The Book Depository og de automatiske bekreftelsene som kommer fra serveren deres, selv om de er aldri så søte med sin standard innledning Thank you ever so much for placing an order here with at The Book Depository.

2011- statistikk og oppsummering

2012-01-04T21:00:00.000+01:00

Ca 110 leste bøker og 30 lydbøker. Kort og brutalt er det 2011 i statistikk. Mye - tja, det er noen papirbøker mindre enn i 2010, men adskillig flere lydbøker.

Her er kommer høydare på sine måter i 2011 (nb - ingen forutsetning at bøkene er utgitt i 2011, gode leseopplevelser kommer i alle aldre):

Årets, årets og årets: Innsirkling og Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller

Årets Romeo og Julie: Leon og Louise av Alex Capus.

Årets klassiker: Medeia av Euripides

Årets ambivalente: Elskeren av Marguerite Duras

Årets overraskelse: Middagen av Herman Koch

Årets brite: Nancy Mitford

Årets brite, kategori under tjue år: Flavia de Luce i Alan Bradley sine romaner

Årets nordmann: Kurt Kurer av Erlend Loe

Årets rareste: Dronning av England av Jørn H. Sværen

Årets islending: Erlendur (når kommer du ned fra fjellet?)

Nådde jeg mine lesemål?

I fjor skrev at jeg hadde noen få mål. Jeg skulle være med på Bokelskerinnens debutantutfordring. I utgangspunktet skulle jeg lese seks debutanter, etter hvert justerte jeg tallet til tolv. Det klarte jeg.

Å lese 52 noveller på 52 uker var også en utfordring jeg ble med på. Det gikk også med god margin.

I begynnelsen av året var jeg også med på Knirk sitt nordiske samlesningsprosjekt. Der fikk jeg lest de bøkene som var nominert og tilgjengelig for Nordisk Råds Litteraturpris. Det var et prosjekt som tok mye tid og tidvis også mye energi. Jeg leste bøker jeg nok aldri ville ha lest ellers. Moro.

Ellers at jeg en vag ide om å lese flere britiske klassikere. Om Nancy Mitford og deler av utvalget til forlaget Persephone Books går som klassikere er jeg godt dekket. Jeg hadde nok Dickens, Hardy, Trollope og Shakespeare i tankene, men la gå, en vittig og skarp kvinne fra den erkebritiske adelen er heller ikke å forakte.

2011 var et godt leseår. Jeg oppdaget Nancy, jeg ble Tiller-frelst og jeg lo av Judith Viorst. Jeg føler at jeg er på vei til å finne en mer ro i forhold til blogging og hva jeg ønsker å lese, jeg blir ikke lenger stresset av at alle andre leser andre bøker.

Mål for 2012? De kommer. Kanskje.

Den siste gode mann - lang thriller med spennende utgangspunkt

2012-01-03T20:38:00.002+01:00

På slutten av 2011 klarte jeg å kneppe inn en murstein av en thriller. Den siste gode mann kom norsk i 2011 og er skrevet av to danske forfattere. De to skriver under pseudonymet A.J. Kazinski.

Niels er en dansk politimann med reiseskrekk. Etter en sykemelding er han tilbake på jobb som forhandler i gisselsituasjoner. Hans sjef ber han sjekke ut en sak som har havnet på pulten hans, gode mennesker blir drept rundt omkring i verden. Niels får i oppgave å sjekke ut om de fremste gode menneskene i København ikke opplever noen ubehageligheter.

I Venezia driver politimannen Tommaso sin egen etterforskning. Han samler også inn materiale om de gode menneskene som er døden, til sjefen finner ut hva han gjør og han må ta en pause. Moren som ligger for døden prøver å gi han en beskjed.

I København får Niels uventete hjelp i sin etterforskning. Hos en av de potensielle gode menneskene møter han Hannah, en astrofysiker som sliter med å akseptere sønnens selvmord. Hun hjelper Niels med å finne et system i kaoset av informasjon som Tommaso funnet.

Jeg liker utgangspunktet i Den siste gode mann. Den jødiske myten om at det finnes 36 gode mennesker som beskytter oss menneskene er starten på en god historie. København og alle Niels sine kollegaer er opptatt av det kommende stormøte mellom politiske ledere og sikkerheten deres. Ingen er interessert i en jødisk myte. Forfatterne klarer fint å sette det mystiske opp mot dagens behov for konkrete beviser og tanken på at skal forstås.

Romanen er også spennende, til sånn cirka to tredje deler uti. Selv på slutten av denne delen så blir spenningen noe torpedert med litt for mange og like scener på et sykehus. For meg blir lesingen egentlig slik resten av boken. Den er preget av deler som er altfor lange og at forfatterne klarer ikke å bygge opp spenningen på nytt. Dessverre.
----
Og boka? Kjøpt selv da jeg fant den i en salgs-kasse.
----

Death Comes to Pemberley (lydbok)

2012-01-01T20:21:00.001+01:00

Jane Austens karakterer + P.D. James = ???

I Death Comes to Pemberly har P.D. James gått inn i Jane Austen sitt univers og gir oss mordmysterier på selveste Pemberly. Om du ikke vet hva Pemberley er, kan like godt stoppe her. P.D. James nyeste roman er for de som aldri får nok av Jane Austen. Aldri.

Mr Darcy og Elizabeth har vært godt gift et par år. Elizabeth har gjort sitt og skaffet slekten to gutter. Pemberley styrer hun med moden hånd. Snart er det klar for ball og hennes søster, Jane, gift med Mr Bingley er allerede kommet. Utpå kvelden dukker også Lydia opp, Elizabeths søster som vi vet ikke er fullt så godt gift med Wickham. I sjokk og noe utafor roper hun at mannen hennes er død. Darcy drar sammen med noen av de andre mennene ut for å finne Wickham. Det gjør de, han lever, men det gjør ikke hans gode venn som ligger myrdet ved siden av ham.

De siste årene har jeg lest flere bøker, til og med en tegneserie, basert på Jane Austen sine bøker. Lesingen har vært varierende, det er ikke å stikke under en stol at originalen er best. P.D. James gjør et hederlig forsøk.

P.D. James bruker mye tid på å ajourføre oss. Personene blir introduserte, vi blir oppdatert på de vi kjenner fra før av. Hakket mindre subtil enn Jane Austen selv, synes jeg at hun klarer å skape noe av det samme universet.

Oppdateringen av karakterene vi kjenner fra før er både tar både tid, men er samtidig morsom. Vi er jo alltid interessert i høre hvordan det står til med gamle venner. At P.D. James har respekt for Jane Austen kommer veldig tydlig frem, hun holder seg til Austen sine fotspor. Samtidig har hun også klart å skrive inn karakterer fra både Emma og fra Overtalelse på en elegant måte, noe som tyder på at hun har god oversikt over Austen sine verker.

Når boka ikke når helt opp er det fordi mordmysteriet forsvinner. P.D. James er dronningen av intrikate mordmysterier og spenning. Hun briljerer den siste delen av boka, men for det meste skjer det lite. Kanskje er det P.D. James sin måte å sette fokus på forfatteren Jane Austen og ikke på forfatteren P.D. James?

Uansett er nok dette en bok mer for Jane Austen fans enn for P.D.James-tilhengere. Selv er jeg begge deler og frydet meg over gjensynet med karakterene fra Stolthet og fordom.

På bloggen Har du lest? finner du en veldig god omtale av boken.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

La stå. Bokstavelig talt.

2011-12-31T12:00:00.000+01:00

I 2007 kom novellesamlingen La stå av Ingvild H. Rishøi ut. Jeg fikk ikke med meg denne debutanten som ble bejublet fra alle hold. Tidligere i år hørte jeg titt og stadig om en bok som det ble snakket om. Historien om Fru Berg het den. Tittelen gjorde at eg trodde det var en klassiker som hadde blitt vekket til livs, men det var det ikke. Ingvild H. Rishøi hadde kommet med en ny novellesamling.

La stå burde være pensum. Jeg vet ikke hvor den skulle være pensum, kanskje i livet, men jeg vet hvorfor.

Sju noveller er det i samlingen. Sju noveller som ikke har mange andre likheter enn at de er veldig gode, utrolig fine. De står godt for seg selv, alle novellene, men jeg synes Rishøi binder de sammen med den første og siste novellen. Et smart og uventet grep som setter ekstra spiss på historiene.

Alle de sju novellene er forskjellig. Noen er som lange monologer, andre i jeg-form, andre er hilsninger i en hyttebok.

Jimmy sa heter en av novellene. Jimmy bor hjemme hos moren sin og sin eldre søster. Når søsteren flytter ut rakner alt sammen, ingenting blir som før. Jimmy får det for seg at han er adoptert, men hvor kommer han fra?

Novellesamlinger kan være kjedelig sier noen. Korte historier sier noen andre, ingen dybde. Hmm. Historiene til Rishøi har ikke bunn, de er korte i form av tekst, men det er det eneste. Vi ser bare toppen av isberget, lagene under avdekker vi under lesingen.

La stå var en fin avslutning på leseåret 2011.Varierte noveller i et variert leseår.

Og. Med disse sju novellene rundet jeg godt over 52 noveller på 52 uker og har dermed fullført Bai sin leseutfordring. Hurra!

Og. Med dette ønsker jeg alle dere leser et godt nytt år!

----

Og boka? Fikk jeg i julegave fra lilleminstesøster. Tusen takk!

----

I am Half-Sick of Shadows

2011-12-30T13:03:00.000+01:00

I am Half-Sick of Shadows.

Sukk.

Jeg sier det igjen. Jeg får vondt av lille Flavia.

Sammen med sine storesøstre og sin fraværende far bor hun i et forfallent herskapshus. Moren døde da Flavia var hun veldig lita og hun fikk aldri sjansen til å bli kjent med moren. Sorgen over moren har gjort at faren er mest opptatt av frimerkesamlingen sin og søstrene takler sorgen på sin måte som ikke nødvendigvis er den beste for Flavia.

Rett før jul får den lille familien besøk. På grunn av familiens store økonomiske bekymringer har faren leid ut Buckshaw til et filmselskap som skal gjøre opptak, med seg har de den store stjernen Phyllis Wyern. På selveste julaften går Wyern med på å ha skape litt underholdning for innbyggerne i landsbyen. En snøstorm gjør at alle tilhørerne må overnatte. I løpet av natten blir Wyern funnet drept.

Mordmysteriet denne gangen er et tilnærmet "whodunnit"-mysterium. Egentllig, om jeg er helt ærlig, husker jeg knapt hvem som var morderen. 11 år gamle Flavia og hennes liv er nok en gang det som opptar meg i den fjerde boka i serien. Rammene, atmosfæren i bøkene er det beste. Ikke det beste som i at alt er fryd og gammen, men som i skape en en god ramme rundt en god historie.

Money, to Daffy, meant books, and even though Buckshaw contained more books than the Bishops Lacey Free Librabry, to my sister it was not enough.

- Books are like oxygen to a deep-sea diver, she had once said. - Take them away and you might as well begin counting the bubbles.

I am Half-Sick of Shadows gir forfatteren Alan Bradley Flavia de Luce en liten pause fra søstrenes mobbing. Han gir oss et litt innblikk i livet til Dogger, farens tjener. Dogger sin historie er forsåvidt delvis også farens historie, men vi har fortsatt til gode å bli godt kjent med faren til Flavia. Flavia viser i denne boka at hun faktisk er bare elleve, en troverdighet som jeg har savnet i de foregående romanene om Flavia er nå på plass.

Alan Bradley, kom igjen - gi oss mer Flavia!

PS! Tittelen på boka kommer forresten fra et dikt av Tennysson som heter The Lady of Shalott.

PSPS! Labben har også skrevet om boka.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Colin Dexter: Last Bus to Woodstock

2011-12-29T14:46:00.000+01:00

The Last Bus to Woodstock er den første boka i serien om Inspector Morse. Tretten romaner og noen noveller ble det, før forfatteren Colin Dexter sa takk og farvel til Morse.

Jeg har noen vage minner om TV-serien om Inspector Morse. Eldre mann, krøllete hår, i sofaen med klassisk musikk (Bach?) i bakgrunnen og et kryssord i hånda. That's it. Hva var det som fikk meg til å bestille alle tretten romanene om Morse før jeg egentlig visste om jeg ville like serien?

Jo, varme anbefalinger fra Line og Labben, jakten etter ett nytt krimprosjekt etter at jeg var ferdig med Erlendur og ikke minst, et lavt pund og The Book Depository. Farlige kombinasjoner med andre ord.

Mitt første møte med Inspector Morse i litterær form var en god leseopplevelse. Som leser føler jeg at Colin Dexter tar sin oppgave (rolle, yrke?) som krimforfatter alvorlig. Her skorter det ikke på et plott som er både spennende og overraskende, samtidig klarer å Dexter formidle dette på en særdeles god måte.

En ung jente blir funnet drept. Den unge jenta ble sist sett sammen med en vennine, men en ingen venner melder seg når nyheten om drapet dukker opp. Morse og hans assistent, den gode Lewis, må derfor bruke deduksjon for å finne en man i rød bil.

Av og til glemte jeg at jeg leste en krim. Jeg glemte mordet og lar meg rive med i språket. Det er ikke nødvendigvis et lett språk, det er setninger som må leses. Jeg mener, man må lese de a til å og ikke hoppe over noe. En liten setning kan inneholde en større historie, og det er en roman hvor man ofte stopper opp og tenker over det som sies kan innebære for historien videre.

Last Bus to Woodstock viser at det å høre på medbloggere er fint. Jeg har fortsatt tolv bøker om Morse i hylla, 2012 står på trappene, kanskje blir det månedens Morse til neste år?

----
Og boka? Kjøpt selv.
----

Herr Han av Hwang Sok-Yong

2011-12-28T19:26:00.000+01:00

Romanen Herr Han er fortellingen om Han Yengdeok, en koreansk lege som ikke vil favorisere partitoppenes behandling på sykehuset han jobber på. Korea på begynnelsen av 50-tallet er et land som holder på å bli splittet. Storpolitikken får konsekvenser for alle, også for mannen i gata.

I mine yngre dager (for å være helt ærlig, det er ti år siden og ikke bare noen år siden som jeg ynder å både skrive og si) studerte jeg sammen 4 koreanere i Moskva. To gutter på min alder, en jente som aldri sa noe og litt eldre doktorgradstudent. Vi var sju i klassen, i tillegg til meg var det to fra Japan. De var gode i grammatikk, jeg var god i gjøre meg forstått. Jeg var den første vestlige personen de ble kjent med og de spurte om alt mulig. I begynnelsen var spørsmålene begrenset til ett i hver pause, etterhvert lot la de høfligheten til side og spørsmålene var alt fra hvorfor håret mitt krøller seg litt på siden når det er lett regn ute til å oppklare misforståelser som at nei, jeg mener ikke at det bor 4,5 millioner mennesker på den øya jeg kommer fra, men i hele Norge.

Søte var de i alle fall og flere ganger inviterte de meg med på arrangementer. En kveld tok de meg med på en konsert med en veldig kjent koreansk musiker, folkemusikk fra Korea med hodepine, ikke en fulltreffer forøvrig. Hyggelig var det uansett, det var visst umulig å oppdrive billetter til vedkommendes konserter i hjemlandet. Senere tok de med meg på kino og vi så en koreansk film som gjorde det ganske bra internasjonalt, den handlet om soldater på grensen mellom Nord-og Sør-Korea. Før filmen fikk de det for seg at jeg trengte et kortere kurs i koreansk historie så de spurte meg hva visste. Jeg fortalte hva jeg kunne om Korea, altså Korea-krigen og at landet var delt. Noe måpende spurte de om jeg hadde studert koreansk historie, jeg prøvde å forklare at dette var verdens historie og at alle visste dette. De ble imponert og neste dag møtte jeg en annen koreansk jente utenfor studenthjemmet vi alle bodde på og hun kunne fortelle meg at hun hadde hørt om mine særdeles gode kunnskaper i koreansk historie.

Dessverre er det langt fra sannheten. Lesingen av Herr Han viser at jeg vet særdeles lite bortsett fra det jeg lærte i verdenshistorien på videregående (og kanskje en episode eller to av M*A*S*H). Jeg vet ikke hvorfor jeg henger meg opp i dette med bakgrunn da jeg leste Herr Han, for egentlig er det ikke viktig.

Det er ikke viktig for mye av det som skjer i romanen kunne ha skjedd i hvilken som helst krig. Personer som blir tøylet fordi de de prøver å stå i mot. Forfatteren Hwang Sok-Yong er en kjent koreansk dissident. Det sies at historien er basert på hans egen familie og deres historie.

Han Yengdeok, sistnevnte er fornavnet, er i starten av romanen en sliten mann. Han leier seg et rom og for oss kan det virke som han egentlig venter på å dø. De andre leieboerne i huset er bekymret, de vil av flere årsaker få han ut av huset. Historien hans kommer frem, om legegjerningen, om flukten til den sørlige delen av Korea og om livet som en utstøtt.

Den koreanske doktorgradsstudenten i klassen min fortalte om tanter og onkler han aldri har sett. De bor i nord. De fortalte alle kort, i en bisetninger, om familier som ble delt.

Av og til trenger vi verdenshistorien og verdenspolitikken inn i stua vår for å forstå. Eller, å forstå det kan vi nok aldri helt gjøre. Men vi kan lære.

Andre som har lest Herr Han:

----

Og boka? Kjøpt selv. Etter å ha lest denne ble jeg nysgjerrig på om det finnes flere koreanske romaner der ute, helst oversatt til norsk? Noen som sitter på noen tips? Det er bare to år siden jeg sist jeg leste noe fra Korea.

----

Julestemning - leserapport del II

2011-12-26T20:30:00.000+01:00

De' bles.

De' e frøkteli' ka' de' bles.

Av en eller grunn gir ikke Dagmar eller arvingen som herjer i dag den helt store julestemningen. Vi får trøste oss med at det er innendørs vær og om vi er heldige så får vi strøm i hele kveld og kan se julespesialen om Downton Abbey.

I går kveld fullførte jeg den koreanske romanen Herr Han med hodelykt i senga. Strømmen gikk og jeg hadde bare et par sider igjen. Jeg likte boka og den gav meg inspirasjon til å lese flere bøker fra andre land, og med andre land menes det land uten for den vestlige sfære.

Ett eller annet innfall fikk meg til å ikke sette bøker på årets ønskeliste. Mistforstå meg ikke, jeg blir alltid glad for bøker, men jeg tenkte at kanskje jeg skulle ønske meg andre ting i stedet. Lille juleaften lå jeg nesten i sofaen og grein da jeg skjønte at dette kunne bli den første jula på over 20 år hvor det ikke lå noen bøker under juletreet til meg.

Heldigvis. Den bejublede novellesamlingen La stå av Ingvil H. Rishøi lå der. Det passer bra, da jeg bare har noen få noveller igjen for å ha lest 52 i år. Praktboken Kunsten å leve med illustrasjoner av Weidemann var også der, sammen med en fin utgave av bibelen i ny-oversettelse. Jeg har fulgt litt med på debatten da den nye oversettelsen kom, men glemte å sette den opp på ønskelisten min. Jeg fikk også et års abonnement på Bokvennen, heldige meg!

Jeg ga bort mange bøker i år. Egentlig gjør jeg vel det hvert år. Til de amerikanske gjestene i huset gav meg bort Ut og stjæle hester til den eldste, mens den yngste fikk Sofies verden. Oversatt naturligvis. Sistnevnte fikk også den amerikanske utgaven av Kerstin Gier sin Rubinrød. Jeg er ganske sikker på at den faller i smak.

To kokebøker gav jeg også bort i år. Miss Dahls frodige fristelser og Veas Lettlaget barnemat . Jeg har begge bøkene selv og liker de godt. Forhåpentligvis faller de i smak hos mottakerne også.

En bok jeg er veldig nysgjerrig på, som pappa fikk, er Simon Sebag Montefiore sin biografi om Jerusalem. Jeg har enda tilgode å ikke like Montefiore sin bøker, dessverre er størrelsen på denne boka litt avskrekkende. Det var mange bøker under juletreet i år, dette var bare et lite knippe.

Det rister i huset og stormen er tilbake. Det blinker allerede i lysene, vi får se hvor mye julestemning vi får fra Downton i kveld. Fortsatt god jul til dere alle, håper alle får lest masse.

Julestemning - leserapport

2011-12-23T11:56:00.000+01:00

Jeg (vi) er nå kommet hjem til jul. Det blåser og regner på Vestlandet, det er med andre ord tid for jul. Vi er elleve hjemme hos foreldrene mine.

Jeg har allerede lest ut min julebok I am Half-Sick of Shadows av Alan Bradley, den fjerde boka om Flavia de Luce og hennes krimmysterier. Serien blir bare bedre og bedre, jeg gleder meg allerede til femte bok kommer ut. Nå er jeg litt usikker på hva jeg skal lese, men jeg tror kanskje jeg skal lese en biografi om Roald Dahl som står i bokhylla her hjemme.

Min lillesøster leser Kate Mortons En svunnen tid, men ønsker å påpeke at hun i tillegg til å lese denne kjærringboken som hun kaller det også leser på Beijing Coma av Ma Jian. Hun om det. Hun venter egentlig på svogeren, altså herr midi-søster skal bli ferdig med Dance with Dragons, den foreløpige siste boka i serien A Song of Ica and Fire. Fru midi-søster er ikke kommet fullt så langt i serien, hun holder på den tredje boka som heter A Storm of Swords.

De to aller minste (3 og 17 måneder) er fortsatt mer på pekestadiet, så der går det i pekebøker. Disse bøkene blir også brukt av herr midi-søsters mamma, som ikke snakker norsk og gjerne vil lære seg noen ord. Først lastet hun ned en app hvor hun fikk et norsk nytt ord hver dag, de første ordene var påstige, motstander og tårer, og vi fant ut at kanskje pekebøkene kunne være en bedre kilde.

Herr midi-søster har også med seg en søster som er ivrig leser. Som tenåring har jeg skjønt at hun er glad i fantasy og boka hun akkurat nå leser (det virker som det går en bok om dagen) er den for meg ukjente Crazy Beautiful av Lauren Baratz-Logsted. Boken er forøvrig en biblioteksbok, fra Cedar Mill Library. Så det ble en liten juleferie i Norge på den boken også.

Min bedre halvdel vet ikke hva han leser akkurat nå, han har med seg Kindlen og har derfor et hav av muligheter. Jeg vil bli overrasket om det ikke er i sjangeren fantasy eller SF. Mamma mener at hun ikke får lest så mye akkurat nå, hun lager mat og forbreder julen mens vi andre sitter bevisstløse i sofaen og leser. Boken hun leser på mellom slagene er Du skal elske lyset av Margaret Skjelbred.

Pappa har i løpet av høsten funnet ut at han ikke er den eneste som er mer enn gjennomsnittlig interesert i ved. Jeg har vondt for å skjønne hvordan Lars Mytting sin bok Hel ved har klatret til topps på bestselgerlistene men det har den altså.

Vi alle her ønsker alle dere en riktig god jul! Vi sees igjen i romjula!

Snart er det oss

2011-12-20T20:18:00.001+01:00

11 noveller med utgangspunkt i hverdagslivet til forskjellige karakterer, Snart er det oss handler kanskje først og fremst om de som ikke er tilstede.

Hverdagsobservasjoner, å være den som sitter igjen og gå-litt-rundt-grøten er stikkord jeg sitter igjen etter lesingen av novellesamlingen.

Det er hverdagslivet til karakterene i novellene vi får innblikk i. Hverdager, hvor personene lever videre med de utfordringene de har fått. De høres hardt ut og det er ikke nødvendigvis enkle utfordringene karakterene må møte. Forfatteren klarer likevel, dempet og nøkternt å skildre livene deres. Hverdagsobervasjonene er skarpe, jeg husker en setning om en far som ikke kunne bestemme over bestemoren så da bestemte han over datteren i stedet.

Jeg oppfatter at mange av novellene handler om å sitte igjen. Hvordan tankene ofte kretser rundt de som ikke er tilstede. Hvorfor de ikke er tilstede kan det være mange grunner til. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så viktig heller.

Novellesamlingen er godt skrevet, men den kryper ikke under huden min. Jeg irriterte meg en anelse i de novellene hvor man kretser rundt personer som ikke er tilstede og man ikke helt vet hvor man skal plassere personene. Går rundt grøten. For meg ødelegger det litt, men det bør ikke stoppe noen fra å lese boken.

Forfatteren bak novellesamlingen Ida Zachariassen Sagberg debuterte med denne boka i år. Hun skriver også på bloggen Ziarah sier.

Og boka? Lånt på biblioteket. Og damer og herrer, dette er min tolvte debutant i år, og jeg kan si at jeg klarte Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Hurra for meg som har fått så mange fine leseopplevelser i år. I tillegg så har jeg lest novelle 40-51 i Bai sin novellutfordring.

Hjem te' jul

2011-12-18T21:34:00.000+01:00

Snart er det på tide å dra hjem til jul og det får meg alltid til å tenke på Terje Nilsens fine sang med nettopp tittelen Hjem te' jul. Det har gått ett år siden sist og det er på tide å dra hjem.

Terje Nilsen har skrevet veldig mange fine tekster, blant annet om Mjelle som jeg skrev om tidligere. Dessverre ligger albumet med alle tekstene i en av boksene som aldri bli prioritert da vi flyttet (for to år siden - hysj) og det store internett kan heller ikke hjelpe meg med teksten. Youtube har flere versjoner, blant annet med Bodøgruppen Kråkesølv, ingen med Terje Nilsen selv.

Glem bildene, lytt til teksten. Senk skuldrene, det er snart jul og mange av oss skal hjem te' jul.

Lydbok: Brazzaville Beach av William Boyd

2011-12-15T10:41:00.001+01:00

- Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra han med det samme. (Relling i stykket Vildanden av Henrik Ibsen).

Hope sitter i huset sitt ved siden av Brazzaville Beach, et sted i Afrika. Hun ser tilbake på to perioder som gjør at hun befinner seg i strandhuset. Med en doktorgrad i ryggsekken møter Hope John Clearwater, en ung og lovende matematiker. De gifter seg, men det tar ikke lang tid før de begynner å begynner å se forskjellig på fremtiden. Parallellt får vi høre om Hope sitt opphold i en leir i Afrika hvor hun studerer sjimpanser. Han som leder og organiserer arbeidet skal snart publisere en bok om sine funn, men Hope ser bevegelser som ikke er i samsvar med antatte normer.

Uten å være spesifikk hverken på tid eller sted har William Boyd skrevet en glimrende roman. Det skjer lite og de delene av romanen hvor det faktisk skjer noe er overraskende nok de jeg likte minst.

Hope er ingen karakter eller person. For meg er Hope et speil på oss mennesker. Kanskje du er av den typen som alltid vet hva du skal si og som aldri lar den smålige delen av deg selv komme frem. Jeg er ikke der, jeg er som Hope. Av og til vet jeg at jeg ikke sier det riktige, likevel klarer jeg ikke å å la være.

Vi mennesker er opptatt av å observere. Vi ønsker forklaringer, svar og en rød tråd for å forklare hva som skjer. Som Hope og hennes kollegaer studerer sjimpanser legger Boyd frem et persongalleri for oss å studere. Selv om det er Hope som forteller sin historie, har hun også en viss distanse. Jeg opplever at hun også forteller og observerer, men at det er opp til oss å trekke konklusjoner.

Det er et sitat fra Ibsen som stadig dukket opp i mitt hode under høringen av denne lydboken. Livsløgnen. Hva skal man leve for når den blir tatt fra deg? Jeg vet ikke hvorfor det sitatet alltid har gjort et stort inntrykk på meg, men det har det gjort.

Boyd har skrevet en hel roman om livsløgner, jeg merker at romanen har gjort inntrykk.

William Boyd, altså! Jeg har lest en roman av han tidligere Hvileløs, som foreløpig er den eneste av hans romaner som er oversatt til norsk.
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk.
----

Serien om Cat Royal ruller videre....

2011-12-13T20:54:00.002+01:00

Cat Royal blir stående uten sted å bo og jobb når teatret hun er oppvokst i stenges. Etter et tappert, men mislykket forsøk på å være hushjelp havner i hun i Paris. Der er det revolusjon og briter blir sett på med skeptiske øyne.

Jeg har lest bok nummer tre, fire og fem i serien om Cat Royal. Cat Royal og jeg stiftet bekjentskap i fjor høst og jeg har egentlig gledet meg litt til å følge Cat videre på eventyrene sine. I bok nummer tre Den of Thieves havner altså Cat i Paris, i Cat o'Nine Tails havner Cat ombord på et marineskip som er på vei over Atlanteren og i Black Heart of Jamaica sier det vel seg selv hvor hun havner. Bøkene er skrevet av Julia Golding.

Lille Cat Royal som er i begynnelsen av tenårene, selv benevnelsen tenårene nok eksisterte ikke på slutten 1700-tallet. Ser man bort fra det at Cat alltid havner der det skjer noe er bøkene gode historier. Og god historie. Bøkene er myntet på et mye yngre publikum enn meg og man merker at forfatteren gjerne vil at leserne skal bli interessert i historie. Når man allerede er interessert er bøkene veldig fordøyelig kost.

Cat er oppvokst i et teater, hun aner ikke hvem hennes foreldre er. I de første bøkene blir hun venner med et adelig søskenpar, men utover serien er hennes refleksjon rundt det britiske klassesamfunnet ganske sterkt.

I Black Heart of Jamaica tar også forfatteren et uventet grep. En av Cats nærmeste venner er Pedro, en gutt som har sluppet unna slavehandelen. På Jamaica blir Cat vitne til slavehandelen og ser også hvordan folk hun kjenner fra England tar seg til rette. En av hennes bekjente setter Cat i en umulig situasjon, hun må enten ta i mot en av slavene eller så må slaven ut og jobbe på markene.

Heldigvis for meg er det fortatt tre bøker igjen om Cat og hennes liv. Ryktene har det til at hun nå skal sette kurs for gode, gamle England. Jeg gleder meg!
----
Og bøkene? Kjøpt selv. Jeg fant bok nummer to og fem i serien på salg hos Norli. De hadde så kule omslag. Så har jeg bestilt de resterende hos The Book Depository.
----

Gavetips - romaner

2011-12-11T21:28:00.001+01:00

Vet du fortsatt ikke hva du skal gi bort?

Her er noen kjappe tips om romaner som kan passe under juletreet.

Innsirkling 1 og Innsirkling 2 er i mine øyne noe av det beste som er skrevet de siste årene i Norge. Sier hun som leser alt for lite norsk. Romanene er skrevet for alle oss som er interessert i mennesker og relasjonene mellom menneskene. Begge bøkene er nå ute i pocket og er en glimrende gave for de som tåler å få kaffen i halsen.

Langt skjønnere og mer romantisk er den lille boken Léon og Louise skrevet av Alex Capus fra Sveits. Romanen handler om et ungt par som kommer fra hverandre under 2. verdenskrig og mister dermed også muligheten til å leve et liv sammen.

En overraskende, men lettlest roman er Middagen av Herman Koch. Jeg ble tatt på sengen av denne boken, den passer nok like bra for kvinner som menn, foreldre som unge. En leseopplevelse som man gjerne vil diskutere etterpå.

Det finnes også bøker jeg har lest om, men som jeg ikke har lest selv. Her er noen av de omtalene jeg har bitt meg merke i løpet av året.

Til ungdommer: Spøkelset på Frostøy; Bak Dødsfjellet av Hilde Hagerup (omtale av Bokelskerinnen)
Til krimelskeren: Straff og Paradis tapt av Birger Baug (omtale av Lines bibliotek)
Til de som leser engelsk: Porcupine av Julian Barnes (omtale av Labben)

Lykke til med førjulshandlingen! Husk - det fine med bøker er at de alltid kan byttes!

Gavetips - til de aller minste

2011-12-07T15:00:00.000+01:00

Jeg er frekk nok til å tro at du trenger tips.

Jeg er forbauset over hvor tidlig barn fascineres av bøker. Å bla i bøkene, spise litt på kantene og peke på er aktiviteter starter de tidlig med. Bøker er viktig for barns utvikling sies det, jeg tror på det. Selve kjøpte jeg barnebøker lenge før den første rosa bodyen kom i hus.

Fortellerforlaget utgir noen veldig fine bøker for barn mellom null og tre år,med lyd. Selv har vi flere varianter, blant annet den med fugler og fuglelyder. De er populære hos den lille. Hun var ikke gamle jenta da hun klarte å trykke for å frem lyden, i tillegg er lyden voksenvennlig. Bildene er også ganske fargerike og klare.

En bok som lager forundring både hos store og små er den svenske billedboken Gnatto Pakpak. Jeg blir glad når jeg ser i denne morsomme boken. Boka er et slags moderne bestiarum, en ypperlig pekebok for store og små. La fantasien komme frem sier jeg!

Denne ønsker hun seg sa jeg til en stolt tante i sommer da den lille fyllte ett år. Jeg stod i butikken og pekte på den store billedboken Verden i ord og bilder av Ole Könnecke. Størrelsen gjør den kanskje en anelse uhåndterlig for de aller, aller minste, men det er vakker bok. Selv om det egentlig er en pekebok, er det en pekebok hvor man kan bruke fantasien til å lage historier. Bildene er fine, den har en rød tråd og jeg tenker at denne boka kommer til å bli mye brukt fremover her i heimen. Om den ikke blir spist opp først da...

Forlaget Mangshou har gitt ut Verden i ord og bilder, men også en annen bok som jeg har blitt begeistret for. En bok av Hervé Tullet. Jeg ble først oppmerksom på boka på bloggen Bokmerker.org, men jeg rakk egentlig aldri å sette den på en ønskeliste før den lille fikk den i gave. Det er en fantastisk bok. Ikke bare for de minste, men også for de store. Ha ha, gjør som boken sier og du får sannsynligvis en helt annerledes leseopplevelse enn det du forventet. En helt annen opplevelse egentlig.

Så det var mine tips basert på mine erfaringer. For flere tips - besøk Mari hvor hun samler alle gode julegavetips for deg.

IKON: Virginia Woolf av Hilde Hagerup

2011-12-06T19:09:00.001+01:00

Først en liten innrømmelse. Jeg har aldri fullført en eneste roman av Virigina Woolf. Jeg har prøvd, både Mrs Dalloway og To the Lighthouse, både på norsk og engelsk. Jeg kommer aldri lenger enn de første sidene. Stopp sier det og det er virkelig stopp.

Likevel er jeg interessert i Virginia Woolf og hennes forfatterskap. Virginia Woolf er en forfatter jeg tror jeg kan noe om, men når jeg skreller det ned til fakta vet jeg egentlig ingenting. Bortsett fra navnet på en del av romanene hennes og at navnet hennes knyttes til Bloomsbury-kretsen.

Gyldendal har de siste årene gitt ut biografier om kjente personer i en serie de kaller IKON. Utvalger er variert, fra Astrid Lindgren til Michael Jackson. All ære til forlaget for at de satser på biografier om forfattere som Virginia Woolf, kjent ja, men jeg må innrømme at jeg ikke nødvendigvis føler at romanene hennes ikke er veldig tilgjengelige.

Som ung slukte jeg biografier, spilte egentlig ikke en rolle hvem som ble portrettert. Hjemme fantes det flere, slitte utgaver av Historien om... Biografiene var ganske standard, en kronologisk oppramsing fra fødsel til død. De ga oss fakta, men lite analyse. Spørsmålene, både rundt kildebruk og følelser, var det lite av.

Hilde Hagerup sin biografi om Virigina Woolf er av et helt annet kaliber. Hun selv går inn i historien og tar oss med inn i Woolf sitt liv.

Kronologisk oppramsing av Woolf sitt liv finnes ikke. Biografien er på 90 sider og på disse sidene er forfatterskapet viet stor plass. Nå har jeg inntrykk av at man kan ikke snakke om Woolf sine romaner uten å se på hennes liv og omvendt, det viser også denne biografien. Ikke bare ble min nysgjerrighet tilfredstilt, men jeg ble mer nysgjerrig på flere av Woolf sine romaner. Med noen rammer rundt lesingen blir det kanskje enklere å fullføre noen av hennes romaner.

Hagerup har et språk som innbyder til ettertanke.

De populære jentene var gode speil for de mennene som ville reflekteres i dobbelt størrelse.

Virginia Woolf var ikke noe godt speil. Hun var for interessert i bøker, for nysgjerrig. Belest, men uten formell utdanning. Det fikk bare guttene i familien. Som Nancy Mitford var Woolf bitter på sin manglende utdanning, men hun leste seg gjennom biblioteket til faren. Hun skulle bli forfatter - og hun ble et av 1900-tallets store forfattere.

Anbefales!

----

Og boka? Jeg var så heldig og vinne fire bøker hos Mari da hun hadde jubileum tidligere i høst. Takk Mari!

----

Lørdagsdiktet - hentet en fra en av Ruters ruter...

2011-12-03T19:02:00.000+01:00

Huset er en brønn
vi kaster dagene ned i,
ønsker oss noe

og holder det
hemmelig.

Fordi vi begge
ber om det samme, får
vi det ikke.

En av mange fine ting med Oslo er at man plutselig sitter på bussen og leser dikt. Og det diktet beveger deg. Hvorfor? Dikt skal være fine, eller såre, eller triste, de skal formidle natur og følelser. Likevel er kanskje de aller fineste diktene de som handler om de små tingene i livet. Om hverdagslivet.

Jeg måtte gå mot strømmen for å se navnet på forfatteren av diktet. Synne Lea. Et navn jeg kommer til å holde utkikk etter heretter.

To som ikke falt i smak

2011-12-02T12:12:00.001+01:00

I de siste ukene har leselysten ikke vært helt tilstede. Grunnen har nok vært litt valg av lektyre. En lydbok som ikke fungerte og en novellesamling jeg bare stampet i. Ingen av formatene var særlig lange, men når man ikke bruker alle minuttene man kan til å lese eller høre litt til, vet man at bøkene ikke fenger.

Whose Body? var Dorothy L. Sayers første roman om privatdetektiven Lord Peter Wimsey. Jeg har lenge hatt en tanke om å lese alle bøkene om Wimsey i kronologisk rekkefølge. Jeg bestemte meg for å prøve meg på lydboken.

Sayers skrev krim i Agatha Christie- stil, selv har jeg bare lest Gaudy Nights som jeg likte godt. I Whose Body? blir Wimsey involvert da en død og naken mann blir funnet i et fremmed hus, samtidig som en annen mann forsvinner.

Lydboken blir helt feil, av og til forstår jeg knapt av oppleseren sier fordi hun gjør til stemmen sin så mye. Jeg måtte ta senke hastigheten til 0,75, men fortsatt var mye uklart. Kjedelig, fordi historien i seg selv var ganske fiffig og jeg likte godt hvordan Lord Peter Wimsey bruker kjennskapen til en gentlemans sin hverdag for å løse saken.

Valentin Rasputin sin roman Aldri glemme engasjerte meg. Jeg forventet meg at novellesamlingen Brannen og andre fortellinger skulle gjøre det samme. Dessverre gjør den ikke det. Rasputin skriver godt om livet i Sovjet. Jeg blir oppmerksom på hvordan jeg som har bodd i Moskva ser på Russland er lik Moskva. Eller omvendt.

Novellesamlingen består av seks noveller, hvorav den lengste er Brannen. Det var en underlig leseopplevelse, som sagt ble jeg aldri helt med, jeg leste bare masse ord for å bli ferdig.

Hvorfor legger du da ikke fra deg bøker som ikke gir deg noe har du kanskje lyst til å spørre meg. Jeg vet ikke, jeg liker ikke å legge fra meg halvleste bøker. Har jeg først kommet meg gjennom de første 20 sidene er det sjeldent jeg avbryter en bok. Jeg liker å tro at jeg gir bøkene jeg leser en ekstra sjanse, kanskje kommer det til å skje noe. Men egentlig tror jeg at det bare at det er min egen stahet som får fritt spillerom.

Kanskje skal jeg i 2012 lære meg å legge vekk bøker som ikke fenger?

----

Og bøkene? Lydboka er kjøpt selv på audible.co.uk og novellesamlingen fikk jeg i bursdagsgave.

----

Sagaen om Belgarion, Profetiens utvalgte

2011-11-30T20:45:00.001+01:00

For litt siden leste jeg om Sagaen om Belgarion på bloggen Betraktninger. Jeg ble nysgjerrig på denne fantasy-serien og bestillte derfor første bok på biblioteket. Av og til er det nettopp slike lykketreff man trenger, for Profetiens utvalgte fikk frem litt av den lesegleden som har stått litt stille de siste ukene...

Garion vokser opp på en større gård sammen med sin tante Pol. Hun styrer kjøkkenet, han springer rundt som barn flest. Garion har ingen annen familie enn Pol, men han antar ubevisst at han er fra Sendaria, landet han bor i. Med jevne mellomrom kommer en eldre mann til gårds, en mann som livnærer seg på å gå rundt og fortelle historier.

Da Garion er 14 år og egentlig mest opptatt av sin jevnaldrende vennine, skjer det flere ting på gården som får tante Pol til å reagere. Garion må dra avgårde sammen med tanten, fortelleren herr Varg og deres gode venn smeden.

I prologen får vi høre historien om Aldurs Globe, en sten som har magiske krefter. Stenen er oppkalt etter Aldur, en av syv guder. Disse syv gudene hadde alle hver sine land og sine folk, men guden Aldur var spesiell. Han levde alene, til han en dag tok inn en en liten gutt Belgarath. Belgarath ble etter hvert en trollmann og i likhet med andre som sluttet seg til Aldur fikk han evig liv. Aldurs Globe ble stjelt av guden Torak, men Belgarath klarer etter hvert å ta den tilbake. Den er trygg så lenge den blir tatt vare på av noen utvalgte.

Ah, dette var herlig lesing. Bok nummer en i Sagaen om Belgarion Profetiens utvalgte ble slukt i løpet av to kvelder. Nå har skittentøyet fått ligge og middagsrestene står fortsatt på bordet, nå har jeg lest bok!

Det tok ikke mange sidene før jeg er ganske oppslukt av boken. Prologen, som forteller en historie som er minst tusen år gammel, er omstendig og skal være i et gammeldagsspråk. Historien og skrivestilen endrer seg når historien egentlig begynner.

David Eddings skriver enkelt, språket er langt fra omstendelig, uten at han rasjonerer med handlingen. Historien om Garion, som utover i romanen skjønner at han egentlig ikke vet noe sine røtter og dermed også seg selv, er ikke handlingsmettet. Likevel klarer boka å holde meg interessert.

Hvorfor jeg blir så oppslukt vet jeg egentlig ikke. Og det sjarmerer meg litt. Ganske tidlig legger jeg fra meg det som eventuelt kunne irritere og bare leser, blir underholdt, blir fenget. Jeg tror jeg er godt hjulpet av serien Game of Thrones som jeg (bare) har sett på TV. Jeg vet ikke helt hvorfor, sistnevnte er mye mer detaljert og mørkere, men de starter begge to på en gård.

Å bli sjarmert er fint. Bok nummer to Slangefolkets dronning er bestilt og vi får se om serien holder mål når den også er slukt. Eh, lest.

Profetiens utvalgte kom ut allerede i 1982 på engelsk og har tittelen Pawn of Prophecy på originalspråket.

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

Nå er det jul igjen...

2011-11-29T07:00:00.000+01:00

.... og du kan kjøpe årets gaver (for du gir vel ikke bort noe annet enn bøker?) av forfatterne selv! Lørdag har forfatterne sitt eget julemarked på Litteraturhuset. Les mer om julemarkedet hos Forfattereforeningen også.

Terrorjegerne av Tom Bakkeli

2011-11-28T07:00:00.000+01:00

Bjørnar, Mags og Raheel er på oppdrag. Som topptrente, elitesoldater skal de inn på russisk område og ta seg inn på et hemmelig forskningssenter. Bakgrunnen er informasjon om at den nye Al-Qaida-gruppen har fått tilgang til å kjøpe et biologisk våpen av utro tjenere i den russike etterretningen.

Tom Bakkeli har tidligere skrevet to dokumentarer om skarpskyttere og kommandosoldater, i år debuterte han med thrilleren Terrorjegerne. Takk for det, for vi trenger flere spenningsforfattere som Bakkeli. Det er ingenting som kan fenge mer enn en god spenningsroman, gjerne med spioner og et internasjonalt tilsnitt. Det skrives mange slike bøker, men ikke alle er gode.

Bakkeli har bygd opp sin roman godt, vi blir kastet inn i et drama som binder sammen tradisjonelle konflikter. Nordområdene og den territorielle varhetsfølelsen, samt den nye Al- Qaida- organisasjonen som holder på å skaffe seg biologiske våpen, er bakteppet i romanen.

22. juli har naturligvis gjordt noe med meg, også som leser. Nå leser jeg spenningsromaner først og fremst for å bli underholdt, samtidig må slike romaner være realistiske. Det har blitt enklere å være realistisk i mine øyne, fordi jeg selv tror at mer kan skje.

Norsk naivitet, også særs omdiskutert etter årets sommerferie, er også et tema hos Bakkeli. Selv er jeg litt usikker på hva jeg tenker vedrørende denne omdiskuterte naivitet og ikke minst diskusjonen rundt den. Men det at den tar såpass stor plass i en roman som er skrevet før 22. juli er interessant og er med på å vise at Terrorjegerne er en aktuell roman.

Jeg har møtt mange topptrente, spesialsoldater i mitt liv, i litteraturen vel og merke. Mange av de har vært karakterer, svart/hvite i den forstand at de kan alt, løser alt og kommer fra det uten skrammer. Og uten MacGyver sin sjarm. Bjørnar, Mags og Raheel er mennesker og har en uvanlig dybde til sjangeren å være. Dette gir romanen ekstra spenning, når man heier på Bjørnar, Mags og Raheel og håper de kommer seg gjennom bragdene. Eller kulden. Usj.

Det er mange tråder som skal løses og rundes av i en spenningsroman, Terrorjegerne er intet unntak. Med noen tradisjonelle, og handlingsmessig enkle, likvidasjoner tilslutt blir nesten alle tråder løst. Nesten - for jeg håper at jeg egentlig bare har lest starten.

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Og hermed kvitterer jeg ut den ellevte boka i Bokelskerinnens Les en debutant utfordring for 2011. One more to go!

----

Lørdagsdiktet og lørdagsyting....

2011-11-26T21:57:00.001+01:00

(Vennligst ikke les dette innlegget, det eneste jeg gjør er å komme med edder og galle. Kom heller tilbake på mandag når jeg har en omtale av Terrorjegerne av Tom Bakkeli, eller senere i uken når jeg skriver om den første romanen med Lord Peter Wimsey av Dorothy L. Sayers. Men nå, nå klager jeg...)

Det har vært stille på bloggen min her denne uken. Vi er høstsyke.

Jeg er skikkelig dårlig på å være syk, jeg tror alle jeg som kjenner meg vet dette. Denne uken har vi vært syke, ikke ordentlig syke eller farlig syke, men helt vanlig halsbetennelse, forkjølelse, hosting som har vart siden den lille startet i barnehagen og en øyekatarr som ikke kjenner sin besøkelsestid. Virkelig. Og slik syke har vi vært, av og på, mest på, siden midten av august. Ja ja, sier alle, slik er det første år i barnehagen. Hmmm, første år? Første år?

Kan du ikke lese da sa en tidligere sjef av meg da jeg en morgen ringte for å si at jeg hadde blitt sykemeldt (ufrivillig og meningsløst), men forkynte at jeg likevel kunne komme og jobbe. Jeg kan jo bare sitte med foten på pulten og ligge i slakk stilling så er foten over hjertet, akkurat som legen sa at den skulle være.

Nei, det er ikke det samme å være å hjemme og lese. Å ,jeg elsker jo å lese, jeg kunne godt å ha sittet hjemme lest flere dager på rad, men ikke, ikke når jeg skulle ha vært på jobb.

Så, i min sykelige mismodighet (ikke bokstavelig) googler jeg etter dikt om å være forkjøla, om hauger av papirlommetørkler og jakten på den siste pakken med Fishermen's Friend. Ingen resultater så langt, så mitt lørdagsdikt til dere er en av mine favoritter nemlig Lille Persille av Inger Hagerup. Et så fint dikt kan ikke gjentas for mange ganger....

Lille persille i hagen står,

lysegrønn kjole og krusete hår.

Hvorfor så stille, lille persille.

Kanskje du ville på ball i år?

(Hallo, er du her ennå? Slutt og les dette sytet, kom heller tilbake senere!)

Svenskehandel

2011-11-21T07:30:00.000+01:00

En helg i Göteborg, fire bøker. Ikke mange, men noen gaver ble også innkjøpt. Sverige er billig på bøker, men ser man bort fra prisene er de store kjedene i Sverige veldig lik de store butikkene her hjemme. Godt utvalgt, men man føler at det er de samme bøkene overalt.

Liten tid og dårlig planlegging førte til at vi ikke jaktet på de litt mindre, koslige butikkene eller fant noen svenske brukthandler. Julemarkedet på Liseberg derimot, det fant vi!

I disse tider kan man ikke dra til Sverige uten å komme hjem med Tomas Tranströmer. Jeg vurderte hans samlede verker, men samlede verker er alltid en bøyg å starte på. Så valget falt tilslutt på Den stora gåtan.

Diktsamling nummer to er Bob Hansson og Halleluja liksom. Ene og alene valgt for at jeg synes omslaget var moro og lite høytidlig, slikt kan man gjøre med svenske priser.Jeg aner ingenting om forfatteren eller om diktsamlingen.

Svenskene er god på underholdning. Stockholm rosé av Sophia Wolf Lösnitz høres ut som noe man kan lese når alt annet bare stopper, herlig jenteunderholdning når man har behov for litt avveksling. Håper jeg.

Den siste boka kikket jeg på flere ganger, før den ble med hjem. Jeg fant den i ungdomsavdelinga og er den første boka i noe som skal bli en trilogi (naturligvis...). Fantasy, og har blitt årets store snakkis i Sverige og jeg utrolig spent på hva Mats Strandberg og Sara Bergmark Elfgren kan varte opp med.

Har du lest noen av disse?

Lørdagsdiktet: Gunvor Hofmo sin diktsamling Jeg glemmer ingen

2011-11-19T07:30:00.000+01:00

Denne tomme sigarettesken som mitt blikk treffer

er mere levende i kvelden

enn min kjærlighet,

min kjærlighet er oppløst og formløs

som en betvunget gråt,

og intet blikk skal

gjøre den levende i kvelden.

Gunvor Hofmo (1921-1995) mistet sin nære vennine Ruth Maier under krigen, et tap hun aldri kom over. I diktsamlingen Jeg glemmer ingen er også fem av Maier sine akvareller med. Flere av Hofmo sine dikt er skrevet med bakgrunn i disse akvarellene.

Det er lenge siden jeg har lest i denne diktsamlingen, men når jeg blar i den igjen er det to ord som ganske fort dukker opp i hodet mitt.

Bunnløs sorg.

Lille hjelper

2011-11-17T07:00:00.000+01:00

Jeg har lest en bok og jeg har lyst til å si at - dette, dette er Norge anno 2011. Dessverre.

Jeg tilbringer tid på Facebook, hvem gjør ikke det? Jeg ser på feriebilder fra Karibien, på familiebilder og kommenterer når venner er fyllesyke, gravide eller plutselig har giftet seg. Det er ikke bare Facebook, det er Twitter og det er blogger. Ja, nettopp, nå blogger vi alle. Enten om hvitskurte gulv med hjemmelagede filleryer (økologogisk sådan), om slankekurer, om politikk og om bøker man ikke rekker å leser. Aller blogger, du og jeg og vi to.

Hva skjer med oss når så stor del av vårt liv foregår virtuelt? Hvordan forholder vi oss til den stadige informasjonsflyten rundt oss, alt skjer fort, fortere, fortest og plutselig er øyeblikket med et utall av kommentarer på Facebook over.

Cesilie Holck sin lille roman Lille hjelper er ingen tradisjonell roman. Tekstene på de knappe 100 sidene er delt i tre. Vi møter Konstantin som er (selvoppnevnt) leder i støttegruppen for Kine Skog. Kine, lokal pornoskuespillerinne, har blitt drept og reaksjonene skal snart fra impulser langt unna Helgeland hvor dette skjer. Konstantin skriver tekster, jeg antar det er blogginnlegg, men blir aldri helt sikker. Så følger kommentarer (til bloggen eller på Facebook?), før vi får overskrifter (eller kanskje er det navnet Facebook-grupper?).

Som dere skjønner er det mye jeg ikke forstår, men det spiller egentlig ikke noe rolle. Det er det Holck skriver har betydning.

Skjønner hva du mener.

Skjønner absolutt hva du mener.

Det som er skremmende er at mye av det som Holck skriver har jeg lest tidligere. Jeg har lest alle disse kommentarene tidligere, jeg har skrevet noen av disse setningene tidligere.

Mordet på Kine kan ikke ha skjedd forgjeves.

Konstantin, nå arbeidsledig, tidligere tillitsvalgt ved den nå nedlagte fabrikken på lokalstedet tar Kine Skogs død (eller sin egen sorg) til nye høyder. Med Pepsi som sponsor i bakryggen skaffer de både arbeidsplasser (men lite livsgnist) til bygda.

VI SOM ØNSKER KINE SKOGS BEGRAVELSE DIREKTESENDT PÅ TV.

Noe av det jeg synes Holck er veldig presis på er hennes observasjoner på hvor (fort) vi mennesker reagerer når det skjer noe. Noe har knapt nok skjedd før det opprettes en støttegruppe på Facebook, for og i mot, alle er rystet, alle har en mening. Så endrer folkeopinionen seg, gradvis, en sak har ofte flere sider, vi skjønner at det ikke var så enkelt.

Holck sin roman viser at man ikke nødvendigvis trenger store ord for å trenge gjennom, selv om det av og til er fint med caps lock. Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle disse korte setningene rystet meg slik, kanskje var det å se det man ser hverdag i trykt form.

Er det skremmende det som Holck beskriver? Skremmende godt, samfunnssatirisk og av og til ganske så morsom. Hun tar 2011 på kornet, hun beskriver oss skremmende godt. Og det er litt ekkelt å se seg selv på den måten som hun får meg til å gjøre.

Men aller mest, aller mest har jeg lyst til å danne en egen Facebook-gruppe og kalle den "Vi som mener at alle bør lese Cesillie Holck sin roman Lille hjelper".

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Leste om den i Klassekampen og ble nysgjerrig.

----

Høstens bøker jeg er nysgjerrig på....

2011-11-15T13:30:00.001+01:00

Om ikke dagene hadde forsvunnet i en rekke av hverdagslige gjøremål og døgnet hadde noen ekstra timer, kunne jeg godt ha tenkt meg å lest noen av høstens bøker også.

Jeg er spesielt nysgjerrig på tre bøker. Cecilie Enger snakket så godt for seg på Bokfestivalen at jeg ville lese hennes nye roman Kammerpiken. Dronning Maud hadde med seg to kammerpiker fra England, som ble værende etter hennes død og som bodde på slottet frem til 90-tallet.

Kurt Aust er ute med en femte boka i serien om Thomas og professoren og deres innsats som detektiver. Historisk krim i en spennende epoke, jeg gleder meg til deres nyeste eventyr som vi finner i Når døde hvisker.

Haren med øyne av rav ble jeg oppmerksom på Solgunn sin blogg og i ettertid har jeg også lest en fin anmeldelse i Dagbladet om jeg ikke husker helt feil. Boken som er en roman om familiehistorie høres veldig spennende.

Naturligvis er det andre bøker jeg også kunne ha tenkt meg å lese, men disse tre topper altså listen over bøker jeg mest nysgjerrig på - akkurat nå.

2011-11-14T07:00:00.000+01:00

pst! denne omtalen handler om bok nummer to i en serie, har du tenkt å starte med nummer en bør du egentlig styre unna pst!

Det starter heftig. Faktisk så heftig at jeg nesten var redd for at de ved siden av meg på flyet mellom Trondheim og Oslo skulle skjønne hva jeg egentlig leste. Jeg trodde jeg skulle lese urban-fantasy-chick-lit, men i stedet var jeg fanget i en uendelig kamp for å komme seg til sengs.

Så, mens jeg sitter og vurderer om jeg skal ta farvel med Jane True, så skjer det noe. Under en romantisk tur i parken, blir Jane og hennes elsker, vampyren og etterforskeren Rye, forsøkt drept.

Og derfra og utover så ble det nesten bare spennende. Og litt irriterende, men mer om det senere.

Jane True er tilbake i småbyen Rockabill etter sine eventyr Tempest Rising. Kjæresten Rye vil helst at hun skal flytte til Boston og bo sammen med han. Jane er bundet til Rockabill og sin syke far og utsetter spørsmålet om å bo sammen med Rye.

Mannen som angrep Jane og Rye er Conleth og i likhet med Jane er også han Hafling. Halvt menneske og halvt overnaturlig vesen, uten kontroll på de kreftene han besitter. Besatt av Jane og på jakt etter alle som har jobbet på det laboratoriet hvor han vokste opp.

Tracking the Tempest er en bok som lover godt om de videre bøkene i serien om Jane True. Vi blir bedre kjent med de vi møtte i den første boken og vi begynner også å ane konturene av hva som skjer videre. Forfatteren Nicole Peer er også ganske god på å forlate oss på siste side med nysgjerrigheten i behold.

Som underholdning er dette en god serie, det eneste minuset som tidvis tar mye plass er Jane sitt libido (hennes ordvalg, ikke mitt). Spesielt siden det ikke trenger å ta mye plass fordi alle historiene i romanen klarer seg godt uten. Men frykt ikke, nå legger forfatteren opp til at det nok naturlig kan bli mer kosing i de neste bøkene...

-----

Og boka? Kjøpt selv på Outland i Trondheim.

-----

Lørdagsdiktet blir til lørdagssitatet....

2011-11-12T19:14:00.001+01:00

Med hele mitt hjerte jeg
nedsenkes i følelsers strøm,
Som et nyfødt barn er
sjelen min blitt:
Alt som jeg elsket er bak meg - det
var bare en drøm,
Jeg elsker alt jeg har lidd.

Diktet er hentet fra romanen Et adelshjem av Ivan Turgenjev. Turgenjev er en av de forfatterne fra Russland som jeg alltid kommer tilbake til. Et adelshjem er en kjærlighetshistorie, Turgenjevs eneste roman hvor ikke politikk og politiske strømninger spiller en stor rolle. En ekte kjærlighetshistorie mellom Lisa og Lavretskji, slik som (nesten) bare russere kunne skrive.

Aldri glemme av Valentin Rasputin

2011-11-10T20:02:00.002+01:00

"Du forlanger at jeg ikke så mye som hvisker i øret på et eneste menneske at du er her. Nei vel, altså gjør jeg ikke det, jeg tier og jeg skal tie. Jeg forstår. Men hvis det blir et barn, da er jo heller ikke det ditt. Hvem som helst sitt barn, men ikke ditt. Du er ikke her, og det er uvisst om du lever eller ikke."

1945. Ved elven Angara ganske så øst i Sovjet oppdager Nastjona at en øks har forsvunnet. Øksen, som tilhørte svigerforeldrene forsvant i badstuen. Nastjona bestemmer seg for å finne ut hvem som har tatt øksen. Tyven viser seg å være hennes egen mann Andrej. Andrej er i krigen, eller skulle være i krigen, men nå er han desertør.

Ditt liv kan du ikke flykte fra, selv ikke fra de verste stundene.

Mens Andrej ligger i skjul ikke langt fra sitt hjemsted, besøker Nastjona han ofte. For både Nastjona og Andrej er dette møter som setter spor. De finner tilbake etter mange års fravær, men samtidig blir Nastjona sitt følelseliv som en kasteball mellom ektemannen, desertøren, og svigerforeldre, de andre i kollektivet hvor hun bor.

Hun ville vente på sin egen lykke, ingen annens. Man sier at den rekker ikke til alle, noen lykkes i livet, noen ikke. Men det var jo bare hun i hele den vide verden som var henne, hun kunne ikke erstattes med noen - hvorfor skulle så dettopp hun greie seg uten den? Hven var det som hadde foretatt en slik fordeling? Hvorfor hadde man gitt henne livet i gave, når hun skulle motta livets gaver?

I utgangspunktet føler jeg at romanen Aldri glemme av Valentin Rasputin egentlig skulle handle om Andrej, men ett eller annet sted snur det. Blant noen sterke og forvirret følelser en kald vinterdag skifter fokuset, Nastjona blir romanens senter. Hennes liv - og det livet hun bærer på,

Andrej sin skjebne, krigens grusomheter, satt opp mot Nastjona som ufrivillig må leve et dobbeltliv gjør romanen veldig intens. Her er det ingen hvileskjær for oss lesere. Vi får aldri slappe av, forfatteren kjører fremover så intenst at man av og til må lukke boken og puste.

Jeg har ikke lest så mange sovjetiske romaner, Aldri glemme kom ut på midten av 70-tallet. Bak historien til Andrej og Nastjona ligger det systemkritikk og Rasputin har blant annet klart å skrive inn noen av sovjetssamfunnets skyggesider uten å stoppet av sensuren. Humor er det også, innimellom må jeg le av alle ertene (eller var det ertemel?) som kollektivet har fått og hva de lager av den store beholdningen.

Anbefales!

----

Og boka? Fikk jeg i bursdagsgave av min kjære samboer.

----

The Railway Children (lydbok)

2011-11-07T07:30:00.000+01:00

Under et opphold i England kom jeg over barnefilmen The Railway Children. Filmen finnes i flere utgaver, men den jeg kjøpte var fra 1970 og er den mest populære. Som de fleste gode filmer er også denne basert bok ei bok og da jeg kom over lydbokversjonen ble jeg nysgjerrig. Ville Edith Nesbit sin barnebok fungere som underholdning på øret når man allerede har sett filmen?

The Railway Children kom første gang ut som bok i 1906 og skal visst være en kjær barnebok for mange briter. Nesbit (1854-1924) skrev alene ca 40 romaner for barn, i tillegg til bøker for voksne. Jeg har prøvd å søke litt, men ser ikke at den er oversatt til norsk.

Bobbie, Peter og Phyllis er tre søsken som etter at faren blir hentet på døra av to menn, må flytte ut på landet. Sammen med moren bor de i et hus som calles Three Chimneys. Mens moren skriver historier og fortellinger for å brødfø familien farter Bobbie, Peter og Phyllis rundt i området de har flyttet til.

Til sin store begeistrering ligger Three Chimneys ved siden av jernbanen, og etter hvert blir jernbanen utgangspunktet i deres eventyr. Hver dag vinker de til en eldre herremann som sitter på toget, så blir moren syk og de bestemmer seg for å ta kontakt med mannen.

Boken er en søt og ganske rett frem barnebok. Vi følger de tre barne i en kortere periode hvor det skjer store og små hendelser.

Filmen fra 1970 er ganske tro til boka, så under høringen av lydboka (ca 6 timer) hadde jeg god tid til å fundere litt på karakterene. Barnebøker kan tidvis ha veldig endimensjonale karakterer, jeg mener det er ikke akkurat dybden i karakterene i Den hemmelige hagen som gjør at jeg elsker den boka. Nesbit lar søsknene tråkke litt i salaten. Selv om de alltid mener vel, så er det ikke alltid at de nødvendigvis gjør det riktige første gang.

Moren er kanskje bokas heltinne, og det er kanskje ikke grenser på hvor oppofrende hun kan være. Nesbit prøver å moderer morens karakter, uten at det har samme dybde-effekt som hos barna.

The Railway Children er en fin barnebok. Om den fenger barn i dag tviler jeg litt på, men for fungerer det.

----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk
----

Lørdagsdikt: Pär Lagerkvist

2011-11-05T19:10:00.001+01:00

Jag är den som fortsätter
når du dröjer kvar,
som stiger ut i natten
när du går til vila.
Som öppnar porten till mörkret
och går vidare,
till mörkret och stjärnorna
og går vidare.
På en oviss stig,
en stig som kanskje inte alls finns,
överger jag dig.

Ukens lørdagsdikt er hentet fra diktsamlingen Aftonland av den svenske lyrikeren Pär Lagerkvist. Diktsamlingen kom første gang ut i 1953, og her skrevet mer om den her.

Det er lørdag igjen og jeg har nok en gang vært et par dager på et hotell og fetet meg opp. Heldigvis for meg, så var ukens seminar lagt til et mer sobrere sted enn sist, med porsjonslunsjer slik at mann slapp å rulle fra lunsjen og tilbake til møterommet.

Boklig sett hadde jeg tenkt å fortelle at jeg ikke hadde kjøpt en eneste bok, men så kom jeg på at det ikke var helt sant. Noen bøker dumpet ned i postkasse mi denne uken (også) så jeg skal la være å si noe mer om det.

En annen ting som også kom i postkasse mi var tidsskriftet Biblioteket, som Linesbibliotek er redaktør for. I sin nyeste utgave som handler om komedier og tragedier har de med mine omtaler av Tiller sine romaner Innsirkling og Innsirkling 2, som tidlgiere har vært publisert her på bloggen. For meg var alle de andre artiklene og omtalene mer interessant. Om du selv ikke abonnerer så stikk innom ditt lokale bibliotek for å lese tidsskriftet. Her er det masse gode tips.

Fortsatt god helg!

Madame de Staël av Kåre Tønnesson

2011-11-03T22:50:00.001+01:00

I mai leste jeg en biografi.

Madame de Staël av Kåre Tønnesson.

Hva husker jeg?

Madame de Staël var bare et navn jeg hadde hørt om før jeg leste biografien. Hva hun egentlig var og hvorfor jeg egentlig burde vite noe om henne visste jeg ikke.

Yter jeg en bok rettferdighet når jeg skriver om den fem måneder etter at jeg leste boken? Kanskje er det det jeg gjør når jeg ser hva jeg husker.

For oss som har noen studiepoeng eller vekttall innen historie er Kåre Tønnesson et kjent navn. Den franske revolusjon er hans spesialområde.

Biografien om Madame de Staël er kanskje et overskuddsprosjekt fra Tønnesson. Man kan ikke skrive om Madame de Staël uten å skrive om Den franske revolusjon, Germaine de Staël sitt liv ble preget av hennes politiske holdning.

Hva husker jeg, egentlig?

Madame de Staël ble født 1766 og døde i 1817. Hun fikk en underlig oppdragelse. Hennes mor var opptatt av at den unge Germaine skulle være flink. Oppvokst i en priviligert familie var hun veldig knyttet til faren.

Ingen Staël sine bøker er oversatt til norsk, noen er oversatt til svensk. Pikenavnet var Necker, de Staël-navnet kommer fra hennes svenske ektemann.

Napoleon var ikke så begeistret for Madame de Staël, periodevis måtte hun bo i eksil. Ekteskapet med svensken havarerte, en periode bodde hun også i England.

Madame de Staël sier meg litt mer nå, jeg vet hvor jeg kan plassere henne. Perioden, geografien og hennes påvirkning i litteraturen og i det politiske liv, spesielt i Paris.

Boken om de Staël er omstendig, det er ingen lettvekter. Språket er veldig riktig, men ikke enkelt. Bakteppet for det hele er som sagt Den franske revolusjon og det er mange detaljer, veldig mange detaljer. Når man først kommer seg gjennom boken er den lærerik, men kanskje, men bare kanskje, er den for spesielt interesserte.
-----

Og boka? Kjøpt selv.

-----

The Night Circus (lydbok)

2011-10-31T13:14:00.000+01:00

Plutselig dukket den opp over alt.Første gang jeg la merke til romanen The Night Circus stod jeg og kikket i ungdomsavdelinga. Det fantastiske omslaget fikk meg til å ta opp boka og lese bakpå. Ordet sirkus fikk meg til å legge den tilbake.

Etter det dukket den opp overalt, spesielt i bloggosfæren.

Så var den plutselig hjemme også. Samboeren min hadde kjøpt lydboka, men takket for seg etter kort tid. - Dette er mer Neil Gaiman for jenter, mente han og dermed kunne jeg høre på den i stedet.

The circus arrives without warning. No announcements precede it. It is simply there, when yesterday it was not. Within the black-and-white striped canvas tents is an utterly unique experience full of breathtaking amazements. It is called Le Cirque des Rêves, and it is only open at night.

Vi snakker fantasy og vi snakker magisk fantasy. Vi er slutten av 1800-tallet. Celia er fem år gammel når hun får møte sin far, en kjent magiker. Celia har også magiske evner og starter i lære hos sin far. Et annet sted, får Marco opplæring som magiker.

Det de ikke vet er at deres skjebne skal bli bestemt i en duell. De to, mot hverandre. Scenen for duellen er et sirkus. Nattens sirkus. I begynnelsen er begge to usikre, Celia vet ikke en gang hvem hun kjemper mot. Etter hvert møtes Celia og Marco, gnistrene som slår når de to møtes, er ikke til å ta feil av. Så lærer Celia at duellen er bare over i det den ene er død.

Erin Morgenstern sin debutroman The Night Circus kunne ha vært en klisje. For to elskende som ikke kunne få hverandre, kan ofte bli svulstig. Og for søtt, for suppe, spesielt for oss som ikke lenger er tenåringer.

The Night Circus er ingen klisje.

Atmosfæren som Morgenstern tar oss inn i er magisk. Levende og fantastisk. Et sirkus uten klovner og hestemøkk. Vi er så langt fra rabattkuponger på trestolper som vi kan komme.

Historien om Celia og Marco kommer sakte i gang. Gjennom korte avsnitt blir vi kjent med flere karakterer. Vi skjønner at det hele skal syes sammen, men hvordan? Jeg tar meg innimellom i å tenke på akkurat det. Jeg er litt utålmodig sånn, jeg klarer ikke helt å vente på alt.

De korte avsnittene med tid og stedsbenevnelser er en utfordring for meg som hører, det er ikke alltid lett å huske hvor man eller når man er det. Utfordring er også oppleseren Jim Dale. Han skal yte rettferd mot det magiske og dansende språket i romanen, og snakker i sirkler. Jeg mener, han går opp og ned med stemmen og på slutten er det akkurat som han prøver å ta tak i det han startet setningen med. Vanskelig å forklare, men heldigvis forsvant dette da jeg fant ut at jeg kunne øke hastigheten til 1,25.

Jeg liker historien og jeg liker Celia og Marco. Jeg liker at de ikke er keitete, de er begge to sterke personligheter. Jeg liker at jeg egentlig aldri er helt sikker på hva som vil skje, selv om jeg helst liker å vite. Jeg liker at vi ikke får vite alt, jeg liker at vi må sy noen av stykkene sammen selv.

Likevel. Jeg lander ikke helt på årets sensasjon. Jeg blir ikke helt oppslukt, boka er litt som å sette fyr på avispapir. En kort flamme, intens og varmende, men så går det ganske fort over.
----
Og (lyd)boka? Kjøpt av min samboer.
----

Godt og blandet: Lørdagsdikt, award og altfor mye mat...

2011-10-29T19:24:00.000+02:00

I går dro jeg fire kilo gresskar med meg hjem, i dag har det blitt både pai og suppe. Og selv om det ikke er Hallowen akkurat i dag så har vi allerede skåret ut gresskaret og pyntet. Første gang med gresskar i hus, men definitivt ikke siste gang.

Mat, mat og mat har stått i fokus denne uken. Få bøker. Jeg har vært i Trønderhovedstaden og etter tre dager på Rica Nidelven kunne jeg om trent rulle ut fra lunsjbuffen der den siste dagen. Heldigvis klarte jeg å få skviset inn en liten shopping-tur som tilslutt endte på Outland. Der fikk jeg endelig sikret meg den andre boken om Jane True. Selv om jeg allerede hadde med meg fem bøker + en vellastet Kindle får man jo aldri nok å lese. Jeg var også så heldig at etter et innlegg på seminaret jeg deltok på fikk jeg et bokgavekort så nå funderer jeg på hva jeg skal kjøpe....

Det går en award i bloggosfæren, jeg har vært så heldig å få den av to. Ann Kristin og Siljeblomst er avsendere, sjekk gjerne ut deres respektive blogger. Jeg takker, selv om jeg er den kjipe og lar disse awardene stoppe hos meg, så er det alltid gøy at noen liker bloggen min.

Intervjuet har jeg også blitt - det kan du lese på Maris blogg. Der kringkaster jeg noe jeg har tenkt på lenge, nemlig at jeg egentlig ønsker å skrive (og dermed også lese) flere bøker du ikke finner på bestselgerlista.

Jeg har flere leste bøker liggende, omtaler kommer. Blant annet fikk jeg denne uken hørt ferdig en av årets store sensasjoner i USA; The Night Circus. Om jeg synes den er en sensasjon? Svaret kommer på mandag.

I mellomtiden kan dere jo kose dere med Andre Bjerke sitt dikt Lille Tone Godtegryn fra 1936.

Lille Tone Godtegryn

gikk en liten tur i by'n.

Der hos kjøpmann Hips-om-haps

fikk hun rips og drops og graps.

Lille Tone spiste - vips! -

Både graps og drops og rips.

Nå er Tone helt til topps

full av rips og graps og drops.

Det beste i livet. For oss som ikke får nok av Mad Men

2011-10-28T22:18:00.002+02:00

New York, 50-tallet.

Rona Jaffe kom i 1958 ut med romanen Det beste i livet, eller The Best of Everything som den heter på originalspråket. Romanen handler om unge jenter som alle har funnet veien til New York. På trange hybler, med oppsparte midler og klær på avbetaling, jobber de som sekretærer i et forlag.

Caroline er bokens hovedperson. Etter at forloveden forlater henne, starter hun sitt liv som yrkesaktiv kvinne. Frem til hun finner en ektemann er utgangspunktet, men jobben i forlaget fenger Caroline. Etter hvert blir det ikke bare en oppholdssted for å få dagene til å gå, Caroline vil gjerne gjøre mer. På kontoret blir Caroline kjent med April, som lett lar seg forlede inn i et miljø hun ikke kjenner, kollegaen Gregg klarer ikke selv å se hvor grensene går og alenemoren Barbara vil bare møte en mann som er interessert i å bli kjent med henne.

Det beste i livet er drama, fra begynnelse til slutt. En lettskrevet bok om unge jenter som ikke bare selv ikke vet hva de skal gjøre, men som heller ikke samfunnet vet hva de skal gjøre med. Det er ikke en bok man husker, men det er en bok som man kan tre inn i når man leser. Fordi det er nettopp det jeg gjør, jeg trer inn i et annet univers. I et univers hvor kvinner går rundt i kjoler som moderne og ikke retro, og hvor de alle venter på å finne mannen de kan gifte seg med, slik at livets store mål blir nådd.

Oslo, 2011.

Jeg sitter foran TVen. Jeg suger til meg kjoler, parfymer, røyking og endeløse drinker. Drama og uendelige små bihistorier flimrer på skjermen. Jeg er hekta på Mad Men.

Dagbladet viser bildet av Betty Draper og skriver at perfekte husmødre er moderne igjen.

Jeg sluker ikke livsstilen. Selv om jeg er allergisk mot parfyme og røyk, og får migrene bare jeg ser en kork, er det ikke derfor jeg er glad jeg ikke levde for 50 år siden. Jeg er glad jeg lever i en tid for jeg har valgmuligheter. Og selv om Mostue, Lysbakken og en rekke av fremtredne høyrekvinner har sterke meninger om hva man bør gjøre, kan jeg fortsatt bestemme.

Caroline, Gregg, Barbara og April. De var sekretærer i en tid der kvinner ofte ble sett på som objekter, de skulle være pene i tøy og i trekk, og de skulle være fornøyd med større ansvarsområde og ikke høyere lønn.

Jeg elsker Mad Men fordi det universet som ruller over TV-skjermen er så vanvittig annerledes. Vi ler av Betty Draper sine oppdragelsesmetoder, av eldre menn som gifter seg med yngre kvinner og av kontorsladder. Jeg elsker serien fordi jeg slipper av å være en del av det hele. Den eneste inspirasjonen jeg henter fra serien er kjolene, ah, kjolene, det er nesten så kjolene egentlig burde fått et eget innlegg.

Selv om produsentene av Mad Men nok har brukt Det beste i livet som et oppslagsverk og inspirasjon, fungerer romanen mer som ekstra materiale til serien, enn omvendt. Det beste i livet er kort sagt for oss som ikke får nok av Mad Men.

----

Og boka? Husk det med liten skrift. Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra Silke Forlag. Og når vi først er inne på det (og for å ha mer bensin på bålet for de mener at i det øyeblikket man mottar noe vederlagsfritt så er man ikke lenger objektiv) så digger jeg virkelig Silke Forlag sine Silkeperler. Designet på de tre bøkene som er komme til nå er veldig fine.

----

No one belongs here more than you.

2011-10-25T22:04:00.000+02:00

Alle har lest novellesamlingen No one belongshere more than you.

Alle har skrytt hemningsløst av den.

Nesten ett år tok det meg å ta boka ned fraskyene, unnskyld, bokhylla mi. Først da Bai sparket litt liv inovelleutfordringen 52noveller på 52 uker, ble jeg inspirert nok til å ta frem denne lille flisaav ei bok.

Det var ikke det at jeg var redd for å bliskuffa. For det kan man fort bli når man ikke er den første til å oppdageperler. Jeg var mest bekymra for at den skulle være trist, og inneholdemennesker med en uendelig tristhet og som sitter i leiligheter og banker. Ok,jeg vet ikke helt hvor og hvorfor Naiv.Super egentlig kom inn itankerekken min, men bekymret var jeg altså.

Om enn ikke triste så lever de spesielle liv,karakterene i de 16 novellene i samlingen. Uheldige har noen av de vært, med derundt seg, både de man har valgt selv og de man ikke kan velge.

De er litt flytende karakterene i historiene til Miranda July, historiene blir litt diffuse selv om språket er klart. Det er språket som tarmeg videre. July skriver med en nesten uforskammet elegant letthet, det virkerså enkelt.

July beskriver vanvittig gode øyeblikk. Du vet,de øyeblikkene. Der du vet at verden aldri vil bli den samme, der hvor duskjønner at livet rakner eller at hvem du elsker. Eller, at ingen egentlig bryrseg. Disse stundene beskriver July som ingen andre jeg har lest. Akkurat som baksideteksten lover.

Og derfor bør du også lese No one belongs heremore than you. Og. Fordi, før du starter novellene kan du bruke ett minuttekstra og kjenne litt på titlene. Hvor mye de egentlig inneholder.

----

Og boka? Fått i julegave.

----

Ukens fangst på loppemarked

2011-10-23T20:27:00.000+02:00

Elskeren av Marguerite Duras

fordi jeg tidligere i år sa at jeg gjerne ville eie denne boken om jeg kom over den på loppis, fordi den er fin og vond og et must i alle bibliotek

Arven etter Alberta av Maria Lang

fordi jeg likte så godt den første boka skrevet av Maria Lang som jeg leste før påske og fordi jeg ikke klarer å vente at Silke Forlag gir ut en ny krim neste år

A Pelican at Blandings og The Inimitable Jeeves av P.G. Wodehouse

fordi jeg alltid har lurt på hva slags bøker dette er og fordi en kompis av meg stadig snakker om disse bøkene og fordi han mener at det ikke er nødvendig at de leses i en bestemt rekke følge

Lørdagsdiktet

2011-10-22T19:32:00.000+02:00

For noen år siden oppdaget jeg Emily Dickinson. Hennes dikt er små og rare, tidvis såre, men alltid fine. På årets Mammutsalg kjøpte jeg endelig Bokvennens utgivelser av hennes samlede dikt. Jeg hadde siklet på de lenge.

Jeg får ikke helt til Dickinson på norsk, jeg klarer ikke helt å lese diktene. De blir ofte bare ord og jeg må lese de flere ganger for å ha et håp om et forstå. Men jeg prøver, for jeg vil egentlig tro at Dickinson sine dikt kan være like fine på norsk.

Så veldig en Kilde forsvinner med deg -

Så viktig dine leksjoner er -

Et helt univers tok du med deg

Da du dro.

Lydbok: Speaker for the Dead av Orson Scott Card

2011-10-20T11:43:00.000+02:00

Bok nummer to i Ender Wiggin- serien åpner med en utfordring for meg.

Ender (Andrew) har etter strabasene i den første boka Ender's Game vært på en reise. I godt over 2000 år har han reist rundt og snakket for de døde. 2000 år? Og fortsatt ha utseende til en som er i midten av 30-årene? Troverdighetsskalaen min går ikke så lavt en gang. Tidsreisene, som forfatteren på en god måte forklarer i romanen, er forsåvidt begrunnet, men for meg blir det ubegripelig og urealistisk.

2000 års ungdommelighet eller ikke, det krevde litt jobbing å ikke la dette ødelegge høreopplevelsen i begynnelsen. Speaker for the Dead en mye dystrere og mørkere bok enn Ender's Game. Den mer strategiske delen, den organiserte krigen med klart definerte motstander er borte. For hvem er egentlig fienden?

På planeten Lusitania er den tretten år gamle Novinha klar for å ta eksamen slik at hun kan bli planetens biolog. Lusitania er en portugisisk koloni, og ikke av stor betydning når det gjelder innflytelse. Den har derimot en koloni av en ukjent rase; Pequeninos

Novinha jobber etter hvert sammen med far og sønn Pipo og Libo som studerer denne ukjente rasen. En dag blir Pipo drept og Novinha skjønner at svaret ligger i hennes forskningsmateriale. De prøver hun å få slettet og klassifisert, livredd for at hennes kjære Libo skal få tilgang til , og lide samme skjebne som sin far.

Ender har et midlertidig stopp i Trondheim, hvor han søster Valentine har giftet seg og venter barn. Men Ender er rastløs og han bærer også med seg en baggasje som han må finne en løsning til. Etter å ha mottatt et spørsmål å snakke for den drepte Pipo, sendt av Novinha, bestemmer han seg for å dra til Lusitania.

På tiden det tar for Ender å komme seg til Lusitania, litt over tjue år - men for Ender bare et par dager, har det skjedd mye i livet til Novinha. Og flere dødsfall. Ender kommer til en planet hvor det ligger mye under overflaten og hvor små beslutninger har fått store konsekvenser.

Selv om Ender er karakteren som går gjennom historien som en rød tråd, er det Novinha sin historie som får frem historien i boka. Hennes beslutninger, basert på en sterk kjærlighet, får ringvirkninger hun selv ikke kan forstå. Eller kanskje ikke ønsker å forstå konsekvensene av. Card sine beskrivelser av Novinha og de rundt henne er gode og jeg liker veldig godt hvordan en del av karakterene skaper en slags motstand i meg som leser (eller hører i dette tilfellet). Ender har vi likt siden bok en, gjennom Ender ble vi vitne til menneskenes komplekse følelsesregister, men også handlingsmønster. Men selv om Ender er en kompleks karakter, stiller vi aldri han til veggs slik som vi gjør med flere av karakterene i Speaker for the Dead.

For forfatteren er ikke like snill med de andre karakterene. Han pusher meg som leser til å finne ut av hvor greit er det egentlig å skylde på omgivelsene når et menneskene ikke oppfører seg. Hva med arv? Hva kan vi mennesker selv velge å gjøre?

Miljø, religion og ikke minst menneskenes tilnærming til "de andre", som i det her tilfellet kan både være ikke-mennesker samt grupper av mennesker som ikke tilhører din egen gruppe, er tema som Card er innom. Jeg synes menneskens hang til å forstå og forklare alt kommer godt frem, spesielt i hvordan menneskene opptrer ovenfor Pequeninos.

Ser man bort fra de menneskelige relasjonene i romanen har den ved nærmere ettertanke relativt lite handling, eller action. Jane, Enders virtuelle (eller maskinelle) assistent, gjør sitt for at det som skjer er finurlig og intelligent. Opprør er ikke nødvendigvis synonymt med slåsskamper og bevæpnet politi. Jane blir utover romanen en karakter man blir glad i, noe som forsåvidt er interessant for meg personlig. Jeg kan med andre ord godta at maskiner som (nesten) oppfører seg som mennesker og tenke på de som karakterer, men har problemer med at reising med stjerneskip foregår over flere tidsplan....

Forfatteren sin hang til å kanskje forklare litt mye av det som skjer gjør romanen tidvis omstendig. Ender's Game var en mye enklere roman og en roman som engasjerte bedre. Speaker for the Dead er skrevet for et annet publikum. Orson Scott Card har skrevet fire bøker fra Ender sitt univers. Selv om Speaker for the Dead var en god roman føler jeg meg litt mettet på dette universet nå, men jeg utelukker ikke at jeg en gang i fremtiden prøver meg på de to siste bøkene også.

----
Og (lyd)boka? Den har min kjære samboer kjøpt.
----

Spesielle kriminelle. Nye eventyr for mestertyven Katarina Bishop

2011-10-18T19:01:00.000+02:00

Katarina Bishop tilhører en famillie med sterke tradisjoner. Innen svindling og tyveri. Det er livsstilen hun kjenner, det er den familien hun har.

Etter å ha besøkt Moskva og hentet et maleri tilbake til sin rettmessige eier, blir Katarina Bishop møtt på flyplassen JFK. Først av vennen Hale, den überrike og kjekken vennen, som er irritert fordi Katarina utsetter seg for unødvendig fare. Utenfor flyplassen dukkerogså en eldre dame og hennes barnebarn opp. De er på jakt etter noen som kan stjele (tilbake) Kleoptra-smaragden.

Katarina kan ikke si nei. Hun trosser familien og vil gjerne bruke sine kunnskaper slik at gjenstander skal ende opp der de hører hjemme.

Spesielle kriminelle er bok nummer to i serien om Katarina Bishop av den amerikanske forfatteren Ally Carter. Boken er en fortsettelse av Herlig uærlig, serier bør alltid leses i riktig rekkefølge.

Mari kalte den første boken Herlig uærlig for en befriende pause - og jeg kunne ikke sagt meg mer enig - også når det gjelder bok to. Katarina er et friskt pust. Jeg har inntrykk av at mange av seriene på ungdomsmarkedet er innen fantasy-sjangeren og jeg synes det skrives altfor få spenningsromaner i dag, også for ungdom.

Selv om Spesielle kriminelle er både underholdende og vanskelig å legge fra seg, så klarer den også å feste seg. Carter har gjort et grep som gjør Katarina ikke blir en stereotype. Selv om livet hennes tidvis kan virke glamorøst, det er tekniske duppeditter, kjekke gutter og måter å forflytte seg raskt på som får køen mellom Storo og Sinsen til å virke uendelig, så er Kat urolig.

Hun klarer ikke, vil ikke, gli inn i rollen som den kjente mestertyven. Hva vil hun bruke sine egenskaper til? Hvordan kan hun kombinere det å hjelpe andre, med å være en del av familien hun er født inn i.

Karakterbeskrivelsene har med andre tatt seg opp, mye av den indre handlingen gjør boken verd å lese. Og selv om tanken på at en gjeng ungdommer skulle komme til å stjele en av verdens mest bevoktede gjenstander kanskje ikke scorer høyst på troverdighetsskalaen, så fungerer det. Veldig godt.

----

Og boka? Et lese-eksemplar fra Pantagrul forlag.

----

Lørdagsdiktet på en søndag: Gamle, kloke fru Ugle

2011-10-16T19:32:00.001+02:00

Gamle, kloke fru Ugle
likar slett ikkje den lyse dag.
Da sit ho i ro på kvisten
og ser mest ikkje det slag.

Men når det lid mot kvelden,
pussar ho brillene sine.
Og så flyg fru Ugle ut på jakt.
Pass dykk, små-fuglene mine!

Ugler er i vinden, de er på smykker og skjerf. Klokskap og kunnskap skal den symbolisere. Jeg møtte aldri Halldis Moren Vesaas, men jeg er sikker på at hun var en klok kvinne. Diktene hennes er full av observante betraktninger om nære tema, her er det ingen strender, ingen palmesus. Gamle, kloke fru Ugle er et av barnediktene hun skrev.

Navnet på den ensomme er frigitt

2011-10-14T19:57:00.000+02:00

snø er det eneste som ikke lager spor i snø

og sorg setter ikke spor i sorg

Sandra Lillebø sine dikt gjorde meg nesten målløs da hun leste utvalgte dikt under Bokfestivalen. Å lese diktene selv ble derfor en utfordring, men en fin utfordring.

Fint kan være et ladet ord, men fint kan også være fint. Fint som i at man bare lener seg tilbake og nyter ordene som kommer, litt som perler på en snor. Sånn finn er Lillebø sin diktsamling.

Navnet på den ensomme er frigitt er Lillebø sin debut. En liten lefse med et litt kjedelig omslag, men med mange fine setninger.

når jeg våkner ligger det sjokoladepapir i senga

sola har stått opp for tidlig igjen

og ennå er det bare mars

Jeg liker setningene bedre enn hele diktene, noen setninger er bare så utrolig fine.... sola har stått opp for tidlig igjen.... Jeg mener, kan man si så mye med så lite og så vakkert. Akkurat som man pakker inn hverdagen i fint papir, gjør det litt bedre enn det egentlig er.

Jeg savner en litt bedre organisering av diktsamlingen, organisering i mangel av et ord. Noen setninger er så fine og de som ikke vekker oppmerksomhet på samme måte trekker hele tiden ned hovedinntrykket.

En del av diktsamlingen handler om en datter med mor som har blitt kontaktet av britisk etteretningstjeneste hvor de fortalte at de (altså mor og datter) var av adelig herkomst. Kontaktmetoden var telepati. Jeg likte kanskje denne delen best, dette såre forholdet om personer og hva man gjør med/for de man er glad i.

Anbefales!

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er (hurra) bok nummer ti i Bokelskerinnens Les en debutantutfordring for 2011. Da er jeg endelig ajout med tanke å lese en debutant per måned i 2011.

----

Debutant: Dødelige dråper av Sidsel Dalen

2011-10-12T19:49:00.000+02:00

Tre nordmenn befinner seg i Brasil. En frustrert frue, en mann som har fått sin livs sjanse på karrierestigen og en journalist som måtte gå fra sin jobb fordi hun ville grave i stedet for å skrive klikkvinnere. Før de vet ordet av det er de alle fanget i et spill hvor de alle har en ting til felles. Null kontroll.

Ah, ingenting er som en god spenningsroman. Sette seg ned i sofaen og bli med på en kjapp rundreise i Bond-stil og plutselig er det gått tre timer. Dødelige dråper er en roman som fenger fra side en. Med mange karakterer, kanskje ett par for mye for å få en viss dybde og korte kapittel skjer det noe hele veien.

Brasil er ukjent for meg, forfatteren Sidsel Dalen derimot har gjort grundig research og kjenner landet godt. Utfordringer knyttet til miljø og olje kontra vekst er et av mange tema, men Dalen gjør også en god jobb i å få frem nordmenn i utlandet. Frustrert frue i utlandet og hennes handlinger, både fysisk og virtuelt, er utrolig nok det jeg husker best en uke etter at jeg lest boken.

Jeg har ikke lyst til å si så mye om handlingen, det er en bok som gjør seg best uten å vite for mye. Tidvis er den halsbrekkende og ganske så røff. Overraskende og engasjerende, samtidig som det er en roman som er slutt på sist side.

Anbefales!
----
Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er forøvrig bok nummer ni i Bokelskerinnens debutantutfordring. Flere debutantomtaler kommer!
----

Hurra! Lanseringsdato for Bitterblue.... så man bare vente tålmodig til mai 2012...

2011-10-10T19:58:00.002+02:00

Hurra! I forrige uke kom nyheten om at fortsettelsen på Graceling endelig kommer. Jeg har ventet på Bitterblue i flere år nå, og nå har det blitt bestemt en dato for lansering; 1. mai 2012. Så det er ei stund til, men i mellom tiden kan vi bare nyte det fantastiske omslaget. Wow - sier jeg, wow! Du kan lese mer om den kommende boka på Kristin Cashore sin blogg.

Lørdagsdiktet: Utdrag fra The Writers

2011-10-08T07:30:00.000+02:00

Lyrikeren Halldis Moren Vesaas var som vi alle vet, gift med Tarjei Vesaas. For ei stund tilbake hørte jeg en radiodokumentar (om jeg ikke husker helt feil) om Halldis Moren Vesaas. På gården hvor de bodde hadde ikke Halldis egen arbeidsplass, hun skrev der hun fant plass. Mannen derimot, han hadde eget sted for skriving.

Judith Viorst som jeg har skrevet om tidligere har også skrevet om sine erfaringer som lyriker blant bleier, her et utdrag fra diktet The Writers fradiktsamlingen It's Hard to be Hip Over Thirty, som jeg har skrevet om tidligere.

I write in the bedroom with unsorted laundry,

A crib, and a baby who hollers.

My husband the writer gets gold velvet chairs,

A couch that cost four hundred dollars,

A wall-to-wall carpet, bright red and all wool,

And a desk big enough to play pool on.

I type in quadruplicate, two sets for me

And two for the baby to drool on.

In a setting conducive to grocery lists

And decisions like chopped steak or flounder.

Did Emily Dickens have to write poems

With diaper-rash oinment around her?

Did Elizabeth Browning stop counting the ways

When Robert said one hot pastrami?

Excuse me, the big boys are home from school

And they're yelling their heads off for mommy.

Debutroman: Skinn av Carl Johansen

2011-10-06T10:49:00.001+02:00

Velkommen til det norske overflodssamfunnet.

Overflod av ord.

Thomas Hansen er informasjonsrådgiver i Handels- og næringsdepartementet. Som høyrehånd for en statsråd som er mer på vei ut enn tilstede, skal Hansen orientere seg i mediene og samtidig i sitt eget departement. Han føler seg uvel, er plaget av hodepine og har samtidig distansert seg fra de andre kollegaene.

En dag får media snusen i at et stort norsk konsern, hvor staten har eienandeler, har vært involvert i en leir i Iran. En torturleir for politiske fanger. Hoder må rulle og Hansen befinner seg plutselig selv på forsiden av dagsavisene.

Debutromanen Skinn av Carl Johansen var en annerledes leseopplevelse. Det er ikke uvanlig at bøker kan starte litt treigt, men at de tar seg opp. For meg ble lesingen av Skinn det motsatte. Jeg kom ganske fort inn i boka, de første hundre sidene gikk veldig fort. Jeg humret av møtebeskrivelser og av klisjeer, men så sa det stopp. Resten av romanen ble for utmattende, det ble for mye.

For mye hva da tenker dere kanskje. For mye ord. Ord på ord på ord, uten at det egentlig skjer noe eller at man får noe informasjon. Offentlige ord.

Kanskje er det tanken bak forfatteren å vise hvordan man i det offentlige forholder oss til ord. Hvordan politikere og ledere prøver å gjemme bort sannheten i ord, mange ord, fine ord. Om det er det forfatteren ønsker så klarer han å vise dette, men problemet er at leseopplevelsen blir deretter. Utmattende.

Jeg har egentlig lyst til å like denne romanen. Jeg liker at handlingen foregår i et departement, og ikke i en hip organisasjon. Samspillet mellom media og departementet, men også de forskjellige rollene i et departement (politisk ledelse, kontra byråkrater, kontra informasjonsfolk, dere skjønner hvor jeg) er for som ikke kjenner dette miljøet godt beskrevet.

Handlingen, både karakterens ytre og indre handling driver romanen fra begynnelsen til slutt Noe særlig spenning blir det aldri, men likevel interessant nok til å lese videre. For meg har selve plottet et ganske stort hull også, for meg er det utenkelig at et departement ikke operer med krypterte passord til sine ansatte, men noen kameler må man vel svelge.

Anbefales? Tja. Alle bør gjøre opp sin egen mening av alle bøker. Dette er ingen dårlig bok, den er stødig skrevet og selv om språket er utmattende er det godt. Men nei, denne ligger nok ikke under årets juletre fra meg i alle fall.

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er forøvrig den åttende boka jeg leser i forbindelse med Bokelskerinnens Les en debutant 2011 utfordring.

----

Lettlaget barnemat

2011-10-04T07:30:00.000+02:00

For lite? For mye? For mye sukker? For lite næring?

14 måneder ut i "morskapen" har jeg skjønt at på listen for evig dårlig samvittighet ligger mat ganske høyt. Både for store og små.

Tips og råd florer. Dagbladet, for eksempel, gir oss ukentlige råd om helse og velvære, problemet er bare at de rådene de gir den ene uken kjører de kontra på neste uke. Det første leveåret kan man støtte seg til Helsedirektoratets sine informative, enn om noe trauste brosjyrer. Helsesøstre kan også gi råd, men vår (helsesøster)vikar måtte spørre hva avakado er da jeg sa at vi gav det til den lille, så det er ikke alltid mer å hente fra den kanten heller.

Jeg ble derfor ganske fort begeistret for Lettlaget barnemat av Margit Vea. Kokeboken er gjennomtenkt fra A til Å, inndelt i alder (boken dekker spektret fra 6 måneder til 3 år) og har i tillegg til gode oppskrifter, god informasjon om de forskjellige matsortene, hva man bør styre unna og ikke minst; historier fra kjøkkenlivet.

Det som kanskje er aller viktigst boka er at alle kan spise maten, det er mat for hele familien. Vi lar den lille spise det samme som oss, det har ført til at det meste går ned. Lettlaget barnemat har oppskrifter for hele familien. Vi har prøvd flere, til glede for både store og små. Kjøttbollene har blitt inntatt ved flere anledninger, krydrede bananhavrekjeks har blitt med i barnehagen for feiring av eid og luksusbrødet har vært i med matboksen. Blant annet.

Når det gjelder mat gjelder å finne sin egen stil. Jeg er ingen helsefreak, men jeg er glad i gode råvarer. Jeg prøver å være obs på hva man putter i munnen, samtidig som ingenting slår en pose med smågodt. Matglede er uansett noe av det viktigste man kan prøve å formidle sine barn, og matglede kommer som oftest av god mat.

Anbefales!

PS: Forfatteren av boka har sin egen blogg, som du finner her.

----

Og boka? Jeg kom over denne ved tilfeldigheter. Den stod på hyllen med nyheter på biblioteket, tok den med meg uten å bla i den. Etter å ha lest i den og prøvd ut noen av oppskriftene var veien til å bestille den ganske så kort Så nå har jeg et eksemplar selv, og jeg kommer nok helt sikkert til å kjøpe flere av denne for å gi bort i gave også.

----

De gjorde et barn fortred. Uhyggelig roman av Tove Ditlevsen

2011-10-02T21:47:00.001+02:00

Kirsten bor sammen med foreldrene, hun er 20 år og jobber på et trykkeri. Kirsten er urolig, hun vil helst være ute med venninen Nina og sin nye venn Jørgen, men foreldrene vil at hun skal tilbringe kveldene hjemme. En dag begynner det en ny mann på trykkeriet hvor Kirsten jobber og hun blir uvel når han er i nærheten. Har Kirsten møtt denne mannen tidligere? Hvorfor føler Kirsten dette ubehaget når hun er i nærheten av han?

Alt ved denne romanen er uhyggelig. Omslaget vekker av en eller annen grunn et ubehag, tittelen definitivt og selve innholdet er også uhyggelig. Ganske tidlig skjønner vi at Kirsten har en uro i kroppen, det er som om en brikke mangler i henne. Denne uroen klarer Ditlevsen å beskrive, gjennom Kirsten sine tanker skaper hun en uro som nesten overføres til leseren.

Jeg må finne det ut, tenket Kirsten mens hun kledde av seg, jeg må finne ut hva det er med den mannen. Hun måtte grave i sin hukommelse, det var noe i henne som gjorde så sviende vondt hver gang hun tenkte på ham. Det var som et sår som må brytes opp i det uendelige, for at man skal nå inn til ondets rot.

Noe som fungerer er at Kirsten ikke selv skjønner hvor denne uroen kommer fra, slik slipper vi å få den servert fra begynnelsen. I stedet blir man med Kirsten på hennes reise i seg selv. Klisje, og det er en del klisjer i Ditlevsen sin debutroman fra 1941. Metaforene er ikke langt unna.

Likevel er dette en god roman. En uvanlig god roman. Det er ikke en roman man nødvendigvis leser for å like og det er heller ikke en roman for de som kanskje har litt sarte sjeler.

Kirsten ønsker å befri seg fra sine foreldre. Selv om Kirsten ikke er særlig politisk av seg, observerer hun klasseskillene og sin far (og dermed sin egne) røtter i arbeiderklassen. Som bakgrunnsteppe fungerer miljøet Ditlevsen beskriver.
----
Og boka? Kjøpt selv på et bakgårdssalg, Tronsmo var det.
----

Listemania - bøker å lese

2011-09-30T12:46:00.000+02:00

Oh, det går en farsott i bokbloggosfæren. Ti bøker alle andre har lest og ikke du. Noen skriver om bøker de har lyst å lese, mens andre skriver om bøker de ikke kommer til å lese. Sjekk Bokelskerinnen, Line og Labben sine lister.

Jeg derimot, orker ikke på starten av en helg å lage en liste over den delen av bokhyllene som skal leses, om mursteiner jeg ikke har lest og som alle andre har lest og om salgssuksessser som ikke trigger nysgjerrigheten.

Jeg har derfor laget min egen liste- fem bøker jeg har lest og mener alle bør lese.

1) The Blue Castle av L.M. Montgomery

L.M.Montgomery, hun som også skrev Anne fra Bjørkely, har skrevet denne nydelige perlen av en lettlest roman. Hva skjer når du får beskjed om at du har ett år igjen å leve? Jo, du flytter fra din kontrollerende familie.

2) The Absolutely True Diary of a Part-Time Indian av Sherman Alexie

Noen amerikanere vil forby denne ungdomsromanen, bare det er grunn nok til å lese den. Romanen er "beviset" på at ingeting er svart/hvitt, uansett hudfarge.

3) Forsoningen av Fred Ulhman

Jeg har mast om den før og gjør det igjen, jeg ble målløs.

4) Vekten av snøkrystaller av Thorvald Steen

Om alle skrev oppvekstromaner som Steen hadde jeg lest flere. Vakkert og sårt, om du ikke får nok finnes det også en oppfølger.

5) The Making of a Marchioness av Frances Hodgson Burnett

En annen kjent barnebokforfatter som også skrev for voksne, romantisk og underholdende lektyre.

Med denne listen ønsker jeg alle sammen en god helg. Jeg skal til Trondheim i morgen - og se verdens fineste og nyeste nevø. Med meg på flyet har jeg De besatte og debutantromanen Skinn. I ørene har jeg oppfølgeren til Ender's Game, Speaker for the Dead. God lesehelg!

Ender's Game

2011-09-28T21:00:00.000+02:00

When they change the rules, it's not a game anymore.

En gang i fremtiden, vokser Ender (Andrew) opp sammen med sine to søsken; Valentine og Peter. Som sine søsken er han spesiell, år med manipulering av menneskeheten har ført til dette. Knapt seks år blir Ender hentet for å starte på Battle School.

Ender er den menneskenes håp. Etter mange år med krig forbereder man et avsluttende slag mot den utenomjordiske rasen Buggers. For å lede kampen trenger de en ny general, Ender er siste håp.

- Jada, jada jeg skal høre boka. Jada, jada, jeg hører du sier den er bra. Men jeg tror ikke på deg. Jeg synes SF er en kald sjanger med stereotyper og så forstår jeg aldri det med all den reisingen mellom planeter og univers, krigene og vektløsheten og hvordan helten alltid holder seg unge? Jada, jada, jeg skal høre boka og så skal jeg skrive et innlegg om hvor utrolig dårlig den er på bloggen min.

Orson Scott Card sin første roman om Ender er en klassiker i science fiction- sjangeren. Og med god grunn - denne boka er noe av det beste jeg har vært borti i år. Uansett sjanger.

- Jada, jada, nå hører jeg boka og nå må du ti still. Ikke forstyrr - jeg hører boka. Hører du det? Jeg hører en av de beste romanene ever og vil ikke forstyrres. Jada, jada, du hadde rett - jeg tok feil, men nå hører jeg...

Ender's Game er i utgangspunktet skrevet for et ungt publikum, men ikke la deg lure. Ender's Game er ikke en roman du blir ferdig med, den klusser med deg. Med hodet ditt. Fordi. Den får deg til å tenke og fundere. På lederstiler, Warsawapakten (boken kom ut første gang i 1985), autoritære regimer, hva som skjer når felles fiende forsvinner og hvordan bli hørt. Hva skjer når barn ikke lenger er barn, hva skjer når barn blir et middel.

Ender er en ung gutt når han kommer til Battle School. Han er for ung til å stille spørsmål, han har naïviteten til et barn, samtidig som han stilles ovenfor relativt voksne moralske spørsmål. Dybden i Enders karakter, hans bevissthet rundt det han gjør og forfatterens evne til å lage karakterer som er er langt fra ensformige, gjør dette en formidabel høreopplevelse.Mange forfattere går i fellen med å lage helter, men er verden egentlig så enkel. Er en helt egentlig alltid en helt.

Jeg klarer aldri å legge fra meg tanken på at Ender's Game er egentlig en bok i lederstil. En leders oppgave, i felten eller bak en kontorpult, er få ansatte til å yte sitt beste, gitt de ressursene man har. Hvordan kan en leder få sine til yte best mulig? Svaret ligger ikke nødvendigvis i denne romanen, men den skaper en bevissthet rundt temaet som få lærebøker klarer.

Jeg bærer Enders valg med meg. Hans skjebne lever videre. Jeg klarer ikke å legge bort denne boka.

- Nei, nei, jeg skal ikke lese Ringenes Herre eller disse haikebøkene, eller mursteinen Bone. Selv om du traff med denne boka, betyr ikke at du alltid har rett.

Anbefales på det varmeste. På det sterkeste.

----

Og (lyd)boka? Den har min kjære samboer kjøpt.

----

Omslag

2011-09-26T13:35:00.000+02:00

Omslagene til bøker skal være fine.

De skal vekke nysgjerrigheten. Gjøre deg nysgjerrig til å ta opp boka og bla i den. Samtidig skal den ikke si for mye.

Alle typer omslag kan være pene, men det er to typer jeg ikke liker. Det ene er omslag med bilder fra en filmatisering. De kjøper jeg av prinsipp aldri.

Jeg liker heller ikke omslag med personer, det vil si illustrasjoner av hovedpersonen(-e). Jeg tenkte litt på det her om dagen, da jeg skrev innslaget om den tredje romanen omFlavia de Luce og kom over et italiensk omslag av den første boka.

Bortsett fra rammen rundt bildet var det lite jeg likte med dette omslaget. I mitt hode ser Flavia ikke slik ut. Til omslagets forsvar så hadde jeg lest tre bøker om Flavia før jeg så dette, men jeg liker uansett å skape karakterene i mitt eget hode.

Det finnes omslag som også er pene, men som kanskje ikke nødvendigvis skaper nysgjerrighet. Et slikt omslag er Sirile gentlemen søker som jeg skrev om før helgen. Jeg liker omslaget, men det gjør meg ikke nysgjerrig.

Hva slags omslag liker du?

Sirile gentlemen søkes

2011-09-22T21:32:00.000+02:00

Sirile gentlemen søkes. Vi er to enslige damer, 81 og 79 år, hvorav en er litt halt. Vi søker hver vår kavaler. Vi ser gjerne at dere bor i Tomelilla eller nærheten, og har bil, slik at dere kan kjøre oss til Kivik når frukttrærne blomstrer. / Siste forsøk /

Alma og Margit er naboer. De blir forstyrret i sin rutine når kommunen vil anlegge vei over eiendommene deres. Mellomlagret på det kommunale sykehjemmet før de får sine nye leiligheter sørger de for at bestyreren blir satt på plass. Alma og Margit bestemmer seg også for å søke etter nye kavalerer gjennom lokalavisen.

Karin Brunk Holmqvist har til nå gjort stor suksess i Norge med Potensgiverne og Rappsgubbene. Sirile gentlemen søkes er skåret over samme lest, men er mye bedre satt sammen.

Historien om vennskapet mellom disse to damene er ganske sjarmerende, to personer som har bodd seg sammen - hver for seg. Selv om vennskapet innimellom blir satt på prøve, Alma viser seg å være ganske så driftig når hun står på sitt, klarer de fortsatt å leve sammen.

Jeg liker Sirile gentlemen søkes, den er akkurat passe fornøyelig og akkurat passe lettlest. Beskrivelsene av de to eldre damene er ganske gode, problemte er at forfatteren går i "lettvint"-fellen innimellom. Et eksempel er beskrivelsen av Alma "ja, til tross for den klumpete kroppen var Alma pen på sin måte". Å være pen på sin måte er egentlig ikke særlig beskrivende, hvordan hun var pen får vi egentlig aldri vite.

Likevel har boken nok sjarm til at jeg egentlig ikke bryr meg så altfor mye. Det forfatteren ikke klarer å beskrive klarer jeg fint å se for meg i hodet selv. Likte du Potensgiverne og Rappsgubbene er jeg ganske så sikker på at du liker denne også.

----

Og boka? Et leseeksemplar fra Silke Forlag.

----

Léon og Louise av Alex Capus

2011-09-19T19:14:00.001+02:00

Léon er død og familien er samlet til minnestund i Notre-Dame. En dame kommer inn, familien ser seg rundt. Mon tro hvem den ukjente kvinnen er? Kan det være Louise? Virkelig?

Léon og Louise møttes under den 1. verdenskrig. Under et angrep blir de separert og Léon blir senere fortalt at Louise er død. På slutten av 1920-tallet møtes de igjen i Paris, da er Léon gift.

Romanen minner meg i grunnen, tematisk, litt om Anna Gavaldas nydelige roman Eg elska ho. Historien er derimot ikke så hjerteskjærende, men mer en fin historie om kjærlighet og lidenskap.

Historien om Léon og Louise er enkel å lese, men Capus går ikke i fellen med å fortelle oss lesere alt. Det som skjer beskrives av handlingen, ikke av forklaringer. Ofte må vi lesere selv tenke, et fint eksempel er denne setningen:

Men først mot slutten av den tredje uken trakk de for gardinene i kahytten for første gang.

Vi får historien fra Léon sin side, smart trekk fra forfatteren sin side, med en mannlig hovedperson blir ikke historien for klissete. Léon er god mann, jeg liker karakteren som forfatteren bygger gjennom romanen. Léon som voksen er annen enn Léon som 19. De fleste av oss endrer oss, det gjør også Léon. Louise blir vi ikke så godt kjent med, hun gjør motstand. Hun vil ikke slippe oss innpå, hverken oss lesere eller Léon.

Romanen om Léon og Louise er en fortelling om hvordan storpolitikk forselger skjebner. Det er en historie om å miste - og få. Det er en historie om at ikke all kjærlighet er A4. Jeg liker slike historier, jeg liker å lese om par som møtes, som mister hverandre og møtes igjen. Og igjen. Jeg liker alle kjærlighetshistorier, spesielt de med motstand. I romaner vel og merke.

Léon og Louise kommer nok ikke dessverre til å bli en bestselger. Dette fordi 1) den utgis på et lite forlag 2) den er oversatt fra tysk og 3) den blir frontet som en kjærlighetshistorie. Det gjør meg litt trist. Den er så uendelig mye mer. Romanen kommer ikke til å endre ditt liv, men om du leser den tror jeg du får en fin reise.

Anbefales!

----

Og boka? Jeg fikk en bokgave som jeg hadde fra før og byttet den inn i denne. Det er jeg glad for.

----

Et lite referat fra Oslo Bokfestival

2011-09-17T20:25:00.000+02:00

I fjor kom jeg meg ikke på Bokfestival, men jeg fikk tatt igjen for fraværet i år. Foruten å rusle rundt i Spikersuppa og de store teltene med mange fristende bøker (innlegg om bokkjøp kommer senere), fikk jeg med meg tre arrangementer.

Oversettertimen - krim

Dagens første var kanskje dagens beste. Tre oversettere, hvor to av de glemte å fortelle hvem de var (det var heller ingen som introduserte dem), fortalte om forfatterskap som de har et spesielt forhold til. Spesielt interessant var det å høre Silje Beite Løken fortelle om forfatterskapet til Arnaldur Indridason, og da spesielt bøkene om Erlendur og kollegaene. Hun satte bøkene i islandsk samfunnsperspektiv og for meg som har lest og hørt alle romanene som er oversatt til norsk det siste året var dette midt i blinken. Oversetterne Stian Omland og Kirsti Øvergaard (antar jeg, om programmet ikke var endret) fortalte om henholdsvis forfatterne Don Winslow og Steffen Jacbosen, som jeg også ble ganske så nysgjerrig på.

Fortidens fortellinger

En dame, som heller ikke fant det fant det for godt å presentere seg, intervjuet de to forfatterne Lucinda Riley og Marina Fiorato. Betraktelig mer scenevant enn sine norske kollegaer underholdt de oss i halv-time med noen overfladiske betraktninger om historiske romaner. Jeg har ikke lest noe av disse to forfatterne, men ser for meg at jeg godt kan lese både Orkideens hemmelighet og Botticellis hemmelighet. Dagens ord kom uansett fra forfatter Cecilie Enger som var nestemann på scenen sammen med svenske Ann Syrehn Tomasevic. Hun sa at livet består av de valgene man ikke tar. Jeg ble veldig nysgjerrig både på Enger sin nyeste roman som kommer ut i oktober og som handler om to engelske kammerpiker som bodde på slottet, men også på hennes tidligere bøker. Tomasevic derimot har fått sin sjanse og det skal en del til før jeg leser eventuelle nye romaner fra den kanten.

Debutanttimen

I det siste har jeg manglet litt inspirasjon i Bokelskerinnens Les en debutant utfordring. Jeg bestemte meg derfor for å gå på en av flere debutanttimer. Erlend Ruset loset oss gjennom seks debutanter. Jeg måtte gå før Marianne Terjesen fikk lest fra sin bok, men fikk med meg fem forskjellige utgivelser før det. Sandra Lillebø tok nesten pusten fra oss da hun leste fra diktsamlingen Navnet på den ensomme er frigitt. Samtidig som hun fikk oss til å le, godt gjort! Hilde Myklebust ble for anonym, mens i Rikard Spets sin roman var det full fart. Marco Demian Vitanza hadde en utrolig behagelig stemme og leste veldig godt, jeg er usikker på om romanen Urak er noe for meg (for mye tanker og lite handling), men alle forlag som produserer lydbøker bør sporenstraks ta kontakt med Vitanza. En roman jeg derimot allerede har bestilt fra biblioteket (sammen med Lillebø sin diktsamling) er Carl Johansen sin roman Skinn.

I tillegg ruslet jeg litt rundt og fikk blant annet med meg litt av at Ole Torp intervjuet den kinesiske forfatteren Chan Koonchung og jeg så lange køer hvor Cecilia Samartin signerte bøker. Det gledet mitt bokhjerte at mange små forlag var representert i Spikersuppa, jeg fikk kjøpt med meg en fin bunke bøker fra ett av mine favoritt forlag; Arneberg.

Bokfestival er et ypperlig arrangement, stor bredde. Jeg savner kanskje litt mer ungdomslitteratur, men antar det kommer etter hvert. I morgen søndag fortsetter festivalen og jeg anbefaler en tur dit om du bor i Oslo-traktene.

Ungdomsbøker.no

2011-09-17T08:16:00.001+02:00

For deg som er ung og kjapp til beins, eller for deg som kjenner noen som er unge og kjappe til beins....

ungdomsbøker.no

Klassekampen har forøvrig et ganske tankevekkende innlegg fra forfatteren Bjørn Sortland i dag, hvor han forteller om hvor lite spalteplass barne-og ungdomsbøker får. Interessant lesing!

Jeg bruker derfor sjansen til å anbefale Ingelin Røssland sin trilogi om Engel Winge - tøffere jente finner du ikke.

Nu er det Bokfestival for meg!

God helg!

A Red Herring Without Mustard. Flavia de Luce returns

2011-09-15T11:15:00.000+02:00

Flavia de Luce

has a passion for poisons.

Picture an ancient country house somewhere in England. The year is 1950.

Picture a girl who lives there with her most eccentric family. Her name is Flavia de Luce -

and she's almost eleven.

Picture a long-abonded Victorian chemistry laboratyr: no one ever goes there but Flavia.

Put them all together and you'll have a deliciously original approach to detective fiction*.

Hvor Flavia de Luce er skjer det alltid et mord. Minst. Hun snubler bokstavelig talt over suspekte personer og mord som vi andre snubler over skjorter som skulle ha ligget i skittentøyskurven. I den tredje romanen om Flavia (etter tre mysterier er vi på fornavn Flavia og jeg) gjør Flavia seg et nytt bekjentskap - en spåkone.

Denne spåkonen og hennes vogn installerer Flavia på den store eiendommen som familien hennes fortsatt, om enn noe usikkert, har. Da Flavia bestemmer seg for å besøke sigøynerkonen så finner hun henne blodig og skadet. Flavia skaffer hjelp - og sannelig, lukter det ikke fisk i vognen til spåkonen?

A Red Herring Without Mustad er den tredje romanen om Flavia de Luce. Serien blir bare bedre og bedre. Selve mordmysteriene er kanskje seriens svakeste punkt, det er litt utrolig hva som dukker opp i den lille landsbyen hvor de Luce familien bor i utkanten.

Miljøbeskrivelsene, omgivelsene er sammen med karakterene det beste. Flavia er en voksen 11-åring, men samtidig er hun et usikkert barn. Hun vil så gjerne blit sett, hennes storesøstre er skrekkelige, mens faren fraværende. Jeg har skrevet dette tidligere, men Alan Bradley har klart å lage en karakter som har dybde. Hun har så mange sider, hun vil ha kred fra politiet der hun er først i løypa, samtidig er hun barnslig nok til å holde igjen informasjon.

Til min store glede kommer bok nummer fire I Am Half-Sick of Shadows allerede i november. Handlingen utspiller seg i julen, så romanen ligger an til å bli årets julebok. Jeg er spent på hva som skjer med Flavia videre, spesielt om hva som skjer med det store huset og eiendommen familien bor, men også om forfatteren Bradley har tenkt å være like slem med Flavia som storesøsterne hennes er med henne!

God bok - men start med den første boken om du er interessert i Flavia de Luce og hennes mordmysterium!

Labben har også lest boken!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

* Teksten er hentet fra Flavia de Luce-romanene sine nettsider.

Oslo Bokfestival

2011-09-13T20:06:00.000+02:00

Jeg er ikke noe festivalmenneske, men i helgen skal jeg prøve å få med litt av Oslo Bokfestival. Jeg har snust litt på programmet og her er et par av arrangementene jeg skal prøve å få med meg i løpet lørdagen.

Oversettertimen - krim

Vi er prisgitt gode oversettere, klokken 11:00 forteller de om oversettelser av krimromaner.

Kvinner og frigjøring

Fordi jeg vet ingenting om Hulda Garborg eller libanesisk litteratur bør jeg kanskje være i Bok i bakgår'n klokken 14:45.

Littærere mord og mysterier

Klokka 17:00 på lørdag har de samlet noe av det beste innen norsk krim. Lahlum med sine tradisjonelle "whodunnit" - mysterier og Vidar Sundstøl sin Minnesota-trilogi som jeg håper han utvider skal blant annet være tilstede.

Dessverre for meg er kanskje programmets store høydepunkt, forfatteren Simon Sebag Montefiore som intervjues, på søndag. Det er mulig jeg sniker meg innover en ekstra tur, men det får bli en bonus.

Har du noen arrangementer du anbefaler? Skal du på bokfestival i helgen?

Taler og valg

2011-09-12T07:00:00.000+02:00

Jeg vet ikke hvordan vi kom inn på temaet, men utpå våren snakket min kjære og jeg om taler. "Taler er ikke like viktig lenger" klagde jeg, "hvor er det blitt av talene som tar oss med storm og som virkelig betyr noe".

Dette var naturligvis før 22. juli.

Før vi hadde grått til ordene til Jens Stoltenberg, kronprins Håkon, hans far Kongen og AUF-lederen. Taler, politiske taler, er viktige. Dessverre har vi fått erfare hvor samlende en tale kan være, hvor viktig det er med ord.

Den største taleren for meg er Churchill (alle som har lest denne bloggen ei stund kjenner min store beundring for Churchill). Han satte dagsorden på sine taler, selv etter at krigen var over og han var skyvet ut i kulden.

Nå er det valg. Vi har sett slagord, vi har lest brosjyrer og vi har sett debatter på TV.

Nå er det valg. Stem.

Jeg skal ikke legge meg borti hva du stemmer så lenge du finner veien til valglokalet.

Godt valg!

Lørdagsdiktet: Den vesle kalven

2011-09-10T10:00:00.000+02:00

Vesle, rare kalven min,
du er neimen ikkje sein!
Trur du at du alt kan stå
på så lange, ustø bein?

Du er nettop komen til,
frys og skjelv så hutte-tu.
Enda trur du du kan stå
som du var ei vaksen ku?

Uff, der datt du over ende.
Prøv att, prøv att, utan stans!
Hei, i bingen og på bordet
skal det snart bli kalvedans.

(Et barnedikt av Halldis Moren Vesaas).

Steppenwolf. For Madmen Only.

2011-09-09T21:21:00.002+02:00

Vel. Da har jeg hørt ferdig Herman Hesses sin roman Der Steppenwolf, Steppenwolf eller Steppeulven som vi liker å kalle romanen her på de nordlige breddegrader. Den ble første gang utgitt på tysk i 1927.

Harry er hovedpersonen, han nærmer seg femti og føler seg splittet. Mellom den dannete og kultiverte personen han er og ulven inni seg. Han hater det borgerlige, det vil si seg selv.

Steppenwolf er en historie med så utrolig mange lag. Karakterer som også er symboler og hvordan de blir satt opp mot hverandre for å få frem en mening. Det hele blir altfor mye, jeg ramler av lasset og det hele kan oppsummeres på følgende måte: En mann kommer i overgangsalderen, han holder seg med en kultivert vennine og en annen for fornøyelsen.

Romanen har sine positive sider, jeg skal ikke nekte for det. Spesielt delen der Harry besøker en venn fra akademika som viser hvordan småborgerligheten tar over småpraten. Ellers blir det altfor mye (psyko)babbel og jeg, jeg er en enkel sjel.

Steppenwolf er en av 1001-bøker noen mener man bør lese. Herman Hesse sin roman viser at det at en roman kan ha litterære kvaliteter og tidvis ha vært en kultbok, men at det ikke nødvendigvis betyr at jeg får en fin lese- eller lyttestund. Virkelig.

----

Og (lyd)boka? Lånt privat. Jeg hørte den på engelsk. Om jeg ikke leser romaner på originalspråket så liker jeg best å lese (og høre) de på norsk. Så denne boka er et unntak. Jeg tror ikke på noen måte at det hadde hjulpet meg å høre den på norsk i stedet.

----

The Possessed: Adventures With Russian Books and the People Who Read Them

2011-09-06T09:30:00.000+02:00

Elif Batuman skulle skrive den store romanen. I stedet skriver hun om russisk litteratur, om livet som student på Stanford, om reiser i det tidligere sovjetiske riket og om livet i akademia.

I forordet til boken The Possessed: Adventures With Russian Books and the People Who Read Them forteller hun hvordan hun egentlig aldri skulle studere litteratur. Litteratur blir det og det russiske språket blir med på veien.

Boken er inndelt i sju kapitler, hvorav tre av de handler om turer i Samarkand, hvor hun blant annet skal lære seg usbekisk. Personlige reiseberetninger skal være ganske velskrevet, ha humor og masse unyttig kunnskap for å begeistre meg. Det er ikke noe problem, Batuman er en herlig, men intelligent forteller. Levende forteller hun om sommeren hun tilbringer i Samarkand og om lærerne som er utpekt til å undervise henne.

De fire andre kapitlene er dedikert til fire forfattere. Dostojevskij er der, Tolstoj, den litt mindre kjente Isak Babel og for meg; den totalt ukjente Lazhechnikov (engelsk transkribering - jeg er usikker på om han idet hele tatt er oversatt til norsk).

Fra å være en ung og lidenskaplig leser blir Elif Batuman litteraturviter og skribent. Tekstene er en blanding av litteraturvitenskap, historie og personlige anekdoter. Batuman er tilstede, men hun tar ikke all plass.

For meg, siviløkonom av utdanning, er det alltid fasinerende hvordan man kan studere bøker. Eller, hvordan romaner kan være pensum. For meg har bøker alltid vært underholdning, jeg har lest det jeg ville når det har passet meg. Like fasinerende er den akademiske verden som Batuman er en del av. Tidvis nesten eksotisk.

Jeg merker meg forøvrig at dette er den andre boka jeg leser i løpet av et år der forfatteren har trasket rundt i Moskvas gater omtrent samtidig som meg. Byen har tydeligvis inspirert, mens jeg er tydeligvis umottakelig.

Uansett, dette er boka for deg som leser russisk litteratur!

----

Og boka? Kjøpt selv. Jeg leste om denne boka på bloggen The Boston Bibliophile. Jeg hadde knapt lest tittelen på boka før jeg bestilte den.

----

Tanker rundt å lese klassikere

2011-09-05T07:23:00.001+02:00

Jeg er halvveis i De besatte Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij. Jeg har hatt en liten pause i lesingen etter at jeg ble ferdig med første del. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om selve romanen enda, det kommer når jeg er ferdig. Men under lesingen har det kommet en del tanker rundt det å lese (russiske) mursteiner.

Fjodor Mikhajlovitsj

For mange av de russiske klassikerne er mursteiner. Og ikke bare er de mursteiner, men det tar lang tid før de kommer til poenget. De besatte består av tre deler, og nå er jeg godt i gang med del to. Først nå skjer det noe. Det skal de ha, noen av disse russerne, de gikk ikke for den store pang-åpningen.

Tre ganger har jeg forsøkt å lese Krig og fred. Andre gang kom jeg halvveis. En venn kom da med ideen om å tegne et kart over alle personene og deres relasjoner. Tredje gang satte jeg meg derfor ned med penn og papir, men jeg kom ikke langt ut i boka før jeg forstod at dette kunne jeg bare glemme. Jeg har veldig lyst å lese Krig og fred, men størrelsen og det omfattende persongalleriet tar motet fra meg.

Aprops Krig og Fred, jeg fikk endelig sett filmen om Tolstoj sine siste dager for ikke lenge siden. The Last Station anbefales for alle literaturinteresserte. I filmen forteller Tolstojs kone at hun hadde skrevet ned Krig og fred seks ganger. Seks ganger.

Russerne er også flink til å ha et uendelig antall navn på samme person. Alle russere er utstyrt med et fornavn, et farsnavn og etternavn. Om jeg ikke husker helt feil fra mine dager i den russiske hovedstaden så bruker man fornavn og farsnavn når man skulle tiltale andre personer respektfullt. I tillegg har de flere kortformer for de ordinære fornavnene, Jelena for eksempel kan bli omtalt som Lena, eller kjærligere; Lenushka. Nå er ikke Fjoder Mikhajlovitsj like ille med navnene som sin kollega Lev Nikolajevitsj, men jeg må stadig bla i De besatte for å prøve å holde oversikten.

Fra 1700- tallet og utover så ble fransk mer og mer populært hos overklassen i Russland. Pusjkin, Russlands store nasjonalforfatter, er kjent for å ha modernisert russisk og startet en ny tradisjon med russisk litteratur. Det franske språket satt uansett i og romaner som De besatte er det derfor flust med franske setninger i dialogene, i min utgave er ikke fransken oversatt. Det er egentlig greit, jeg har egentlig ikke sansen for alt skal forklares, så det blir litt min egen feil at jeg ikke snakker fransk. Men det er likefullt irriterende.

Jeg skal ikke skylde på at det er bare russerne som slår om seg med franske fraser. Godeste Nancy Mitford krydret også romanene sine med fransk, frankofil som hun var.

Så, om ikke romanene bruker god ting på introduksjon, har et omfattende persongalleri, de kryder altså også språket med et setninger jeg ikke forstår. Det hele får man til å lure på hvorfor man gidder. Men halvveis ut i en murstein skjønner man nettopp hvorfor gidder. Fordi det hele er så bra, så utrolig bra.

Og nå farvel! Et dikt av Jaroslav Seifert

2011-09-03T07:46:00.000+02:00

Blant alle verdens millioner vers
har jeg bare bidratt med noen.
Sannsynligvis er de ikke klokere enn gnislingen fra sirisser.
Jeg vet det. Tilgi meg.
Jeg nærmer meg slutten.

Mine vers var ikke engang de første fotspor
i månestøvet.
Hvis de iblant tross alt gnistret,
var det ikke deres eget lys.
Jeg elsker dette språket.

Det som får tause lepper
til å dirre,
får lett unge elskende til å kysse hverandre
mens de rusler gjennom skumringens land
under en solnedgang
langsommere enn i tropene.

Poesien har vi med oss fra begynnelsen.
Likesom det å elske,
som sult, som pest, som krig.
Iblant var mine vers virkelig
tåpelige.

Men jeg ber ikke om unnskyldning.
Å lete etter skjønne ord
er bedre
enn drap og mord.

(Diktet Og nå farvel! hentet fra Jaroslav Seifert sin diktsamling Pestsøylen og andre dikt, utgitt på norsk i 1984)

Forever av Maggie Stiefvater

2011-09-01T07:28:00.001+02:00

Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om Forever. Forever er den siste boka i trilogien om Sam og Grace. Forfatteren selv kaller den the Wolfs of Mercy Falls- trilogien, men for meg blir den bare trilogien om Sam og Grace. For historien om denne varulven som klarer å forbli et menneske og jenta som en gang ble blitt er kanskje ungdomssjangerens fineste kjærlighetshistorie.

Så fin synes jeg historien er, stillferdig og vakker, at jeg kommer ikke til å ødelegge den med å skrive om den her.

Jeg vil bare fortelle at den starter i Shiver, fortsetter i Linger og avsluttes i Forever.

PS! Om det ikke er nok med et vakkert innvending, vil jeg bare skryte av omslagene i denne serien. De er fantastisk. Ikke bare er omslaget vakkert, fargen gjenspeiler seg også i skriften og i designet i selve teksten. Alle norske forlag bør se og lære.

----

Og boka? Kjøpt selv på The Book Depository. Et gratis utdrag fra de første kapitlene i Shiver kan du lese her.

----

Mister God, This is Anna

2011-08-30T18:48:00.002+02:00

Både mennesker og bøker kan komme inn i vårt liv på de mest underlige måter. Noen har alltid vært der, noen er knapt innom før de drar videre, mens andre bare dukker opp.

Mister God, This is Anna bare dukket opp. Jeg fant den klemt mellom noen andre bøker på en bokmarked. Først ble jeg fasinert av det knallgule omslaget, så tittelen. Så boka ble med meg hjem, ble puttet i bokhylla og der stod den. Til jeg en dag hadde litt ledig tid foran pcen, kom på den gule boka og googlet tittelen.

Et googlesøk kan forklare mye og ved hjelp av dette søket fant jeg ut at Mister God, This is Anna har vært en bestselger i sin tid. Romanen, om man kan kalle den det, handler om 19 år gamle Fynn som i 1940-årene, et sted i London, finner ei lita jente. Anna heter hun, er fire år gammel og blir med hjem til Fynn og hans familie.

Boka ble videre stående i bokhylla til jeg plukket frem lesestoff til Lesemaratonet. Denne kom med på listen og ble lest under 24-timers lesingen. På under 200 sider og med tegninger tenkte jeg at denne kunne være godt lesestoff til en slik anledning. Der tok jeg feil.

"You have seven sweeties in one hand and nine sweeties in your other hand. How many sweeties have you got altogether?"
"None", said Anna" I ain't got noen in this hand and I ain't got none in this hand, so I ain't got none, and it's wrong to say I have if I ain't".

Brave, brave Miss Haynes tried again.

"I mean pretend, dear, pretend that you have".

Being so instructed, Anna pretended and came out with the triumphant answer. "Fourteen".

"Oh, no, dear" said brave Miss Haynes, "you got sixteen. You see, seven and nine make sixteen".

"I know that" said Anna, "but you said pretend, so I pretended to eat one and I pretended to give one away, so I've got fourteen".

Noen, kanskje en del, mener det finnes bøker som har endret livet deres. Selv om jeg har lest en del bøker, noen har betydd mer for meg så klarer jeg ikke å si at en bok har hatt en veldig stor betydning. De aller fleste bøkene gir meg ikke noe mer enn der og da. Noen er bedre, noen få tenker jeg på år etter at jeg har lest den, men de har ikke endret meg eller mitt livssyn drastisk.

Et googlesøk viser at Mister God, This is Anna er en type bok som folk mener er den vakreste boka de har lest. Ei bok som fikk de til å tenke og fundere. Utgitt på 70-tallet har den nådd mange lesere. Bøker som er populære blir også ofte kritisert, slik er det det også med denne.

It took a little time for all this to sink in, but it was true. We've all got to bear the weight of our won actions. We've all got to be responsible - either now or later. We've got to answer Mister God's questions all by ourselves.

For meg ble lesingen av Mister God, This is Anna ei hverken eller bok. Jeg mislikte den ikke, samtidig ble jeg ikke helt begeistret. Anna, som bruker gud som sin mentor, er ikke formanende. Hun spør, hun undrer og hun resonnerer. Hun stiller spørsmål som vi tar litt for gitt og kommer med noen ganske fine filosofiske betraktninger.

Historien om Anna er ganske skjønn, hvordan Fynn og hans familie omfavner Anna. Medmenneskene i boka er ganske rause. Selv med en ung pike i hovedrollen blir boka ganske tung og egnet seg ikke til å lese i ett strekk. I tillegg irriterte jeg meg litt innimellom over personifiseringen av gud, men jeg ser jo at det gjør tanken på en gud lettere å håndtere for den som skal fortelle en historie.

Boka vil nå puttes tilbake til bokhylla. Den vil stå der og lyse opp med det gule omslaget. Jeg tror ikke jeg vil lese den igjen. Jeg tror heller ikke at den vil bli lest av noen andre rundt meg. Den vil stå der til en dag jeg bestemmer meg for å sende den videre.
----
Og boka? Kjøpt selv.
----

Tempest Rising av Nicole Peeler

2011-08-29T07:07:00.006+02:00

Rockabill, Maine.

Jane True er noen og tjue og frustrert. Hun klandrer seg selv for en hendelse i oppveksten som førte til en av hennes beste venner døde. Det gjør også resten av den lille byen Rockabill, et sted i Maine. Hun jobber i bokhandelen Read it and Weap, som eies av den utradisjonelle Tracey. Hun og kjæresten Grizelda er de eneste i Rockabill som gir Jane en pause i sladderen.

Jane bor sammen med sin syke far i utkanten av byen. Moren forsvant for en del år siden, like mystisk som hun en gang kom inn i farens liv. Jane har alltid skjønt at hun er annerledes, nattlige svømmeturer i et områder med store strømmer gir henne styrke.

På en av sine nattlige turer kommer Jane over et lik. Mannen som døde viser seg å ikke være helt menneskelig og snart dukker en vampyr i byen for å etterforske. Vampyren er ung og kjekk, heter Ryu og har stor appetitt. Det passer Jane bra siden hun lenge har vært frustrert på så mange plan.

Tempest Rising er første bok om Jane True. Denne første boken fungerer godt som en introduksjon til den underverden som Jane nå finner ut at hun egentlig er en del av. Halvt menneske viser det seg at hun er og hun er ikke den eneste i den søvnige Rockabill.

Rye tar bokstavelig talt med Jane ut på en reise, da de må dra til der makten i underverden er. Hoffet. Med vakre klær i fantastiske omgivelser finner Jane fort ut at her kan hun ikke stole på så mange. Og hva med Rye? Selv om det er utrolig praktisk med en vampyr vis hjørnetenner blir større når lysten kommer så har ikke vampyrer menneskelig følelser.

Nicole Peeler sin første bok Jane True er ganske underholdende. Jeg merket at det var ganske befriende å lese fantasy som ikke hadde tenåringer som hovedpersoner. Jane er en karakter som man liker, noe særlig dyptpløyende karakterbeskrivelser finnes ikke i boka, men slik kan jo komme seg senere i serien.

Fjerde bok om Jane True kom nå i sommer og den femte kommer til våren. Jeg kommer definivt til å kjøpe resten av serien. Dette er fornøyelig underholdning når man står og stamper i russiske klassikere.

----

Og boka? Kjøpt selv på Outland i Trondheim. For hvor går to trauste Vestlendinger, en doktorgradsstudent født i mer sørlige strøk og en amerikansk tenåring når de skal shoppe? Jo, de går på geekbutikk og handler bøker. Bøkene om Jane True fant jeg tilfeldig.

----

Innhøsting

2011-08-27T08:42:00.000+02:00

Denne uken har vært særdeles fin, ikke bare har jeg hatt bursdag, men det har kommet mange fine bøker i hus. Tronsmo ble besøkt i går også og fire bøker ble med meg hjem. To er til min samboer, mens to var av en mer egosentrisk art. E.L. Doctorow er et forfatternavn jeg har hørt mye om, men aldri lest noe av, det samme er Tove Ditlevsen. Den tredje boka dere ser i bunken er en bursdagsgave, har tittelen Rød valmue og er skrevet av Alai. Jeg har ikke hørt om den, men den virker veldig interessant. Noen som har lest den?

I det siste har jeg funnet at å gå i bokhandlere nesten er litt kjedelig. De fleste kjedene fører de samme bøkene, bestselgere overalt og fancy blyanter tar opp halve butikken. Jeg skjønner at de må selge, men heldigvis har jeg som kjøper et valg. Derfor valgte jeg i år å ønske meg bøker fra antikvariater. Så nå har noen av mine familiemedlemmer for første gang satt sin fot i et antikvariat!

Rasputin var et av forfatterne jeg for første gang hørte om da jeg leste om sovjetrussiske forfattere tidligere i sommer. Nye navn er alltid spennende, jeg er spent på disse to bøkene. Solzjenitsyn er ikke en ukjent forfatter, men jeg har kun lest En dag i Ivan Denisovitsj' liv.

Det kan jeg nå rette på med Kreftavdelingen I og II. Seifert havnet på listen av tilfeldighet, men siden han har vunnet Nobelprisen antar jeg diktsamlingen hans blir en fin leseopplevelse.

I skrivende stund er det lørdagsmorgen og jeg fortviler ikke. Det er fortsatt to dager igjen og beholdningen kan fortsatt øke. Jeg har nemlig fått en gave jeg må bytte. Bokgaven var et godt kjøp, men jeg har lest den. Det fine med å bytte bøker er tiden man bruker på fundere hva man skal bytte i, det endrer seg alltid når jeg er i butikken. Vi får se hva jeg kommer hjem med. Og i morgen, ja da er det kanskje et loppemarked som besøkes. Og egentlig, når sant skal sies, venter jeg på en bok eller to i posten også...

God helg til dere alle!

PS! Jeg beklager dårlig bildekvalitet. Det er helt og holdent min skyld.

Medeia av Euripides

2011-08-24T20:31:00.000+02:00

Medeia. Medeia. Medeia.

Bildet av statuen av Euripides er hentet fra wikidpedia.org

I innledningen til Euripides tragedie, skrevet i år 431 f.kr skriver Jan Kjærstad at Medeia er en volumniøs karakter, at hun har mange sider og stadig overrasker. Han mener med andre ord at hun er langt fra endimensjonal.

Du seilte fra ditt fedre hjem
med vanvidd i hjertet
gjennom Svartehavets dobbelt klipper
og er bosatt nå i fremmed land
hvor du har mistet mann og ekteskap
du, arme; som æreløs flyktning
drives du vekk

Medeia og Jason er havnet i Korint, etter at de flyktet fra Kolkhis. I Korint fatter Jason interesse for kongsdatteren Glavke og bestemmer seg for å gifte seg med henne. Media blir naturligvis fra seg på grunn av Jason sitt svik. Både Jason og ikke minst Jasons svigerfar, kong Aietes ønsker at Medeia skal forlate Korint. Medeia er derimot av annen mening, hun forlater Korint, men først dreper hun Glavke og to av sine barn.

Dette er andre gang jeg leser Euripides tragedie, andre gang jeg leser om kanskje verdens mest kontroversielle kvinneskikkelse. Hennes valg er omdiskutert, analysert og sannsynligvis (les: forhåpentligvis) uforståelig for de fleste av oss. Jeg klarer ikke å se dybden som blant annet Kjærstad ser, jeg ser bare en barnemorder. Ikke bare en barnemorder, jeg ser en kvinne i nød, en kvinne som handler i affekt og sjalusi, men likevel.

Det som slår meg, når som sist, er teksten. Aktualitet i teksten, det er som å lese et drama fra nåtiden. Det fasinerer meg at en tekst som er skrevet for over 2000 år siden kan snakke til meg slik som Medeia gjør. Jeg ser det hele for meg, både hvordan tragedien er fremført, men samtidig at det skjer, som i en film. Fortvilelsen, angeren, sjalusien, man føler de mange emosjonene i teksten.

Jeg (kanskje du også?) har bestemt meg for at klassiske tekster er tunge og kjedelige. Og lange... Medeia motbeviser alt dette, teksten er på knappe 100 sider, og kjedelig er det ikke, den er forbausende enkel å lese. Selv om historien er kjent, vil man fortsatte å lese, og selv om det er 2000 år for sent, har jeg nesten lyst til dunke lett i Medeia og be henne skjerpe seg.

Anbefales!

----
Og boka? Kjøpt selv da jeg plutselig oppdaget at jeg hadde startet å abonnere på Verdensbiblioteket. Igjen. Vi får se hvor lenge vi holder på denne gangen.
----