Lesesirkel 1001 bøker: Den lange søvnen av Raymond Chandler

Tittelen på Raymond Chandler sin første roman om privatdetektiven Philip Marlowe er Den lange søvnen. Min helt personlige undertittel på boka er "Hvordan kjede dine lesere langsomt til døde".

Jeg advarer deg. Denne omtalen er  uten engasjement. Det beskriver hvordan det var  for meg å lese romanen. Jeg tror det er lenge siden jeg har vært så lite interessert i en bok foran meg. Det var staheten min som fikk meg gjennom denne korte romanen. Det - og litt skumlesing på slutten. 

Philip Marlowe er altså detektiv. En rik, lam, eldre herremann kontakter han med et oppdrag. Han blir presset for penger. Denne herremannen har to døtre, begge i tjue-årene og begge med beina godt plantet i et (flere) spill de ikke selv aner rekkevidden av. Med så skjønne damer blir det naturligvis forviklinger og mordene kommer som perler på noe som jeg ikke husker hva er.

Da boka ble utgitt i USA første gang i 1939 var den med og skapte en ny type krimlitteratur. En barsk helt som bare dukker opp fra intet og løser problemer. Romanen har tydeligvis imponert mange, og satte som sagt en ny standard, men for meg ble dette kjedelig.

Noen glimt var det derimot. Språket er egentlig ganske morsomt, med små gullkorn her og der. Fornøyelig, men samtidig så var jeg så lite engasjert i lesingen at der jeg stoppet opp ved noen gode setninger så ble de egentlig ganske meningsløse.

Sukk. Kjære Philip Marlowe. Det er mulig du er både kjekk og barsk, men du passer ikke for meg. 

Romanen er lest i forbindelse med Line sin lesesirkel 1001 bøker. Sjekk denne siden for flere omtaler av Den lange søvnen i bloggosfæren i dag. Forhåpentligvis kan du der finne noen som hadde en bedre leseopplevelse enn meg. 

----

Og boka? Et slitent eksemplar lånt på biblioteket.

----

Lesesirkel 1001 bøker: Elskeren av Marguerite Duras

Alle romaner har En Hendelse. En Hendelse som er romanen. Når man tenker på en roman tenker man  ofte på denne ene hendelse. Hendelsen er ofte romanen.

Som ung så jeg filmen Elskeren. Flere ganger. Jeg tror ikke det var den unge pikens poetiske, men tidvis stressende tale som fenget meg. En eksotisk verden, en verden så ulik min. I dag, nesten 20 år senere, leser jeg boka. Hva er annerledes? Historien er den samme, Hendelsen er den samme i boka som i filmen. Men først og fremst har jeg blitt mor. 

Indokina 20-tallet. En fransk lærerinne sliter hardt for å fø på sin datter og sine sønner. Datteren blir sendt på pensjonatskole og på veien, ombord i en ferje, møter hun en rik kineser. De innleder et forhold, hun er knapt 15 år. Det kan aldri bli disse to, forholdet er dømt fra starten, men det er avhengighetsskapende for de begge. De har hver sin nytte av relasjonen, hun av hans penger, og han, vel, hun er ung pike. 

Vesla med filthatten er innhyllet i et det gul-grå lyset på elven, alene på fergedekket, lenet mot rekken. Herrehatten gir hele scenen et rosa skjær. Det er den eneste fargen. I den disige solen på elven, den brennende hete solen, viskes breddene ut, det er som om floden går i ett med horisonten. Det flyter umerkelig, uten en lyd, som blodet i kroppen. Ingen vind annet enn i vannet. Fergemoteren, scenens eneste lyd, en gammel hakkende motor med drivstenger som glipper. 

Bildet som ikke blir tatt. Innledningen til hendelsen fortelleren kretser rundt. Møtet.

Franske Marguerite Duras fikk sitt gjennombrudd med Elskeren, L'Amant på fransk.  Bokens knappe 130 sider skapte diskusjon. Det hadde vært enklere om ikke Elskeren var så godt skrevet. For den er så utrolig poetisk. Jeg-fortelleren, den unge piken som eldre, går glimtvis tilbake og fortelleren hos historien. Ikke bare om den unge kineseren, men også om en familie, en mor som lukker øynene og godtar det som skjer rundt henne. 

Det gjentar seg. Mor får beskjed. Hun oppsøker bestyrerinnen på pensjonatskolen og ber henne om at jeg må få komme og gå som jeg vil om kvelden, ikke å kontrollere når jeg kommer, ikke tvinge meg til å gå tur sammen med elevene om søndagene. 

For språket er så godt, at man nesten glemmer hva man leser. Man vil glemme det man leser, og bare nyte språket. Språket er ikke enkelt, ikke glatt, men ruere, med motstand. 

For. Jeg vil ikke lese, jeg vil ikke lese. Om den unge piken og kineseren. Det blir feil, alle har rett på en barndom. Om moren. Som lukker øynene så til de grader, som ikke vil se sine egne barn. Jeg blir opprørt, nesten kvalm. 

Elskeren er en særs god bok, men jeg liker den ikke. Jeg vil ikke like den. Samtidig må den leses.

Av og til er verden unødvendig komplisert. 

Romanen er lest i forbindelse med Line sin lesesirkel 1001 bøker. Sjekk denne siden for flere omtaler av Elskeren i bloggosfæren i dag.  

----

Og boka? Lånt på boka. Men skal jeg være helt ærlig mener jeg at den romanen hører hjemme i alle bibliotek, så den dagen jeg finner en kopi på loppis så blir den med meg hjem.

----