And off we go to Zanzibar! Jeg elsker historier om eventyrlige turer! Historier fra en tid da man brukte fantasien i stedet for wikipedia og ordene politisk og korrekt enda ikke var koblet sammen.
Henry Rider Haggard, mannen som også skrev romanen Kong Salomons miner, skrev også romanen She. Det er denne jeg nå har hørt på lydbok de siste ukene.
Professor Holly fra ærverdige Cambridge får en kveld besøk av en venn. Vennen gir han en spesiell arv, han vil at Holly skal ta seg av sønnen nå når han selv skal dø. Noe forvirret og motvillig tar Holly på seg oppdraget, som har noen særegenheter. Utdannelsen til gutten foregår etter farens ønsker og det skal snart vise seg at de er en del av forberedelsen til et stort eventyr.
Når Leo blir voksen får han i oppgave å dra til Afrika for å finne morderen til hans forfedre; Kallicrates. Sammen med Holly og deres tjener drar de avgårde for å løse dette familiemysteriumet. I Afrika blir de fanget og etter hvert blir de ført til en kvinne. She. Ayesha. Eller She - who - must - be- obeyed. Som navnet sier, dette er en kvinne som får det hun vil ha og nå vil hun ha Leo. Kan de komme fra det med livet i beholdet? Ønsker de å komme seg bort fra Ayesha?
Romaner som She er ofte utsatt for kritikk i dag, siden språket som brukes er rasistisk. Samtidig er det viktig at slike bøker blir lest. Som romaner kan de også fungere som lærebøker om tiden de ble skrevet i. Ei vennine av meg som studerte russisk fikk i den første timen utlevert noen gamle sovjetiske lærebøker. Noen stusset litt på dette, men fikk til svar foruten at det var en god lærebok så ville den også gi et innblikk i et samfunn som ikke lenger eksisterer.
She er dog først og fremst en spennende roman. God underholdning er det også, selv om det tidvis kan bli litt mye. Det kunne av og til være vanskelig å holde fokus, men heldigvis klarte ikke Holly og Leo å komme seg særlig langt på den tiden jeg var ufokusert.
Innleseren Peter Joyce levde seg sånn inn i historien at jeg tidvis lurte på om han vil klare å komme seg gjennom hele boken (12 timer og 15 minutter forøvrig), uten å bli helt fortapt i Ayesha. Tidvis var det så dramatisk at jeg var redd alle rundt meg på bussen hørte det som foregikk. I spedd litt musikk, så ble det enda mer dramatisk.
Professor Holly fra ærverdige Cambridge får en kveld besøk av en venn. Vennen gir han en spesiell arv, han vil at Holly skal ta seg av sønnen nå når han selv skal dø. Noe forvirret og motvillig tar Holly på seg oppdraget, som har noen særegenheter. Utdannelsen til gutten foregår etter farens ønsker og det skal snart vise seg at de er en del av forberedelsen til et stort eventyr.
Når Leo blir voksen får han i oppgave å dra til Afrika for å finne morderen til hans forfedre; Kallicrates. Sammen med Holly og deres tjener drar de avgårde for å løse dette familiemysteriumet. I Afrika blir de fanget og etter hvert blir de ført til en kvinne. She. Ayesha. Eller She - who - must - be- obeyed. Som navnet sier, dette er en kvinne som får det hun vil ha og nå vil hun ha Leo. Kan de komme fra det med livet i beholdet? Ønsker de å komme seg bort fra Ayesha?
Romaner som She er ofte utsatt for kritikk i dag, siden språket som brukes er rasistisk. Samtidig er det viktig at slike bøker blir lest. Som romaner kan de også fungere som lærebøker om tiden de ble skrevet i. Ei vennine av meg som studerte russisk fikk i den første timen utlevert noen gamle sovjetiske lærebøker. Noen stusset litt på dette, men fikk til svar foruten at det var en god lærebok så ville den også gi et innblikk i et samfunn som ikke lenger eksisterer.
She er dog først og fremst en spennende roman. God underholdning er det også, selv om det tidvis kan bli litt mye. Det kunne av og til være vanskelig å holde fokus, men heldigvis klarte ikke Holly og Leo å komme seg særlig langt på den tiden jeg var ufokusert.
Innleseren Peter Joyce levde seg sånn inn i historien at jeg tidvis lurte på om han vil klare å komme seg gjennom hele boken (12 timer og 15 minutter forøvrig), uten å bli helt fortapt i Ayesha. Tidvis var det så dramatisk at jeg var redd alle rundt meg på bussen hørte det som foregikk. I spedd litt musikk, så ble det enda mer dramatisk.
----
Og (lyd)boka? Kjøpt selv på Audible.co.uk - og dett var dagens reklame (ført i pennen helt gratis) for billige lydbøker som kan lastes ned.
----
"Jeg elsker historier om eventyrlige turer! Historier fra en tid da man brukte fantasien i stedet for wikipedia og ordene politisk og korrekt enda ikke var koblet sammen."
SvarSlettJA! Helt enig. Fri fantasi, uten å ta hensyn til ditten og datten, det er deilig å lese slike bøker i blant. Dessuten er det kjekt å kunne dra på eventyr med romankarakterer inniblant, med tanke på at det så sjelden blir anledning til å dra på virkelige eventyr.
Ja til eventyrlige turer:-)
SvarSlettDette er en stor favoritt her i huset!
SvarSlettDet er en stund siden jeg leste den selv men min bedre halvdel plukket den opp på nytt ifjor engang og ble så engasjert at jeg nesten leste den på nytt
, men bare nesten.
For først må jeg lese hele sengebunken.
Det høres da veldig spennende ut!
SvarSlettOg takk for tips om lydbøker. Dersom jeg skulle driste meg til å prøve det også, nå som jeg har vært vill og gal nok til å lese en ebok.
@Ingalill: Selv om jeg likte den så tror jeg ikke at jeg ville ha lest den på nytt igjen. Men, det er første bok i en serie, det visste jeg ikke. Tror det er to bøker til, de handler om Leo som drar på jakt etter Ayesha.
SvarSlett@fjord: He he, lydbøker er fantastisk. Jeg går ikke utenfor døra jeg uten å høre på lydbok på telefonen. Har blitt hekta det siste året. Og nå som jeg er tilbake på jobb så er det nesten to timers reise vei hver dag hvor jeg kan høre på bøker. Fantastisk:-)
Den første mursteinen jeg noengang leste var Montezumas datter av H. Rider Haggard. Jeg tror jeg var ca tolv år. Mimre, mimre. Eventyrlitteratur er undervurdert! Og jeg er helt enig med deg i at rasisme (blant andre lugubre synspunkter) i eldre bøker kan være et gode. Tenk bare hvor viktig det er å lese eldre bøker hvor kvinneundertrykking er en selvfølge. Man blir klokere av slikt, og det er en av få ganger hvor man kan føle av verden kanskje går bittelitt fremover.
SvarSlettMontezumas datter har jeg ikke hørt om.
SvarSlettI yngre dager var man ikke så redde for mursteiner - de ble ofte slukt veldig fort. Egentlig skulle man jo bare ha lest mursteiner på den tida og så ha de korte bøkene som voksen...