Det var den norske utgaven av denne romanen som fikk meg nysgjerrig. Bokens folk. Etter å ha lest baksiden så tuslet jeg til hylla med engelsk pocket og der lå stod den. People of the Book. Siden har den ligget i bokhylla mi ei stund og jeg har funderte litt på tittelen... Bokens folk... Hvordan kan ei bok "ha" folk?
En vakker dekorert, håndskrevet bok, Sarajevo Haggadah, blir reddet under krigen i Bosnia. Hanna Heath skal restaurere det 500 år gamle dokumentet. Hun gjør bemerkelsesverdige funn: en bit av en insektvinge, et hvitt hår, en rustrød flekk, saltkrystaller. Funnene fører leseren tilbake til Wien, Venezia, Tarragona og Sevilla.
Hanna, en tretti år gammel bokorm fra Australia, lander i Sarajevo i 1996 for å restaurere Haggadahen. Ved hjelp av gode venner og kontakter (utrolig hvordan helter alltid har venner som er forsker på et eller annet sært tema) lærer Hanna om historien til boken. For hver ledetråd får vi høre en historie om folkene som har hatt denne boken i sin eiendom - eller som har reddet den. Det er samtidig en historie om jødedommen i Europa, eller kanskje bedre, om religion i Europa frem til i dag. Men det er også en bok om kjærligheten til bøker. Om hvordan bøker kan endre og hvor viktig bøker er for oss. Ja, bøker har folk.
Brook skildrer "dagens" historie gjennom Hanna. Det gjør hun ypperlig. Hanna er pessimistisk, ironisk og sårbar. Hun har en tanke om det meste hun ser, noen overflatiske (healthy scandinavians? og typical German smile?), mens andre er mer treffende. I tillegg så lar hun Hanna hoppe i seng med "helten" omtrent på side to i boken, omtrent da jeg hadde bestemt meg for at dette er en typisk kjærlighetshistorie i en spenningsroman (vi redder verden først og så forsvinner vi inn i solnedgangen sammen på siste side). Det er flere slike overraskende trekk i romanen, som gjør at den blir spennende. Jeg skrev spenningsroman, men jeg har egentlig litt problemer med å kategorisere den. Spenning, kjærlighet, drama, historikk, religion...
Dette er ypperlig underholdning. Lettlest, moro og innimellom sårt. Jeg tror ikke dette blir den siste boken jeg leser av Geraldine Brooks.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.