Anfall av Guro Hoftun Gjestad

Bøker er rare. Vi mennesker er rare. Det er rart hvordan vi liker bøker som tar oss med ut i et eventyrlig universt. Neste dag snur vi kappen, vi liker bøker som beskriver oss mennesker, relasjoner og det vi har kjært.

Anfall av Guro Hoftun er ei slik bok, som beskriver oss mennesker og våre relasjoner. 

Å være mor er å våke når du vil sove. Orke når du er tom. Stige når du vil synke. Dykke når du må ha luft. Fylle vann til barnets mage, sitte på huk med oppbrettede ermer, sende gul gakk-gakk ut på åpent kav. 

Ella er jeg- personen, fortelleren. Sammen med sin mann Filip og datteren Bess er de på vei til Vestlandet hvor de skal feire jul hos Ellas foreldre. I bygda der Ella og broren vokste opp. Ei helt normal bygd i en helt normal fjord på Vestlandet. En fjord hvor Ellas bror gikk på sjøen, la fra seg jakken og gikk ut i det kalde, kalde vannet.

Ella, Filip og Bess bor i Oslo. Ella er arkitekt og har akkurat vært til sengs med kollegaen Kristian. Fine Kristian, tenker Ella, som ikke er redd for å spørre om broren og det som har skjedd. 

Da jeg startet å lese denne romanen var jeg litt redd for at det skulle være en typisk roman med sure bemerkninger og betrakninger. Det er det ikke, fordi i Hoftun Gjestad sin roman er ting tilsynelatende normalt. Menneskene, fordi forfatteren skriver om oss menneskene, fungerer normalt. Hoftun Gjestad klarer derfor å ganske godt å skape en roman som består av personer og ikke bare karakterer. 

Foreldrene til Ella fungerer, tross tapet av en sønn. Ella gjør det bra, tross tapet av en bror. Ser man bort i fra Ellas sitt sidesprang med Kristian er det ingen i familien som gjør noe dumt. Familieselskaper beskriver den tanketomme praten som vi ikke unnslipper, den beskriver tomheten. Så lite, så mye av det lille. De kan holde gående i det uendelige, tenkte jeg. Ella reflekterer under en middag hos svigerforeldrene.

Hoftun Gjestad har skrevet enveldig solid roman. Hun har skrevet en roman som rører i meg som leser, en roman som får meg til å tenke på de små detaljene rundt oss.

Tilslutt, jeg kan ikke dy meg. Dette avsnittet fra da Ella er hjemme på juleferie er til  dere alle (ufrivillige) byfolk, tross en oppvekst i grisgrendte strøk:

- Ser man det, ser man det. Er det byfolk på besøk?
- Ja, sa jeg.

- Hjemme til jul?
- Kan vel ikke nekte for det, smilte jeg.

- Du bor i Oslo, du, gjør du ikke?
Jeg nikket:

- Det stemmer det, ja.

Han reiste seg opp: - At du vil deg sjøl så vondt, sa han. Magen hans presset mot olaskjorten, dekket sidevinduet.

- Støv og asfalt og kjeltringer overalt, sa han og bøyde seg ned igjen, inntok samme positur inn vinduet.

----
Og boka? Lånt på biblioteket, som med så mange bøker jeg ender med å ta med meg hjem derfra så  finner jeg de på hylla over nyheter.  Dette er forøvrig den sjuende boka jeg leser i Bokelskerinnens Les en debutant 2011.
----