Om Doktor Dyregod, nostalgi og barnelitteratur

Der går doktor Dyregod

med den høye hatten.

Det er vel en dyktig mann.

Ingen er så flink som han.

Hugh Lofting skrev i mellomkrigsårene en rekke barnebøker om Doctor Doolittle. Doolittle er doktoren som velger bort sine menneskepasienter, lærer seg dyrespråket og blir lege for dyrene i stedet. Store som små. 

Torbjørn Egner gjendiktet historien til norsk og kalte den dyregode doktoren for nettopp doktor Dyregod. I tillegg illustrerte han utgaven med tegninger, i samme stil som vi blant annet kjenner så godt fra Karius og Baktus. 

Historien om doktor Dyregod er også ispedd viser om hans eventyr - de er også skrevet av Egner for den norske utgaven.

Doktor Dyregod er en altfor snill dyrevenn og etter at huset hans ble fyllt opp av dyr så vil ikke pasientene komme til han lengre. Ved hjelp av sin gode venn papegøyen Polly lærer han seg dyrespråket og hjelper i stedet dyr. En dag blir han spurt om å hjelpe apene i Afrika. Med lånt skute setter han seil for Afrika og havner i Hottentottland.

I dag er nok ikke boken om doktor Dyregod politisk riktig, med hottentottland, men historien om den dyreglad doktoren den holder seg. Samtidig blir man rent nostalgisk av å se Egner sine illustrasjoner. Og apropos det - for ei stund siden leste jeg at de som skulle kjøpe barnebøker (foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, altså du og jeg) var nostalgiske i sine valg av barnebøker. Dette gjør at det er vanskelig for å nye forfattere å få innpass. Jeg ender selv ofte opp med gode, gamle klassikere når jeg skal kjøpe barnebøker.

Noe av grunnen til dette tror jeg er at det kan være vanskelig å orientere seg i barnelitteraturen. Altfor for få får omtale og oppmerksomhet i media. Men med den lille i hus er det snart på tide for å meg å finne alle samtidsskattene i barnelitteraturen også - men jeg tror Egner blir med meg på veien.

 

Ny favoritt fra Sør-Afrika!

Deon Meyer heter han.

Av og til så lurer jeg på hva jeg går glipp av i bokverden... Er det mange perler jeg slett ikke hører om, ikke ser i bokhandelen, som rett og slett går meg hus forbi? Det er det sikkert (skrekk og gru), men samtidig gir det en ekstra fin følelse å finne ei slik bok innen favorittsjangeren spenning og dermed få en god leseopplevelse.

Jegerens hjerte handler om den tidligere leiesoldaten Tiny Mpayipheli. Han har funnet et rolig sted i livet, sammen med en kvinne han elsker og en stesønn som forguder han. En kveld blir han oppsøkt av datteren til en tidligere venn. Faren hennes er kidnappet og hun ber nå om hjelp til å frakte en harddisk full av sensitiv informasjon til farens kidnappere. Selv er hun ute av stand til å gjennomføre et slikt oppdrag.

Tiny Mpayipheli går med på dette, han skylder vennen en tjeneste. Det han ikke vet er store deler av det som er av etterretningsjenester i Sør-Afrika også er på jakt etter denne harddisken.

Vi er i Sør-Afrika, en gang rett etter 11.september 2001. Bakteppet er Sør-Afrikas kronglete nære fortid, en historie jeg ikke kjenner altfor godt. For å gjøre det enklere for oss utenforstående har forfatteren på en fiffig måte skrevet inn litt historikk og samfunnsorientering.

Jegerens hjerte er oversatt til norsk fra afrikaans.

Boken er med andre satt i et eksotisk miljø, men det er ikke til å legge skjul på at en spenning/spionroman krever først og fremst nettopp spenning. En skal ikke kunne legge en slik roman fra seg! Jegerens hjerte er spennende, selv om den forsåvdit aldri har noe klimaks, noe som er det eneste negative jeg kan si om boken. Den driver fremover og er aldri kjedelig. Personskildringene er veldig gode, spesielt av noen av hovedpersonene. Meyer formidler mye av "ting er ikke svart/hvitt" gjennom sine karakterer, noe som gir dybde i handlingen.

Veldig god og spennende bok!

Doris Lessing: Sommeren før mørket

Jeg leste min første roman av Doris Lessing i fjor og var vilt begeistret. I nesten et år har Lessing vært på leselista mi, men har ikke stresset med det. Et forfatterskap som Doris Lessings kan man bruke et liv på, det er ikke noe man leser fort og gæli.

Kate er gift og har fire barn - hun har en veltilpasset familie som omgivelsene kaller det. Hennes mann er lege, mens hun har vært hjemme med barna fra hun ble gift. Noen sporadiske jobber har det vært, blant annet hvor hennes språkkunnskaper i portugisisk og andre språk har vært til nytte.

Nå er barna store, bortreist for sommeren, det samme er mannen. Kate får tilbud om å jobbe for FN, noe som direkte fører henne til Istanbul og videre til Spania. På reisen får hun tid til å tenke - hvor står hun i dag, hvem er hun?

Sommeren før mørket var en viktig bok da den kom ut på 70-tallet. Den var faktisk også den første boken av Lessing som ble oversatt til norsk.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si om Sommeren før mørket... Det er ikke tvil om at det er en god bok, men jeg blir aldri helt fortrolig med Lessing sin måte å skrive på. Mens Det synger i gresset hadde fantastiske beskrivelser som fikk romanen, handlingen OG leseren til å dirre, så har Sommeren før mørket en mer "kommenterende" stil. Kate tenker, analyserer og vi får attpåtil vite hva alle andre tenker om personene som dukker opp. Det blir rett og slett litt mye tenking for meg.

Omslaget til denne romanen, og de andre romanene av Lessing som er nyutgitt på Gyldendal, har fantastiske omslag. Men jeg stusser litt på noe av teksten på baksiden. Etter en kort oppsummering av Lessing sitt forfatterskap så kommer setningen "Lessing skrev også noveller, dikt og artikler - og hun ble lest og diskutert over hele verden". Lessing sitt navn dukker stadig opp i dag også, blant annet på bokblogger  hvor hun blir diskutert, så hvorfor denne bruken av ble?

Dostojevskij: Dobbeltgjengeren

Jakov Petrovitsj Goljadkin har det ikke bra med seg selv. Eller som russerne kanskje selv ville ha sagt, han har vind i hodet.

Dobbeltgjengeren av Dostojevskij er utgitt bare to uker etter hans debutverk Fattig folk. Mens sistnevnte er skrevet fra et sosialt perspektiv, så brukte Dostojevskij bok nummer to til å forske på menneskenes psykologi. Det ender ikke pent med andre ord.

Goljadkin er titulærråd og i løpet av den korte tiden boken følger han så ender han opp med å møte seg selv. Det vil si, han møter sin dobbeltgjenger. Goljadkin den yngre. Om denne junioren egentlig eksisterer eller om den er et resultat av Goljadkins psyke blir vi egentlig aldri helt sikker på, og det er kanskje ikke så interessant heller. Det er mer hva Goljadkin den yngre gjør med den eldre som gjør boken verd å lese.

Ok, Dostojevskij sin skrivestil er ikke enkel. Romanene hans er ikke enkle. Det er deler av teksten som jeg synes er genial. Eller, kanskje litt skuffet fordi den viser at hvordan vi mennesker tenker og oppfører oss rundt mennesker er ikke noe nytt. Sosial angst er ikke en arv fra vårt eget 90-tall. Av og til tar Dostojevskij helt av og det er ikke alltid jeg følger han. Men det er greit, jeg likte boken jeg, samtidig som det føles litt betryggende å ikke følge Dostojevskij sine tanker helt ut og hele veien. 

Ein vakker dag - Anna Gavalda er tilbake

Simon, Garance, Lola og Vincent.

Fire søsken som alle sliter med å finne sin vei i livet og drømmer om barndommen.

Simon, Garance og Lola er på vei til et bryllup sammen med Simons kone, den irriterende Carine. Før festen har fått startet stikker de tre søsknene avgårde for å møte Vincent.

Er ho klar over at den snille bisken av ein mann ho har, ein gong gjekk rundt i supermannkappe av sateng dag og natt i månadsvis, som han bretta fint saman i ranselen sin før han gjekk inn skuleporten?

Ein vakker dag er Anna Gavalda sin siste bok. Og gjett om hun er tilbake. Mens jeg var ambivalent til Lykka er ein sjeldan fugl, så er Ein vakker dag rett og slett vakker.

Hovedpersonene til Gavalda ser jeg ofte for meg som litt skakkjørte fugler. Fugler som har fløyet litt for høyt og krasjlandet, eller fugler som trenger litt kjærlighet for å komme seg på vingene igjen.

Hovedpersonen i Ein vakker dag Garance er ein slik fugl.

Boken er på knappe 160 sider med stor skrift og mye luft. Gavalda sin skrivestil gjør at man ser så mye mer mellom linjene, hun kan kunsten å beskrive et stort bilde med få ord.

Fortsatt ikke overbevist? Jorid på Ord om annet blogget om boken tidligere i uken.

Thank You for Not Reading

Her er en innrømmelse.

Dubravka Ugrešić skremmer meg. Jeg ville ikke likt å sitte ved siden av henne i et middagsselskap. Jeg er redd jeg hadde følt meg så utrolig dum. For den dama er smart. Veldig smart.

Tidligere har jeg lest Museum for betingelsesløs overgivelse og Smertens ministerium. To gode romaner hvor jeg ved siste side innser at noe har gått meg hus forbi.

I Thank You for Not Reading tar hun et oppgjør med bokbransjen; forlagene, agentene, glamorøse forfattere og redaktører. Boken er en samling av essays skrevet på slutten av 90-tallet og på begynnelsen på 2000-tallet. Boken kom først ut på nederlandsk i 2001 før den ble oversatt til engelsk to år senere.

Ugrešić flyttet fra Kroatia etter at Jugoslavia ble oppløst. I et av essayene skriver hun at hun forlater landet da hun ikke lenger kjenner det igjen. Hun har i mange år bodd i Amsterdam. 

Hun sammenligner dagens bokmarked i Vesten med det tidliger kommunistiske markedet. Stalin var som kjent opptatt av å få kultur ut til folket og at det skulle skrives for alle. I dag ser vi jo at en del bestselgere forfattere som for eksempel Dan Brown selger veldig godt og det er nettopp fordi han skriver for alle. 

Alle kan bli forfattere. Et av Ugrešić sine hjertesukk er at i dag kan alle bli forfattere. Tidligere fotballstjerner, fotomodeller eller kokker kan bli forfattere. Men hun kan ikke bli en fotballspiller. 

Essayene er svært forskjellige. Noen er skarpe, vittige og analytiske. Andre grenser til det kjedelige og fenger meg ikke. Hun skriver en del om Jugoslavia og senere Kroatia, jeg innbiller meg at kapitlet om ti grunner til å være en kroatisk forfatter er sarkasme.  

Bitterhet. Hun skriver mye om å komme fra Øst-Europa og til Vesten. Hun og bekjente prøver å forstå markedsmekanismene. Av og til synes jeg at jeg aner en smak av bitterhet i essayene, men jeg klarer ikke helt å forstå hvor den kommer fra. 

Vil du lese mer om  Ugrešić anbefaler jeg deg denne artikkelen på Bergen Offentlige Bibliotek.     

Vi som elsker hverandre så høyt

Min familie er over gjennomsnittet glad i litteratur fra Latin-Amerika. Allende, Márquez, Vargas Llosa... og sikkert andre som jeg ikke kommer på i farten.

Jeg har prøvd, men de har aldri fenget meg. Jeg derimot, sverger til litt mer til trauste europeere.

Martha Cerde er fra Mexico og to av hennes romaner er oversatt til norsk. En av dem er Vi som elsker hverandre så høyt. Jeg tror det var tittelen, i tillegg til denne litt absurde forsiden som gjorde at jeg tok med meg boken fra hylla på biblioteket.

Forlagets omtale...

Et barn, som egentlig skulle ha kommet til verden i Mexico i krigsåret 1943, vegrer seg mot å bli født. Stadig utsetter han sin egen fødsel; aldri passer det helt. Moren hans lengter etter faren, Héctor, som hun tror har latt henne i stikken. Etter hvert mister hun alle illusjoner. Stort bedre går det ikke med fedrelandet. Den ene korrupte presidenten følger den andre, helt til blodbadet i hovedstaden i 1968, da soldatene skjøt på protesterende studenter. Først i 1985 kommer guttebarnet til verden og begir seg ut på leting etter sin far.

Det er en fascinerende liten bok. Jeg ble ferdig med for litt over en uke siden, men jeg klarer ikke helt å legge historien fra meg. Den er absurd, surrealistisk, et foster som ikke vil bli født. Men det er samtidig det som gjør det til en god historie, en historie som ikke dukker opp i annen hver bok.

Mye av referansene til Mexicos historie forsvinner, jeg kjenner ikke historien så godt. Likevel leser jeg boken som en slags politisk roman, eller en roman med sterke politiske undertoner.

Kanskje var dette et første steg til å finne forfattere fra Latin-Amerika som fenger meg?

Rent spill av Tove Jansson

Har du lest en roman som du skjønner er bra, men som ikke passer deg?

For meg er Rent spill av Tove Jansson en slik roman. Rent spill kom ut i 1989, på norsk i 1991 og er en av hennes siste romaner. Hun er mest kjent for sine bøker om Mummidalen, jeg er sikkert den eneste i (den nordiske) verden som ikke har lest om Mummitrollene.

Rent spill handler om to kvinner. To eldre kvinner som bor sammen, som er kunstnere og gode venner. Jonna og Mari er svært forskjellige, men har likevel funnet en måte å omgås hverandre.

Romanen er sammensatt av flere korte kapitler som foregår i nåtid samt noen i fortid. Selve romanen er også kort, knapt 80 sider. Språket er nydelig, det er setninger til å tygge på hver side. Men det er det. Jeg slet med å komme meg gjennom romanen, jeg fikk aldri tak på den. Jeg tror det har noe med handlingen å gjøre, eller relasjonene som beskrives. Det passet rett og slett ikke for meg.

Det betyr ikke at jeg gir opp Tove Jansson. Nei, en av romanene hennes som jeg har hørt mye om er Sommerboken og kanskje den passer meg  bedre? Jeg prøver igjen!

 PS! Portrettet av Tove Jansson er hentet fra Aschehoug sine forfattersider. 

Debutromanen David Golder

Jeg liker Tsjekhov. Jeg vil kanskje gå så langt å si at jeg har hatt en litterær forelskelse i Tsjekhov, noe som førte til at en vennine og jeg kjøpte noen fine rundt gipsplater med avtrykk av Tsjekhov sitt ansikt på. Anledningen var et besøk i et Tsjekhovmusem i Moskva, jeg tror vi vel så mye ble fascinert av den røde mursteinsbygningen.

Irène Némirovsky tok opp mye av den litterære arven etter Tsjekhov. Hun skrev også en biografi om hans liv. Kanskje dette forklarer noe av min stadig økende begeistring Irène Némirovsky?

David Golder er en brutal skildring av matriell grådighet og hensynsløshet. Golder er en jødisk forretningsmann som nærmer seg 70 år, han er på randen av livet. Hans helse er svak og pengene holder på å forsvinne. Sistnevnte med hjelp av kone som ønsker å være evig ung (les: vakker) og en datter som er så bortskjemt at til og med realityshowene fra Hollywood som har gått på tv de siste årene blir barnemat. I farens forhold til datteren ser vi en slags form for ømhet, alt er ikke svart-hvitt, men råskapen er der.

Skildringene av Golder som ligger på toget og får hjertekrampe er så godt beskrevet at jeg nesten grep tak i sidemannen på t-banen og ba han om å ringe 113. Jeg ble kvalm av personene i romanen, de viser ingen oppriktighet. Datteren er nesten værre enn moren, scenen der hun og elskeren skal skjære opp brød er brutal metafor for hjelpesløshet og forfall.

Boken er aktuell i dag også tidløs som den er. Tidløs er beskrivelsene over personer røyker, drikker, doper seg på andre folks regning. Maktspillet, grådigheten, utnyttelsen og viljen for å overleve. Og ikke minst evnen til å ikke se andre mennesker, Némirovsky setter fingeren et samfunnsproblem som eksisterer i dag også.

Némirovsky debuterte med David Golder i 1929. Romanen vakte oppsikt og nå i 2009 kom den ut på norsk også. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å anbefale Némirovsky sine bøker på det varmeste. Jeg er nå godt i gang med å lese Sjelens herrer som kom ut på norsk i 2008.

Bokbloggturné: Genesis av Bernard Beckett

Eksaminator: Du er ikke så omhyggelig når du svarer lenger.

Anaximander: Nei.

Eksaminator: Er du sikker på at det er klokt?

Anaximander: Det er det helt sikkert ikke. 

Hva Genesis handler om?
Det går mot slutten av det 21. århundret. Øyrepublikken lever i isolasjon fra resten av verden, som har gått til grunne som følge av grådighet, klimaendringer, krigsherjinger og pest. Innbyggerne i Republikken blir gentestet og tildelt passende samfunnsoppgaver. Alt er under kontroll helt til Adam Forde redder en jente opp fra sjøen. Flere år senere skal Anaximander ha eksamen om livet til legenden Adam Forde som levde fra 2058 til 2077.

Hva vil det si å være et menneske?
Bernard Beckett fra New Zealand har skrevet ei bok det tar en kveld å lese, men flere kvelder å fordøye. På knappe 140 sider serverer han filosofihistorien med eksistensielle spørsmål, godt hjulpen av allegorier og en eksamenssituasjon. For meg fungerte dette veldig godt. Store deler av boken er bygd opp av dialoger. Dialoger er ikke enkle å skrive, med Beckett behersker kunsten med å få sagt det han vil gjennom samtalene.  

Noe jeg derimot sliter litt med er språket. Oversetteren, Bjarte Bjørkum, har valgt å oversette en del av substantivene med store bokstaver, som... Komiteen bestod av av tre Eksaminatorer, akkurat slik som reglene tilsa... Slik er det mest sannsynlig er i originalen og slik skal det mest sannsynligvis også skal være. Men for meg gjør det bare teksten mer oversatt eller kanskje konstruert er et bedre ord.

Science Fiction er uansett ikke en sjanger man leser for språket sin del. Det er ideene og det er fremtidsvisjonene/skrekkscenarioene som står i fokus. Genesis er roman man leser og gjerne vil at andre også skal lese, slik at man kan diskutere den. For å forstå den, men også for å finne det man selv ikke fant ved førstegangslesning.

God bok!

Følg boken videre!
Bokbloggturnéen kan du følge på Facebook - her premierer også Cappelen Damm innlegg på diskusjonsforumet om Genesis er en ungdomsroman! I går blogget Ladybug på Underhold meg om boken, i morgen er det Shauri's blog som anmelder boken. Følg med!

Konkurranse!
I anledning Bokbloggturnéen arrangerer Cappelen Damm også en konkurranse. Den er åpen for alle, men avsluttes den 10.oktober!Alt du trenger å gjøre er å svare på spørsmålet:
Hva skiller en ungdomsbok fra en voksenbok?
Send svaret ditt til tekst@cappelendamm.no og vær med i trekningen om en super bokpakke med høstens nyheter fra Cappelen Damm!
Pakken inneholder:
Genesis av Bernard Beckett
Barsakh av Simon Stranger
Jakten av Baroch Tendler
Bare for en uke av Tone Ørvik
Dogge av Mikael Engström
Gatas Parlament - Røverhistorier & raptekster
Mørkeboka av Sigbjørn Mostue

PS!
Vil du være med på neste Bokbloggturné kan du melde deg på her!

Fjorårets beste ungdomsbok?

I går leste jeg om boken Little Brother i Dagsavisen. Boken er skrevet av kanadieren Cory Doctorow og The New York Times kåret den til årets beste ungdomsbok i fjor. Forfatteren er blogger og har lagt ut deler av boken sin på nettet, slik at alle kan lese den.

Little Brother er nå også oversatt til norsk, til nynorsk faktisk og utgitt på Samlaget under tittelen Veslebror ser deg. Før jeg visste at den var oversatt til (ny) norsk hadde jeg egentlig bestemt meg for å lese den på engelsk, men så har jeg en liten forkjærlighet for romaner som er oversatt til nynorsk. Dette er naturligvis helt irrasjonelt, og bygger på at jeg liker Anna Gavaldas oversatte romaner mer enn gjennomsnittlig og bare elsker Jevgenij Onegin oversatt fra russisk til nynorsk...

Nåja. At forfatteren er for fildeling eller at den er oversatt til nynorsk er forsåvidt det samme. Det var handlingen i romanen som gjorde meg nysgjerrig, her er bokomtalen stjælt fra Samlaget sine sider:

Denne romanen går føre seg i San Francisco i nær framtid, og handlar om 17-årige Marcus Yallow, ein gjennomsnittleg High School-elev, men med over gjennomsnittet datakunnskap og -interesse. Han er ein hackar og ein rollespelnerd, ein som tullar med skolens tryggleikssystem etc. På veg til eit laivspel, blir Bay Bridge i San Francisco sprengd i lufta, og Marcus og vennene hans er på feil sted til feil tid. Dei blir tatt inn av Departement of Homeland Security og tatt med til ein forhørsleir dei ikkje veit kvar ligg. DHS mistenker Marcus for å vere involert, fordi han har elektronisk utstyr med seg, som er er sikra og omprogrammert på eit vis berre ein hackar kan gjere det.

På Samlaget sine sider kan dere lese et utdrag fra boken og på bloggen Maris mørke hjørne kan du lese mer om boken. Boken har forøvrig også blir rost opp i skyene av Neil Gaiman.

Doris Lessing!

Knirk fikk meg interessert i Doris Lessing ved hjelp av noen inspirerende bloggposter om denne gode forfatteren. Egentlig har jeg lyst til å bruke et annet adjektiv enn god, men alt annet jeg kommer på føles så svulstig og jeg tror ikke Lessing selv er en person som går for svulstige adjektiv. I alle fall ikke forfatteren Doris Lessing!

Jeg har startet med hennes debutroman Det synger i gresset. Den kom ut i begynnelsen av 50-årene i England etter at Lessing flyttet dit. Jeg ble ferdig med romanen i forrige uke, men jeg har ikke klart å blogge om den før nå. Igjen og igjen har jeg stilt meg spørsmålet - hva ville Lessing med Mary?

Romanen starter med et mord. Den hvite kvinnen Mary er funnet død, morderen er den svarte hushjelpen Moses. Vi er i Sør-Afrika, vi er i et samfunn hvor de hvite hersker og hvor det er en dirrende elektrisitet mellom disse og de svarte.

Så gjør romanen ett hopp. Vi møter Mary som ung pike, gjør streif innom hennes sorgløse liv etter at hun befrir seg fra familien, men før hun gifter seg med Dick. Valget om å gifte seg med Dick (selv om kanskje Mary ikke selv ser på det som et valg?) tar hun etter å ha overhørt noen venner snakke om at hun aldri kommer til å bli gift. Et fatalt valg - for de begge.

Hverdagslivet på farmen til Dick er preget av fattigdom. Etter hvert som vi lærer Dick å kjenne finner vi ut han er en evig optimist, sta men ikke sta nok til å gjennomføre prosjektene sine. Mary, derimot, kjeder seg. Periodevis er hun depressiv. Så kommer Moses for å jobbe i hjemmet deres. 

Det er så mye i denne romanen, så mange historier i denne relativt lille romanen. Forholdet mellom Mary og Dick. Begge to irriterer meg slik. Marys tidvise apatiske holdning. Dicks urealistiske tro. Noen avsnitt er så glitrende skrevet, jeg tenker spesielt på de delene hvor Mary tar over gårdsarbeidet (les: herskearbeidet) når Dick ligger med malaria. Dirrende. Elektrisk. Det er samtidig en vanvittig god metafor på samfunnet der nede, slik jeg tror det må ha vært. 

Like fullt, det er mye hun ikke skriver. Det ligger så mye usagt mellom linjene, det er nesten som man føler at det tyter ut. Ta for eksempel naboen - Slatter og hans kone. Hvordan de i boken helt klart representerer de hvite, men også hvordan de selv også har tatt på seg å være en slags representanter og hvordan de setter standarder og normer for de hvites oppførsel. Med andre ord - lag på lag fortelles historiene. 

Så, hva ville egentlig Lessing si med Mary? Jeg er ikke nærmere noen bedre svar enn de jeg var i forrige uke. Selv om det er en roman som har mange historier, så handler det for meg også om en ung jente som ikke tør å stole på seg selv. Lessing sier det slik...

Denne tilsynelatende betydningsløse begivenhet, som enhver med en smule kjennskap til verden og menneskene ville glemt øyeblikkelig, fikk varig virkning på Mary.

Veldig god bok. Neste på listen er Det femte barnet. Gleder meg. Ja til Doris Lessing!

Å lese...

I dag har jeg stakk jeg innom Bislet Bok (Oslos skjønneste bokhandel) og fant Om kunsten å lese og skrive på tilbudsbordet. Denne lille boken er utgitt av Bokvennen Forlag og er på knapt 70 sider. Den starter slik...

Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstavtegn på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det hvert eneste øyeblikk.

Ja, hva skjer egentlig når vi setter oss ned for å lese? Da slipper vi hverdagen og trer inn i en annen verden. Vi får snudd opp ned på våre forestillinger gjennom tekster som sniker seg under huden på oss. Vi får besøke, ja, være en del av miljøer som ikke ellers er åpen for oss... Og, ja, vi kan drømme oss vekk. Langt vekk. Er vi ikke heldige som har mulighet til å gjøre alt dette?

Om kunsten å lese og skrive er skrevet av Olof Lagercrantz, svensk forfatter, kritiker og litteraturviter.

Tilbake til Riverton og Engelens spill

I løpet av de siste dagene har jeg stiftet bekjentskap med to romaner som har vært mye omtalt denne høsten. Tilbake til Riverton av den australske Kate Morton og Carlos Ruiz Zafon sin Engelens spill.

Sistnevnte roman, Engelens spill, er en oppfølger til Vindens skygge som kom for noen år siden og som jeg likte veldig godt. Det er kanskje strengt tatt ikke en oppfølger, da den slutter der Vindens skygge begynner. Forlaget har i allefall bestemt seg for å markedsføre den som oppfølger og "den etterlengtede andreboka", noe som jeg synes er litt rart siden Zafon har skrevet fire bøker før Vindens skygge kom ut. Jeg må innrømme at alt dette er ting som jeg sikkert ville ha oversett glatt hvis jeg hadde likt boken. Men det gjorde jeg altså ikke....

Romanens hovedperson er unge David som livnærer seg av å skrive bestselgerromaner. Etterhvert begynner det å skje mystiske ting rundt David, han blir blant annet stadig kontaktet av en beundrer. Samtidig som han flytter inn i Tårnhuets som ikke har vært bebodd på mange år og hvor det ligger skjulte hemmeligheter.

Boken er på over 600 sider og er inndelt i tre deler/akter. Zafon skriver enkelt og det er ingen tung bok å lese. I løpet av den førsten delen holdt jeg på å gi opp mange ganger. Utfordringen min var at jeg rett og slett ikke trodde på historien eller "kulissene" rundt hovedpersonen. Ja, kanskje jeg nettop følte at de var bare kulisser. Jeg som leser følte at jeg ikke klarte å trenge inn i den verden som Zafon har laget. Det er egentlig en litt uvant følelse for meg. I tillegg var den første delen så svulstig at jeg ble nesten litt kvalm av å lese den. Det skal sies at i andre og tredje akt så satte boken seg litt (eller kanskje Zafon gikk tom for adjektiver?) og derfra gikk lesingen greit.

Australske Kate Morton har ingen problemer med å la leserne komme inn i handlingen i Tilbake til Riverton. Handlingen veksler mellom nå (som i 1999) og i årene frem til 1924. Hovedpersonen er Grace, tidligere tjenestepike og kammerpike ved Riverton gods. Hun er blir oppsøkt av en produsent som skal lage film om en tragisk hendelse ved godset i 1924. Gjennom Grace sin mimring og fortelling så får vi høre hva som har skjedd.

Her er kanskje noe av utfordringen med romanen. I omtalene av romanen så legger man mest vekt på det som skjer i 1924, men det er ganske mange sider fra da Grace begynner sin tjeneste ved godset og frem til det som benevnes som en tragisk hendelse. Jeg har ikke noe problem med det fordi jeg likte godt historien i forkant også. Men det kan kanskje virke litt rart. Kate Morton skriver godt. Karakterene vi blir kjent med er sammensatte og de er enkle å tro på. Det eneste er kanskje Grace sin egen naivitet når det gjelder sin bakgrunn som kunne være litt irriterende. Handlingen derimot drev raskt fremover og jeg ble stadig overrasket.

Morton har også gjort en godt stykke arbeid i tiden som hun skriver om. Kontrastene mellom de adelige, britiske (uten penger og ofte med stor gjeld) og nyrike amerikanere, men også samfunnet, politikken og kvinners liv på begynnelsen av 20-tallet. Det som jeg også likte med boken var hennes tre sider med kommentarer bakerst i boken. Her kommer hun med referanser og interessante bøker. Det synes jeg alltid er et pluss, selv om det "bare" er en roman ikke og ikke faktabøker.

Tilbake til Riverton er Kate Morton sin debutroman. Gleder meg til å høre mer fra den kanten!

Den usynlige av Stella Rimington

Jeg har lenge tenkt på å lese noen av Stella Rimington sine bøker. Rimington, som er tidligere sjef i MI5, debuterte med Den usynlige (At Risk på engelsk) i 2004. Hun har senere kommet med flere spionthrillere. Så langt er det bare Den usynlige som er oversatt til norsk.

Hovedpersonen Liz Carlyle er ansatt i MI5, den delen av britisk etteretningstjeneste som har ansvaret for sikkerheten på britisk jord. Etter et mord blir Liz mer og mer sikker på at det finnes en usynlig i landet. En usynlig er stammespråk fra spionenes verden (opprinnelig fra CIA) og betyr at det finnes en terrorist som er borger av det landet som skal angripes. Spørsmålet er om de klarer å nøste trådene sammen før terroristene slår til?

Det er vanskelig å si så mye om bokens innhold uten å røpe altfor mye av handlingen. Den er definitivt drivende og spennende. Det er ikke tvil om at Rimington vet hva hun skriver om. Hovedpersonene er realistiske, noe som ikke alltid er tilfellet i spion - eller spenningsromaner. Denne boken ligger tett opp til en krimroman, en sjanger jeg ikke leser så altfor mye av, uten at det ødelegger.

Dessverre så er boken skjemmet av skriveleifer, noe som er veldig unødvendig. Den har også manglende oversettelser av land. Disse burde være fanget opp av forlaget, men det har tydeligvis ikke vært prioritert. Det var nesten så irriterende at jeg lurer på om jeg skal lese de neste bøkene på engelsk. En ting er dog sikkert - jeg vil definivt lese mer av Rimington.

PS: Dan Fesperman sin spionroman An Amateur Spy er også spennende lesing!