Mens noen fikk se Murakami live her i Oslo, eller i det minste på storskjerm, måtte jeg nøye meg med ammetåken og den siste oversettelsen av Murakami sine bøker på norsk. Elskede Sputnik kom ut i Japan i 1999, men ble først tilgjengelig for norske lesere i år.
Historien (i den grad man noen gang kan si at det er en hovedhistorie i Murakami sine bøker) spinner rundt tre ensomme personer. Hovedpersonen, jeg-fortelleren, er en ung mann som går under bokstaven K. Han er håpløst forelsket i Sumire. Sumire skal bli forfatter, hun lever og ånder for sin skriving og bøker. Hun skriver mye, men det er fragmentert og usammenhengende. Da Sumire er 22 år blir hun for første gang tiltrukket av et annet menneske - den 17 år eldre forretningskvinnen Miu.
Den lite praktiske Sumire blir tilbudt en jobb hos Miu. Dette gjør at hun endrer stil - og skrivingen stopper. Etter ei stund i jobben drar Sumire og Miu på en forretningsreise til Europa, hvor de ender med en uke ferie på en gresk øy. En dag blir K. oppringt - det har skjedd noe med Sumire - kan K. komme til Hellas?
Jeg skal innrømme at det tok litt tid å komme inn i historien. De første 100 sidene av boka var rett og slett litt daffe. Stilmessig og karakterene minte meg litt om Norwegian Wood, uten at jeg synes det var samme drag over historien. Det hele endrer seg når K. kommer til Hellas. Her kommer den surrealistiske uttryksmåten frem, stilen som gjør at mange med meg digger Murakami sine bøker. Et eksempel er det med håret til Miu - så enkelt, så genialt. Der har du Murakami i et nøtteskall.
Likevel, skal du bare lese en bok av Murakami bør du ikke lese denne. Les Kafka på stranden i stedet!
Hører på denne på lydbok - akkurat nå faktisk, men har ikke kommet lenger enn til cd2 og er vel ennå i det du kaller daffesidene.
SvarSlett- derimot liker jeg den likevel bedre enn forrige Murakamibok jeg leste, After Dark - og den virker mer tilgjengelig enn ting jeg har lest tidligere.
(nå skal det sies at jeg ennå ikke har bestemt meg for om jeg liker han og om det er noe for meg, men noe må det jo uansett være siden jeg fortetter å lese :-)
For meg var "Elskede Sputnik" noe av det vakreste Murakami har skrevet! Det som gjorde sterkest inntrykk var stemningen og beskrivelsen av de nesten gjennomsiktige personene. Få klarer som Murakami å komme så nært - og kanskje dog så fjernt? - innpå personene i historiene sine. Jeg var helt fjetret! Og jeg tenker at "Kafka på stranden" faktisk er mer utilgjengelig for en helt fersk Murakami-leser enn "Elskede Sputnik".
SvarSlettTemaet i "Elskede Sputnik" (mann villt forelsket i en kvinne han ikke kan få) minner om bøker som "Og solen går sin gang" av Hemingway og "Rampejenta" av Mario Vargas Llosa. Felles for alle disse bøkene er at det er stemningen i dem som nesten er det viktigste - mer enn selve historien. Jeg tenker i alle fall at måten å "knekke" disse bøkene er å lene seg tilbake og ta imot det som kommer - på bokens egne premisser og med minst mulig innblanding av egne preferanser ... om noe slikt er mulig ... ;-)