Sult

Det var i den Tid jeg gik omkring og sultet i Kristania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har faat Mærker av den...

Kanskje en av norsk litteratur historie mest kjente åpning? Sult av Knut Hamsun er den store Osloromanen. Litt interessant siden den ikke er en solskinnshistorie. Men kanskje er det slik at alle og enhver har følt seg litt fremmed og fortapt i storbyen, og kan kjenne seg litt igjen i historien.

For et par uker siden hadde Dagsavisen en interessant artikkel (som jeg desverre ikke finner elektronisk) om Lånekontoret. Jeg har flere ganger gått forbi skiltet med Lånekontoret, men jeg har egentlig aldri skjønt hva det var. Faktisk så trodde jeg det var Lånekassen første gang jeg kikket fort på skiltet utenfor deres kontorer i Prinsens gate. I Dagsavisen kunne jeg lese at Lånekontoret egentlig var en pantehandel, hvor man kunne levere gjenstander og låne penger med pant i disse. Lånekontoret ble også i sin tid opprettet med bakgrunn i en kongelig resulosjon, følgende er hentet fra Lånekontoret sine hjemmesider:

Det hele startet med en Kongelig resolusjon i 1888, en konsesjon gitt til Kristiania Folkebank, med målsetning å være en Låneinnretning som skulle drive sin virksomhet, delvis på sosialt grunnlag, altså uten særlig overskudd, men heller ikke med underskudd. Praksisen var likevel at overskudd ved auksjoner, uavhengig av driftsresultat, skulle gå til humanitære formål.

Jeg-personen i Sult omtaler Lånekontoret som "onkel". Han prøver å pante brillene sine, uten hell. Her er utdrag fra hans besøk hos "onkel" der han i desperasjon prøver å pante knappene somhan hadde revet av frakken sin...

For de knapper? Og "onkel" stirrer forundret paa mig. For disse knappene? Bare til en Cigar eller hvad han selv vilde. Jeg gik netop forbi og saa vilde jeg høre ind.
Da lo den gamle pantelaaner og vente tilbake til sin Pult uten å si et Ord.

Uff. Heldigvis så kom Hamsun seg fort på beina økonomisk etter suksessen med Sult. Ikke alle var og er like heldig.