Drømmenes land av Vidar Sundstøl

Jeg leser ikke krim! Og igjen, så finner jeg meg selv på sofaen med en krimbok mellom hendene... Drømmenes land er en annerledes krim. Først og fremst annerledes fordi den handlingen foregår i USA. Vidar Sundstøl har her tatt med seg den "skandinaviske oppskriften" på krim og lagt handlingen til Minnesota. Slik er boken beskrevet på baksiden...

Drømmenes land er historien om to mord med mer enn hundre års mellomrom. Gjennom denne historien beskriver romanen forholdet mellom menneskene og landskapet. Med stor eventyrlyst spinner Vidar Sundstøl en vev av fortellinger - om kanopadlende franske pelshandlere, om ojibway-indianere, om medisinmannen Swamper Caribous spøkelse, og, ikke minst, vår tids etterkommere av de skandinaviske pionerene. Alt dette mens mordetterforskningen ubønnhørlig nærmer seg sitt klimaks.

De to hovedpersonene i boken er Lance Hansen, norskætted politimann, og Eirik Nyland, nordmann som bistår det amerikanske politiet i mordetterforskning av en ung norsk mann. Hansen, som fant den unge mannen drept, er lokalhistoriker. Det tar ikke lang tid før han også er på sporet av en gammel historie, som også har innvirkning på hans familiehistorie.

Selve krimhistorien i boken er ganske platt og kommer i bakgrunn, men det er helt greit for min del - jeg liker jo egentlig ikke krim.... Selv synes jeg at historiene fra en del av USA som jeg ikke har lest så mye om er mer interessant. Jeg får nesten lyst til å dra til Lake Superior for å se noe av det landskapet han beskriver. Det er ikke bare naturen han beskriver godt, han har også gode skildringer om et samfunn, et annet samfunn enn det vi ser på TV fra USA. Hvor mange har navn som har en skandinavisk klang og som har en forkjærlighet for gamlelandet. Inn i alt dette så får vi høre historier om indianerne, både før og etter for å si det slik. Romanen handler dog først og fremst om relasjoner. Relasjoner i familier, men også relasjoner til historien. Sin egen familiehistorie. Hvis bare en historie blir fortalt mange nok ganger så blir det en sannhet. Noe Hansen selv finner ut, dessverre med større omfang enn når vi andre får skjelettene ramlende ut av skapet.

Av og til gjentar Sundstøl seg når det gjelder detaljer og det er litt unødvendig. Språket glir for det meste bra. Men det er først og fremst skildringene hans som er høydare i romanen.

Jeg liker Drømmenes land. Det er den første boken i det han (eller forlaget?) kaller Minnesota-trilogien. Jeg vet ikke om det betyr at vi får bli bedre kjent med Lance Hansen fremover, men det håper jeg.