Viser innlegg med etiketten Film. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Film. Vis alle innlegg

fredag 31. desember 2010

Hvor skal man begynne?!!

Jeg har mye å se frem til 2011. I julekalenderen min i år lå det fire "bokser" med britiske drama, Best British Classics 1, 2, 4 og 5. 

Vanity Fair
Northanger Abbey
The Other Boleyn Girl

Middlemarch
Tom Jones
The Tenant of Wildfell Hall

He Knew He Was Right
Clarissa
Lykkejegerne

Under the Greenwood Tree
Møllen ved Floss
Aristocrats

Alle innspillingene er produsert av BBC. Og av de alle sammen har jeg bare sett Lykkejegerne. Så nå er bare spørsmålet hva man skal starte med? Noen som har sett noe?

Og sist men ikke minst, vil jeg ønske dere alle et godt nytt år! Håper 2011 vil bli et godt bokår for dere alle! Vi sees her på bloggen 2. januar, da kommer min anmeldelse av den danske romanen Vågen.

onsdag 24. november 2010

"Den gode tolk" og "Tolken"

Det stilles en rekke krav til en profesjonell tolk. Disse er blant annet objektivitet, taushetsplikt og nøyaktighet. Det er forventet at en tolk ikke legger til eller trekker fra noe av det originale budskapet, og at tolken alltid informerer om sin rolle i forkant av en tolkesituasjon (hentet fra wikipedia).

Bruno er født og oppvokst i Afrika. Sønn av en katolsk misjonærprest (!) fra Irland og  en kongolesisk dame. Senere flytter han til England, studerer og blir værende. Gift med en up-and-coming journalist,  og jobber som tolk. Hans tjenester blir også brukt av fedrelandet (les: den engelske etterretningstjenesten) og det er under en superhemmelig konferanse at han begynner å stille spørsmål om hvem han egentlig er. 

John le Carré sin roman Den gode tolk gir oss ett innblikk i hvordan verden egentlig styres og hva som skjer når man kjenner samvittigheten trykker lenger og lenger oppover magen. Romanen er i kjent le Carr- stil, men mangler en del for å bli virkelig spennende. Deler av konferansen blir veldig mye pjatt og det skjer lite. Det tok tid å komme gjennom hele boken og er langt fra le Carré sin beste. 

I filmen Tolken møter vi Silvia Broome. Silvia er også født i Afrika, men jobber nå som tolk for FN, fordi hun tror på saken, fred gjennom diplomati. En kveld overhører hun en samtale om at en afrikansk leder skal bli drept. Hun rapporterer saken videre, men foruten å selv bli satt under gransking så blir hun også et mål for de som planlegger attentatet. For hvem er egentlig Silvia og hvor ligger hennes lojalitet?

Silvia Broome spilles av Nicole Kidman og hennes mannlige motspiller, agenten Tobin som har ansvaret for saken, er Sean Penn. Det er en spennende film, en god thriller. Det som skurrer for meg er manuset, spesielt dialogene i første delen av filmen. Jeg oppfatter de første samtalene mellom Tobin og Silvia som kunstige. Heldigvis gir dette seg utover i filmen.

Å være tolk må være en tøff profesjon. Bare den tekniske siden av tolking (presisjon og overvåkenhet) krever enorm stødighet. I tillegg kommer det kulturelle, språket og ikke minst det som skaper problemer for både Silvia og Bruno; tilhørigheten. Selv om de begge to behersker flere språk, så er spørsmålet hele tiden for begge to. Hvor hører de hjemme?  
----
Og boka? Boka var ett loppisfunn og dvden (som på originalspråket heter the Interpreter) lånte jeg på biblioteket. 
----

lørdag 20. november 2010

10 år med Harry Potter!

I 2000 startet mitt eventyr med Harry Potter. Jeg var student i by nord for Polarsirkelen. En dag på bokhandelen på campus overhørte jeg en gjeng med IT-studenter (altså: unge menn) snakke om Harry Potter. Hmm, tenkte jeg, hvem er denne Harry Potter? Etter hvert skjønte jeg det var bøker det var snakk om, noe som gjorde meg enda mer nysgjerrig. På dette tidspunktet hadde jeg sirklet rundt bøkene for sykepleie ei stund og begynte å bli bekymret for at noen jeg kjente skulle komme inn i bokhandelen, jeg studerte økonomi og hadde ikke helt gyldig alibi der jeg stod. 

Jeg gjorde litt research og fant ut at jeg måtte lese denne Harry Potter. Sjangeren fantasy hadde jeg knapt nok hørt om. Til jul det året fikk jeg den fjerde boka i serien Harry Potter and the Goblet of Fire, og dum som jeg var leste jeg den før jeg fikk tak i de tre første. Jeg leste hele boka 1. juledag. Tilbake i byen nord for polarsirkelen bestilte jeg de tre første. Og leste. Bare avbrutt av studentaktiviteter som fest på studentpuben. Men den festen ble ikke helt som planlagt og utpå kvelden hvisket jeg i øret til ei vennine at jeg gikk hjem for å lese Harry Potter. Etter litt forvirring blunket hun konspiratorisk, hun trodde det var kode for noe annet....

Det fine med J.K. Rowling sine bøker er at jeg husker hvor jeg leste de, hvor de ble kjøpt og småhistorier knyttet til bøkene. Bok nummer fire Harry Potter and the Order of the Phoenix ble innkjøpt da jeg var hjemme på sommerferie. Min søster kjørte meg til Molde, ca to timer tur-retur, for at jeg skulle få boken den dagen den kom ut. Hun hadde selv ikke blitt hekta, og ventet til jeg var ferdig med min utgave før hun leste boka.

Jeg ble voksen. Eller studielivet var i alle fall over. Da bok nummer seks kom i handelen bodde jeg i Volda. I Volda hadde de Haugen Bok. På vei til bokhandelen en lørdagsmorgen, ute i god tid for å skaffe meg et eksemplar av Harry Potter and the Half-Blood Prince, møter jeg folk med små papirposer i hånda. Papirposer med Harry Potter. Det går opp for meg at bokhandelen allerede hadde åpnet og med angst i blikket  for at de skulle være utsolgt sprang jeg nedover veiene til Haugen Bok. Det gikk bra. Jeg fikk både bok og fin papirpose! 

I 2007 var lanseringen av den siste boka satt til 21. juli. Et halvt år før dette kommer en bryllupsinvitasjon i posten. Og dato, ja, du gjettet riktig. 21. juli. Bryllupet skulle stå hjemme på et hotell på et nedlagt fiskevær like ved Averøya, og selv om Averøya er verdens fineste øy så mangler den en bokhandel. Heldigvis hadde bokhandelen i Molde nattåpent - og jeg to søstre som nå var like hekta på Harry Potter som meg. Etter et utall antall telefoner mellom Oslo (meg), Averøya (lillesøster) og Tyskland (mellomsøster), fant vi en løsning. Lillesøster hentet mellomsøster på kveldsflyet i Kristiansund, kjørte videre til Molde for å så sitte en time i bilen utenfor bokhandelen slik at de kjapt kunne kjøpe et par eksemplar når bokhandelen hadde åpent en time klokka ett. Slik fikk jeg den siste boka servert på nattbordet mitt.

Bildet er hentet fra Oslokino.no
Slik endte det opp med at smugleste jeg Harry Potter and the Deathly Hallows i bryllupet til kusina min. Dessverre var boka altfor tjukk til å få plass i clutchveska mi, men jeg brukte alle anledning (og kanskje noen til) til å ta en avstikker til hotellrommet mitt. På ett eller annet hvis kom det de andre gjestene for øre at vi var store HP-fans, og de fleste fant det fascinerende at søstrene mine hadde kjørt ens ærend til Molde midt på natta for å kjøpe boka. Det vil si, nesten alle. Foreldrene mine var ikke særlig begeistret da dette emnet ble brakt på bane. Selv om de er lesende folk så hadde de fått en kraftig overdose av HP den sommeren og synes det hele var flaut. 

Uken før hadde nemlig jeg og lillesøster vært på en nattpremiere av film nummer fem. Nattpremiere med påfølgende biltur hjem, noe ikke vår kjære far var særlig begeistret for. Kunne vi ikke vente til neste dag? Jo, naturligvis, men hadde det vært like gøy? Nei.

I morgen skal vi kino for å se den første delen av filmatiseringen av den siste boka. Jeg husker godt den første filmen. Den kom ut da jeg bodde i Russland - og det var uaktuelt å se den der. Da jeg kom tilbake til Norge hadde alle sett den og jeg endte opp med å se en ettermiddagsforestilling da jeg var på besøk i Oslo. Jeg satt ved siden av et eldre ektepar. De ville se filmen som deres barnebarn hadde snakket så mye om (ja, jeg tyvlyttet igjen). Etter filmen var de fra seg av begeistring og snakket om gå strake veien til bokhandelen, for dette måtte de lese. 

I morgen er begynnelsen på slutten. Naturligvis vil Harry Potter og hele det magiske universet som Rowling har skapt leve videre. Bøkene vil bli lest for og av kommende generasjoner, men for oss som har vært en med i dette eventyret vil det være slutt når del to kommer ut. Jeg gruer meg.

mandag 5. april 2010

Når historien er god, men filmen ikke holder mål..

I påskehelgen fikk vi med oss den nye, norske familiefilmen Yohan - Barnevandrer. Filmen handler om barn som ble tvunget til å vandre til rikere gårder for å få arbeid for sommeren på Sørlandet på slutten av 1800-tallet. Og for å oppklare, historien i seg selv er ikke god, den er vond og trist, men det er en historie man kan lage en god familiefilm av. En film som er både underholdende, litt lærerik og til ettertanke.

Dessverre er ikke så Yohan - Barnevandrer så mye er enn tidvis grei underholdning. Min første tanke etter at filmen var ferdig var at dette var litt merkelig, kanskje dårlig er det rett og slett en dårlig produksjon. Filmen har en haug av kjente personer med seg som Alexander Rybak, Morten Harket, Aylar Lie og Alejandro Fuentes. Dette kunne nok ha fungert bra, men det hele blir til tider veldig stilisert og kunstig, noe som jeg tror har mer med at alt virker så regissert. Filmen flyter lite og til og med barna som er veldig sjarmerende og dyktige og bærer store deler av filmen har tidvis preg av å være instruert.

To timers tidtrøyte for voksne, men for å være rettferdig så skal jeg legge til at 12-åringen vi hadde med oss likte den.

Til min forundring oppdaget jeg at NRK i går sendte en Miss Marple film ved navnet Brevet som drepte. Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg leste denne boka på startet av påskeferien, men ikke nevnte et ord om at det var en Miss Marple krim? Det stemmer, for i boka var ikke Miss Marple med. Hun er skrevet inn i filmen, i tillegg til at handlingen var vesentlig endret. Nå likte jeg filmen godt, men boka er bedre. Lærdom - å holde seg til boka...

søndag 4. april 2010

Kurt koker hodet

Bilferie = lydbøker! Først ute denne påsken var Erlend Loes sin bok Kurt koker hodet.

Truckføreren Kurt har problemer på jobben. Ved siden av Gunnars kai så er det nå bygd en ny kai hvor alle båtene nå velger å gå. Da Kurt blir satt til å rydde på kaien finner han en container full av utlendinger. Hva skal Kurt gjøre?

Historiene om Kurt er fornøyelige. Egentlig er det ikke historiene som er glimrer, det er betraktningene og beskrivelsene av Kurt og de andre karakterene i historien. Om vi ikke kjenner oss selv litt igjen så kjenner vi i alle fall igjen noen rundt oss!

Lydboken ble gitt videre til min kjæres niese på 12, jeg var litt usikker på om Kurtbøkene egentlig fenger barn, men det gjør de. Hun snakket ikke om noe annet enn Kurt og norsk leverpostei etter å ha hørt lydboken.

På tampen vil jeg bare slenge på en anbefaling. Animasjonsfilmen om Kurt som kom i 2008 er fantastisk, norsk animasjon. Kurt blir grusom heter den.  Humre, humre, Kurt anbefales enten det er på lydbok, som tekst eller som film!

mandag 29. mars 2010

Påskespenning på kino: The Ghost Writer

Har du bypåske så anbefales filmen The Ghost Writer som går på kino i disse dager. Spenningen holder til siste slutt...

mandag 25. januar 2010

Miss Pettigrew Lives for a Day

Filmen eller boka?

Miss Pettigrew er en arbeidsløs guvernante. Ved en feil blir hun sendt til Miss LaFosse, en ung og vakker nattklubbsangerinne med en livsstil langt utenfor det som Pettigrew har erfaring med.



Miss Pettigrew Lives for a Day kom ut første gang på 30-tallet og er skrevet av Winifred Watson. Boken foregår over et døgn og kan best beskrives som en romantisk komedie med en bit av Askepott. Boken er sjarmerende, samtidig som beskrivelsene til Watson er vittige så er de også treffende for de to samfunnslag som Pettigrew og LaFosse representerer.

I 2008 kom det en film basert på boken. På engelsk hadde filmen samme navn, men på norsk var filmens navn Forvandling fryder. En litt uheldig tittel spør du meg siden forvandlingen fra bok til filmen ikke var noe særlig i dette tilfellet. Filmen var platt, det hjalp ikke med skuespillere som Frances McDormand og Amy Adams heller. Som en kritiker skrev, filmen var best på det fantastiske art-deco interiøret. 

Les boka med andre ord. Filmen er for spesielt interesserte.

onsdag 13. januar 2010

Saman er ein mindre aleine

Det måtte en franskmann til for å vekke nynorsken i meg.

Det er fjerde gangen jeg leser Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda. Det er sjeldent jeg har blitt så sjarmert, men denne romanen sjarmerte meg i senk ved første gangs lesning. Annengangs også, tredje og fjerde likeså. Så leste jeg boka da jeg var i Paris, med utsikt til Eiffeltårnet fra kjøkkenvinduet i en leilighet med grandios historie, men den sjarmerer like godt med utsikt til Tryvannstårnet. Eller naboens Noremakjøkken fra 70-tallet.

Utan ein lyd tok ho spegelbildet sitt i forhøyr: Ja vel ja? Var dette som var opplegget? Å vere redd for å skylde nokon noko at ho gjorde seg stygg, gjorde seg ukjennelig til og med for sitt eige blikk?
Nei, ærleg talt? Var det det?
Ho lét handa gli over den raspete skallen sin og fekk voldsom trong til å gråte.


Saman er ein mindre aleine er ikke Gavalda sin beste roman. Høyest henger Eg elska ho. Den er fin, veldig fin.


Saman er ein mindre aleine er også filmatisert. En romantisk, fransk komedie, relativt tro til boka. Verd å se, men les boka først.

I morgen skal jeg ut og få tak i et eksemplar av Gavalda sin siste roman oversatt til nynorsk - Lykka er ein sjelden fugl. Jeg hadde glemt hvor mye jeg gledet meg til denne romanen.

onsdag 6. januar 2010

Nettside for filmelskere

Et lite tips på tampen av dagen.

Metacritic er en amerikansk nettside som samler opp alle (amerikanske) anmeldelser av filmer (nye og gamle), spill og musikk.

For eksempel burde jeg ha sjekket der i dag før jeg dro på kino og så It's Complicated, men det gjorde jeg ikke og det angrer jeg jo litt på.

De har også noen lister, for eksempel topplisten eller All-Time High Score som den heter over der. Fin til å finne nye filmer på om man er lei av de man allerede har i DVD-samlingen sin.

fredag 2. oktober 2009

Pinocchio

Nathionalteatret har i høst satt opp Pinocchio som familieforestilling. Jeg kommer nok ikke til å se den, men jeg ble litt nysgjerrig da jeg leste om den. Hvordan var nå igjen denne historien om Pinocchio?

Pinocchio er tredukken som så gjerne vil fortjene å bli til en levende menneskegutt. Men han er både ubetenksom og ulydig og kommer alltid opp i underlige og farlige eventyr, selv om det han egentlig vil er å være snill og lydig, gå på skolen og arbeide flittig.Faren hans, den snille Geppetto, feller mang en tåre over "sønnen" sin, men han vet godt at selv om Pinocchio er uskikkelig, så er han også både modig og varmhjertet. Og da går det gjerne bra -; til slutt! 

Gyldendal gav i 2002 ut historien om Pinocchio av Carlo Collodi i serien Les for meg. Collodi som var italiensk skrev opprinnelig historien for et blad, senere har den blitt publisert som en barnebok under tittelen Le avventure di Pinocchio. Historien om tredukken Pinocchio har også blitt filmatisert flere ganger, Disney har blant annet laget sin egen versjon av historien. Her er traileren fra Disney sin originalversjon fra 1940:



Historien, i boka jeg leste altså, var mye mer kompleks enn jeg husket. Det var ikke mangel på farer som møtte Pinocchio. Moralen i boka kommer ganske god fremt, men den er innbakt i historien på  en sjarmerende måte. Og ikke minst, etter å ha lest ferdig boken fikk jeg veldig lyst til et gjensyn med Disneyversjonen ovenfor! 

(Omtalen i kursiv hentet fra Gyldendal sin beskrivelse av boken)

søndag 20. september 2009

Se opp!

Pixars nye film Se opp (originaltittel Up) har førpremiere denne helgen. En herlig animasjonsfilm, med en historie som passer både for barn og voksne. 



Se den gjerne i 3D versjon! I Oslo kan man også velge med original lyd eller norske stemmer. Vi så den med norske stemmer og det fungerte også veldig bra!

onsdag 9. september 2009

Den lille havfruen i flere versjoner

Litteraturen har lenge latt seg fascinere av den mytiske kvinneskikkelsen som bryter med sin egen slekt og søker kjærligheten hos en dødelig (Adrian Mourby).

Vi kjenner alle historien om den lille havfruen - H.C. Andersens udødelig eventyr. I helga så jeg den i to versjoner; japansk tegneserie på kino og som opera.

Den store, japanske regissøren Hayao Miyazaki er nå ute med en ny tegnefilm Ponyo på klippen av havet. Ponyo er en havfrue, som forelsker seg i en liten gutt og bestemmer seg for å bli et menneske. Dessverre, når hun går på land så vekker hun til live en gammel forbannelse og det skjer uante ting med jorden. Filmen har sterke miljøpolitiske undertoner, som nok går de yngste i salen hus forbi, men gjør den ekstra fin å se for oss voksne.

Fargene er vidunderlige og historien skjønn. Jeg har prøvd å finne noen klipp som ikke er veldig disney eller veldig japansk på youtube, men fant ingenting. Men her på siden til Oslo Kino finner dere en trailer. Enjoy! Bildet ovenfor er også hentet fra samme siden.

Rusalka står på plakaten i vårt flotte, nye operabygg denne høsten. Historien er kjent for oss... Rusalka er vann-nymfe som forelsker seg i en mann, hvordan kan hun så bli et menneske og få oppleve kjærligheten? Antonín Dvořák har skrevet musikken til operaen, åh, ja musikken gjør hele stykket til en fest. Her kan dere se den nye operasjefen fortelle om stykket:




Det er ganske vidunderlig at en historie kan leve så lenge, være så aktuell og fortsatt fenge så mange personer! Vidunderlig! Sa jeg vidunderlig?!

mandag 27. juli 2009

Det største spillet av Per Hansson

Gunvald Tomstad var en ung mann i 20-årene da 2.verdenskrig startet. Gården hans, Helle, lå litt avsides til og ble tatt i bruk som sendestasjon for motstandsbevegelsen. Etterhvert som krigen hardner til så må motstandsbevegelse bruke nye metoder for å skaffe seg informasjon - og sikre sendestasjonen.

- Og de tenkte ut en plan, en fantastisk og uhyggelig plan. Men skulle den settes i verk, måtte en av dem ta på seg en byrde som kanskje ble tyngre enn noe menneske kunne tåle.

De bad tilslutt Gunvald om å bære den! Ikke en eneste av de andre ville ha nektet å ta denne største av alle risikoer og påkjenninger, men det kunne ikke bli noen annen enn Gunvald, fordi hans gård var base og fordi han hadde spesielle forutsetninger for å klare rollen. - Gunvald skulle bli nazist. 

Det største spillet handler om de to årene Gunvalg spiller et utrolig dobbeltspill, han må lure alle. Til og med sin egen mor. 

Men han kunne ikke røpe dobbeltspillet for henne. Ingen utenom den fåtallige indre kretsen måtte få vite noe. Skulle denne fantastiske dobbeltrollen lykkes, måtte han også bruke morens fortvilelse og skam til å dekke seg med, ja, anstrenge seg for å fylle henne med hat mot ham selv, få henne til å rope ut til kjente og ukjente at "jeg har ingen sønn lenger!"

Fra den dagen Gunvald meldte seg inn i NS, ble han utstøtt. Venner og en tidligere lærer tar veien opp til gården for å snakke han til fornuft. Men Gunvald er steil og han overbeviser.

Når så alle vendte ham ryggen og ønsket ham død, ville den hemmelige senderen kanskje kunne fortsette i enda noen måneder, og senderen betydde alt...

Tilslutt ruller Gestapo opp en stor del av motstandsmiljøet og Gunvald må flykte over til England. Der får han blant annet møte kong Håkon. Da freden endelig kom var Gunvald sterkt preget av dobbeltspillet og selv om han flyttet tilbake til Helle så fant han aldri skikkelig ro.

Dette er en sterk historie. For en historie! Jeg har lest denne boken flere ganger og jeg griner hver gang når jeg leser de siste kapitlene. For en helt! Jeg leste denne historien første gang som tenåring og ble sterkt grepet. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om denne historien før tenkte jeg. Jeg synes boken er en av de sterkeste vitnesbyrd fra andre verdenskrig. 

Per Hansson (1922-1982) er en kjent etterkrigsforfatter som har skrevet flere bøker fra krigen, blant annet den kjente - og tok den enn vårt liv om Morset familien. Han var også journalist i Dagbladet og skrev mye om de glemte krigsseilerne. 

Det største spillet kom ut i 1965. Sjangeren er halvdokumentarisk noe Hansson fikk kritikk for da den kom ut. Av og til kan slike bøker irritere meg, men her er jeg egentlig litt for oppslukt i historien til å legge meg borti de klisjeene og dramatiske skildringene som Hansson kommer med. 

Boken, eller med andre ord historien om Gunvald, ble også filmet i 1967 med blant annet Sverre Anker Ousdal. Den kom ut på DVD i serien norske klassikere nå i 2009. Det var jeg ikke klar over, men filmen står nå høyt på ønskelisten neste gang jeg skal besøke Platekompaniet. 

Veldig god bok med en helt utrolig helt!

tirsdag 14. juli 2009

Og mens vi venter...

... kan vi kose oss med anmeldelser av helgens (sommerens) store film - Harry Potter and the Half-Blood Prince...

BBC har tatt med seg en 9 år gammel gutt og hans dom er som følger...

The Half-Blood Prince is probably the best Harry Potter film made. It has
plenty of everything, but maybe a bit too much kissing.


Anmeldelsene i Norge er ikke like panegyriske, men de fleste bemerker at det er litt klining i krokene innimellom. Den sisten boken, eller filmen, før den store finalen vil alltid være litt transportetappe. Men jeg tviler på at jeg kommer til å kjede meg.

lørdag 27. juni 2009

John Adams

John Adams var USA sin andre president. Klemt inn i historien mellom den legendariske George Washington og Thomas Jefferson. 

NRK2 har på flere lørdager vist episoder fra en ny serie laget om John Adams. Vi klarte ikke å få med oss de to første episodene, men har nå gått til innkjøp av serien på DVD på Platekompaniet. Og den er gull verdt...

For det første så handler tiden om en spennende del av amerikansk historie som jeg kjenner lite til. Noe husker jeg da fra jeg for et par år siden gikk The Freedom Trail i Boston og var oppslukt over alle de historiske detaljene rundt meg. 

John Adams var nummer to, og er langt fra den mest kjente amerikanske president. I går så vi en episode fra tiden dan han var Paris for å overtale franskmennene til å støtte det dem. Han lyktes ikke. John Adams var ingen feilfri mann. Han var keitete, utålmodig og hans sosiale egenskaper, var, vel kanskje ikke helt utviklete. Men han var ambisiøs, rettferdig og hadde en visjon om fritt og uavhengig land. Abigail Adams, hans kone, var alt mannen ikke var. Etter hvert som vi lærer å kjenne hovedpersonen så ser vi hvor sterk og flink hans kone var. Ypperlig spilt av Laura Linney, mens John spilles av Paul Giamatti 

Produsentene av denne serien er Gary Goetzman og Tom Hanks. De har også laget den fantastisk ærlige og innsiktsfulle serien om Easy Company Band of Brothers. En serie fra 2.verdenskrig som er verd å få med seg. Serien om John Adams er basert på en biografi av David McCullough.

torsdag 14. mai 2009

Coraline og den hemmelige dør....

i 3D format = fantastisk! Løp og se!

Aminasjonsdukkefilmen er basert på en roman av Neil Gaiman. Dette er den andre fantastiske filmen jeg har sett basert på hans verk, Stardust var den første.

For å sitere anmelderen i Dagbladet om Coraline....

Da rulleteksten kom etter vel halvannen time, tok jeg meg i å tenke at denne skulle jeg gjerne sett en gang til. Gjerne der og da. Tro meg, det skjer ikke ofte. «Coraline» er en fantastisk film, rett og slett.

Her kan du lese ameldelsene i
Dagbladet
Dagsavisen
Aftenposten

(Bildet er hentet fra Oslo Kino sitt bildegalleri).

søndag 10. mai 2009

Sannhetens time - historien om Veronica Guerin

Av og til glemmer man hvor mye makt det skrevne ord kan ha. Av og til glemmer man hvor mye det koster å skrive sannheten.

I dag har vi sett filmen Sannhetens time - historien om Veronica Guerin fra 2003. Selv om jeg så den da den kom ut for et par år siden så blir jeg fortsatt grepet. Tårene renner før filmen har kommet i gang, og jeg kjenner kvalmen og beundringen skifter på veie tyngst i magen. Kvalmen fordi man her ser noe av "jævelskapen", beundringen fordi noen sa i fra når ingen andre gjorde det.

Jeg hadde ikke hørt om Guerin før jeg så filmen første gang. Det var bare tilfeldig at filmen ble med hjem fra butikken. Cate Blanchett spiller Veronica Guerin.

Guerin var en irsk journalist med flere gravehistorier bak seg da hun bestemte seg for å komme til bunns i hvem som styrer narkotikasalget. Stedet er Dublin på midten av 90 - tallet. Byen styres av mektige narkotikabaroner, som i tillegg beskyttes av svak lovregulering av blant annet hvitvasking. Etter hvert som de mektige bakmennene begynner å føle på hennes nærgående stil, kommer det truslene.

Sannhetens time er en god film.

Og så må vi ikke glemme at det finnes journalister i dag også som blir drept fordi de skriver hva som egentlig skjer.

søndag 8. mars 2009

Menn som hater kvinner - film og byvandringer

Første bok i Milleniumtrilogien er nå filmatisert. Menn som hater kvinner går på kino i Sverige og kommer til Norge om to uker. I følge Oslo kino så ble den sett av 170 000 svensker åpningshelgen. Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at inkludert i disse tallene var minst to vestlendinger på tur i Stockholm:-)

Det er ei stund siden jeg leste Menn som hater kvinner og godt er det. Selv om bøkene er full av samfunnskritikk og kan leses på
flere plan, så er det ikke til å legge skjul på at de til syvende og sist er kriminal- og spenningsromaner. Det er en morder, om ikke to og det er jakten på disse som utgjør plottet. Da synes jeg det er helt greit å ikke alltid huske hva som skjer rundt neste sving. Filmen var bra, selv om den varte i godt over to timer kjedet jeg meg ikke et sekund. Skuespillerne gjorde jobben sin og i det hele tatt - en spennende kino opplevelse.

Noe av det som var litt moro med å se filmen i Stockholm var at vi tidligere på dagen hadde blant annet vandret i området rundt Slussen som er med i filmen. Det er tydeligvis ikke bare jeg som tenker sånn for nå har Stadsmuseumet i Stockholm startet med filmvandringer i i den svenske hovedstaden. Med bakgrunn i Milleniumtrilogien tar de med lesere rundt i byen for å vise stedene som er med i filmen/bøkene. Kanskje et lite tips for Milleniumfans som planlegger en tur til Stockholm i løpet av våren?

Bildet er hentet fra Oslokino.no (bildegalleri - Menn som hater kvinner)

lørdag 7. mars 2009

The Reader

Kate Winslet fikk Oscar for sin innsats i The Reader. Hun spiller Hannah, en ung kvinne som innleder et forhold til en 15 år gammel gutt, Micheal. Winslet spilte veldig bra og fortjente en statuett for innsatsen, men hva har de gjort med Bernhard Schlink sin roman??

Jeg leset Høytleseren for en god del år tilbake, og jeg likte den. Det tok litt tid før jeg koblet at det var boken som nå var filmatisert. I Norge har de valgt å beholde filmens originale tittel The Reader i Norge, mens på norsk heter romanen Høytleseren. I mitt hode er ikke høytleser og reader (leser) det samme, men det er mulig jeg tar feil her.

Skuespillerne (de fleste med ango-amerikansk bakgrunn) snakker med en såkalt tysk aksent. Dette kunne ha vært tilgitt, men siden dialogene føltes utrolige konstruerte så blir det bare vondt værre. Dette gjorde seg spesielt i de scenene hvor vi møter en voksen Micheal Berg, forøvrig spilt av Ralph Fiennes som i filmen hadde et register av to ansiktstuttrykk - forpint I og forpint II.

Filmen (og romanen) tar opp et stort tema - skyldfølelsen hos tyskerne etter andre verdenskrig, og da spesielt på den neste generasjon av tyskere, som Micheal i denne filmen. Jeg synes scenene fra selve rettsalen viser hvor mange lag med historier (om skyld) det var i denne historien. Hvor mange historier det er i denne store sammensatte historien.... Ikke minst i det øyeblikket hvor Hannah spør dommeren (?) om hva han ville ha gjort? Og da kan man begynne å tenke - hva hadde dommeren gjort under andre verdenskrig - egentlig?*

Filmen har en del bikarakterer, noen som var svært interessante, som Micheal veldig bestemte studievenn som forandrer seg i løpet av rettsalen, mens andre som den voksne Micheals voksne datter kunne ha vært utelatt.

Winslet spiller veldig bra. Dessverre lever ikke selve filmen opp til hennes Oscarstatuett. Men den har høydepunkt og den har potensiale. Et eller annet Hollywoodsk ødela den fra å bli terningkast seks type film. Dessverre.

* Spesielt tankefult er det når jeg i dag leste en et av Nordahl Grieg sine kjentedikt fra 1936, hvor han skriver om jødeforfølgelsene. Skrevet i 1936.