Russisk vinter av Daphne Kalotay

Nina Revskaya er en pensjonert balletter. Prima ballerina. I dag lever hun et tilbaketrukket liv i Boston. Nå skal hun auksjonere bort smykkene sine, smykker som opp igjennom årene har fått av beundrere. Noen hadde hun også med seg da hun flyktet fra Sovjet. 

Drew er i tretti-årene og jobber for auksjonsfirmaet som skal selge Nina sine smykker. Drew blir fasinert av disse smykkene og ikke minst av kalde Nina og bestemmer seg for å finne historiene bak. Nina ønsker ikke å fortelle særlig, hverken om smykkene eller seg selv, og når noen detaljer kommer frem stemmer de ofte ikke overens med det som har blitt sagt tidligere.

Ved et universitet i Boston sitter Grigori. Enkemann, foreleser i historie og ekspert på den russiske poeten Elsin. Han sitter med et smykke som matcher noen av de flotte ravsmykkene til Nina samt mange spørsmål rundt sitt eget opphav. 

Daphne Kalotay debuterte i 2010 med romanen Russian Winter, som nå er oversatt til norsk. Gjennom 500 sider tar hun oss med fra Stalins skrekkvelde til Boston.

Ninas historie er fasinerende. Hennes oppvekst og karriere i et Sovjet preget av krigen og Stalins terror, viser hva som skjer når det blir satt rammer på kunsten. Fri utfoldelse, så lenge det skjer i henhold statens mange dekreter. Nina jobber hardt, etter hvert blir hun prima ballerina på Bolsoj. Hun møter poeten Elsin, en ung, og for Nina, verdensvant mann. Gjennom Elsin og hans venner blir skjebnene til mange av de unge forfatterne, malerne og kunstnerne i Sovjet fortalt. Det er sjeldent hyggelige historier.

Kalotay skriver selv at hun er inspirert av blant annet Nadesjda Mandelstam og hennes samtidige. Jeg antar at kanskje hun også er inspirert av det korte, korte ekteskapet mellom den russiske poeten Jesenin og danseren Isadora Duncan også? Uansett, det spiller ingen rolle, de beste delene i romanen er definivt de som er hentet fra grusomme Sovjet.  

Vekselsvis får vi om Ninas fortid og samtiden. Der hører vi historien fra Ninas sin side, men Grigori og Drew får også lov å fortelle. Sistnevnte ødelegger litt for et godt helheltsinntrykk, Drew altså, ikke har jeg noe særlig sansen for karakteren og jeg synes heller ikke at forfatteren klarer å smette inn hennes historie på en særlig naturlig måte. Og en liten digresjon, hvorfor skal alltid forfatterne beskrive karakterer med å beskrive leiligheten de bor i?

Språket er enkelt og foruten noen nyvinninger i norsk språk her og der (som elegantest), så fungerer det veldig bra. Dette er definitivt en av disse romanene som er vanskelig å legge fra seg, jeg ble sittende oppe lenge etter vanlig leggetid for å lese ferdig (og søvn er luksus for noen med en baby i hus...).

God historie! 

----
Og boka? Et leseeksemplar fra Schibsted Forlag. 
----