Man behøver dog virkelig ikke å gjøre alle og enhver regnskap for hva man leser, og hva man tenker innenfor sine fire vegger (Henrik Ibsen).
350 m² hadde Henrik Ibsen til sin disposisjon da han levde Oslo i sine siste leveår. Den store leiligheten lå i Arbinsgate 1, med utsikt til Det Kongelig Slott og parken. I dag er den gamle leiligheten gjort om til Ibsenmuseet som ble åpnet i 2006. Men det var først i går at jeg fikk somlet meg til å besøke museumet, av og til trenger man besøkende fra utlandet for å se sin egen by...
Ibsenmuseet ligger i gaten som nå så passende er omdøpt til Henrik Ibsens gate. Det er todelt. De har en utstilling som forteller om lyrikeren og dramatikeren Ibsen. I tillegg kan man ved å være med på en guidet tur se deler av den gamle leiligheten hvor Ibsen døde i 1906. Det ble ikke en guidet tur denne gangen, men vi tilbragte en fin time i utstillingen. Den er innovativ og lærerik og absolutt verd en tur. De har ikke vært redd for å ta i bruk ny teknologi og farger. Knæsjt!
Ibsenmuseet er en del av Norsk Folkemuseum som ligger på Bygdøy. I OBOS-gården i den nyere delen av museet har de innredet en egen leilighet som heter Et dukkehjem - 1879. Her har de innredet en leilighet etter Ibsens scenebeskrivelser i stykket ved samme navn. Hans beskrivelser er som følger...
En hyggelig og smakfullt, men ikke kostbart innrettet stue. En dør til høyre i bakgrunnen fører ut til forstuen; en annen dør til venstre i bakgrunnen fører inn til Helmers arbeidsværelse. Mellem begge disse døre et pianoforte. Midt på veggen til venstre en dør og lenger fremme et vindu. Nær ved vinduet et rundt bord med lenestole og en liten sofa. På sideveggen til høyre, noe tilbake, en dør, og på samme vegg, nærmere mot forgrunnen en stentøysovn med et par lenestole og en gyngestol foran. Mellem ovnen og sidedøren et lite bord. Kobberstikk på veggene. En etagère med porselensgjenstande og andre små kunstsaker; et lite bokskap med bøker i praktbind. Teppe på gulvet; ild i ovnen.
I leiligheten kunne vi også finne et dukkehjem. Foruten salongen finner vi også kontor, spisestue, barneværelse, gang, kjøkken med spiskammers (jeg har alltid trodd det het spisekammers!) og pikeværelse.
I de siste årene har jeg vært så heldig å se flere av Ibsen sine stykker på Nationaltheatret. Bygmester Solness, Hedda Gabler, Rosmersholm og Brand, hvorav det siste med Marie Bonnevie og Sven Nordin i hovedrollene som det absolutt høydepunktet. I år ser det ikke ut til at Ibsen står på spilleplanen, men neste år er det på ny Ibsen Festival på Nationaltheatret og da er det kanskje på tide å få med seg noen av gjestespillene også.
Inspirert av gårsdagens museumsbesøk samt en anelse beskjemmet om at de fleste på museet ikke var norske fant jeg frem boken Henry Gibson/Henrik Ibsen - Den provinsielle verdensdikteren av Tore Rem i bokhyllen da jeg kom hjem. Det er ikke en biografi, men handler om britenes forhold til Ibsen. Rem forteller her hvordan den Ibsen i litteraturhistorien er den engelske Ibsen og ikke den norske Ibsen. Grunnen til at boken har blitt liggende ei stund ulest er fordi den virket litt snever, men et stykke ut i boken vil jeg si at det er den ikke. Mer om boken kommer senere, men jeg avslutter med Tore Rem sine ord..
Litteraturen oppfører seg annerledes borte enn hjemme. Men den britiske Ibsen er også en annen en den franske, og Ibsen i Frankrike er også ulik Ibsen i Kina. Britenes tilegnelse av Ibsen ble imidlertid særlig sterk, blant annet fordi det her var snakk om en stor kultur som forsynte seg fra en liten. Henrik Ibsen ble Henry Gibson, slik flere briter skulle ha misforstått hans navn før det ble allment kjent på øyriket.
Linker til nettsteder om Henrik Ibsen...
Norsk Folkemuseum sine sider om leiligheten Et dukkehjem
Bra bloggpost! Jeg leste akkurat at den unge Ibsen var sint og gikk uten sko i Christiania med et ullteppe i stedet for frakk.
SvarSlettHa ha, ja det tror jeg nok!
SvarSlettMorsomt blogginnlegg! Må se å komme meg på dette museet snart! Jeg fikk virkelig lyst etter å ha lest ditt innlegg! ;-)
SvarSlett