Rotete, men interessant

Jeg må være litt kritisk her.

John Man har skrevet en biografi om Atilla, hunernes konge. Biografien, som på norsk heter Attila - barbarkongen som utfordret Roma, kom ut nå i 2009. Tidligere har Man skrevet en biografi om Djengis Kan som også er utgitt på norsk.

Hunerne var et ukjent rytterfolk fra de store, sentralasiatiske steppene som dukket opp langs grensene til et svekket og delt romerrike rundt år 400. De var glimrende bueskyttere og ryttere med en hurtighet som fullstendig overrumplet de romerske legionene. Under Attilas lederskap erobret de i løpet av noen tiår landområder som strakte seg fra steppene i øst til det moderne Tyskland i vest, fra Donau i sør til Baltikum i nord. Attilas enorme imperium kollapset etter hans død, men legenden lever.

Hvem var Attila?

Biografien (det er forlaget selv som omtaler boken som en biografi) er relativ kort for sin sjanger, på knappe 250 sider. Forfatteren bruker de første hundre sidene med å fortelle om hunerne og deres relasjoner til romerne. Det er interessant, ja, men lite om Attila. Selv når vi er i tidsperioden hvor Attila opererte så er det lite om personen Attila for å si det slik. Det er naturligvis en utfordring at det finnes få kilder, Attila levde på 400-tallet. Men jeg synes forfatteren kunne ha gjort et bedre forsøk.

Underveis i lesningen ble jeg i tillegg skikkelig, skikkelig irritert på forfatteren for hans kommentarer. Det eksemplet som jeg synes var det verste der han forteller om døtre til kjente personer som ble ufrivillig giftet bort. I parantes står det " litt ugreit for de det gjelder, da". Mmhh. Ja. Hva er det med den der "da" en? Teksten er skjemmet med en masse slike, og "jo" her og der og sleivete kommentarer som at forfatterens tolk selv kunne ha vært en rasehest. For meg er det totalt likegyldig at Man fant tolken sin attraktiv da han gjorde research. Seriøst.

John Man er både historiker og reiseskribent. Han har prøvd å gjøre teksten mer personlig ved å fortelle om researchturer i eksotiske strøk, men det hele blir veldig rart for meg. Det fungerer rett og slett ikke tekstmessig. I tillegg er det en del hopp i teksten. Han skriver stadig at det og det kommer han tilbake til, noe som stykker opp teksten mer og mer. Midtveis i boken så bruker han et kapittel på å sitere en kilde på en fortellende måte. Man skriver selv i det siste kapitlet at han skriver fortellende historier.Det kan så være, men fordi han prøver å være så mye samtidig så blir det bare rotete.

Og det er veldig kjedelig.

For.

Tross alt dette så lest jeg videre. Jeg var irritert ja, men likevel fortsatte jeg lesingen. Jeg ville så gjerne vite mer og jeg lærte mye. Tidsperioden boken handler om er utrolig interessant og det finnes ikke så mye ny litteratur om dette for legfolk. Men, jeg sitter fortsatt igjen med spørsmålet - hvem var Attila, egentlig?

*Bildet er hentet fra Historieklubben hvor denne boken var hovedbok og omtalen er forlaget sin omtale av boken.