Hélène Berr Dagbok 1942-44: Horror! Horror! Horror!

Er det mange mennesker som i en alder av 22 år har vært klar over at de plutselig kunne komme til å miste alle de mulighetene de følte de hadde i seg? (Jeg sjenerer meg ikke for å si at jeg føler enorme muligheter i meg ettersom jeg betrakter dem som en gave jeg har fått, ikke som en eiendom). Er det mange som har vært klar over at alt kunne bli tatt fra dem, og som ikke har gjort opprør?

Hélène Berr var en ung litteraturstudent da krigen kom til Paris. I 1942 startet hun å skrive på dagboken som skulle bli utgitt for første gang i 2007.

Boken starter uskyldig. Berr er forelsket, forvirret og opptatt av studiene. Situasjonen endrer seg når hun må bekle seg med Davidstjernen.

Hun er blitt dømt til tvangsarbeid på livstid. De andre er visst i nærheten av Krakow.

Å lese Berr sine nedtegnelser med vår bakgrunn i dag er utfordrende. Da Berr skrev setningen ovenfor så visste ikke hun hva som lå i nærheten i Krakow. I den andre halvdelen av boken har situasjonen forverret seg.

Jeg blir irritert. Mens mange rundt henne kommer seg unna så blir Berr og foreldrene værende i Paris. Hvorfor drar de ikke tenker jeg?

Dermed kommer jeg til jeg til å si til meg selv: Hvorfor gjorde du ingen ting for å unngå dette, ettersom du visste det? Hvis noen leser disse linjene, og det har skjedd, vil vedkommende bli slått som av Keats' hånd, og etterpå vil han si: Ja, hvorfor det?

Dette er ikke bare en dagbok. Det er en litterær dagbok, jovisst er litteraturreferansene er mange, men språket er vakkert. Litteratur. Beskrivelsene av både følelser og situasjoner er så "to the point" at man kan bli slått ut av setninger som...

Planer har alltid en materiell side som fyller tankene.

Hélène Berr døde i Bergen-Belsen et par dager før leiren ble befridd av engelskmennene.

Horror! Horror! Horror!