Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde (s. 63).
Oslo 1968: Den kjente motstandsmannen Harald Olesen blir funnet død, drept, i sin leilighet på Torshov. Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2, får ansvaret for sin første drapssak. Det blir ganske snart klart at drapsmannen er en av de andre beboerne i Krebs' gate 25. En svensk studine, et veldig forelsket ektepar, en drosjesjåfør, en ansatt ved den amerikanske ambassaden og en kondisjonert mann i rullestol. Og en vaktmesterkone. Er de alle like uskyldig som de virker ved første øyenkast?
Naturligvis ikke! Det er litt av en historie Lahlum utbroderer, og for å få hjelp til å nøste den opp trenger Kolbjørn hjelp. Big time! Hans redning blir den 18 år gamle Patricia Borchmann, med et par mellomnavn til, slik som det høver seg når man er datter av en av Oslos rikeste menn. Frk. Borchmann sitter i en rullestol, men har både skarpere hode enn de fleste av oss. Og tunge! Med henne som Watson er Kolbjørn nærmere en forklaring.
Det er en god, gammeldags, lukket-rom krim Lahlum har skrevet. Etterforskeren sin personlighet kommer helt i bakgrunn (han er egentlig bare glad han ikke vet hva morgendagen bringer), det er livet til de mistenkte som fortelles.
Språket er enkelt, til tider banalt, men jeg antar at kanskje det er tanken bak boka. Det er mye humor og vi møter både Haakon Lie og Jens Chr. Hauge, med navn som er lett omskrevet vel og merke.
God bok!
----
Og boka? Lånt på biblioteket. Nok en gang må jeg få si at jeg liker 7- dagers lån - tilbudet! Passer perfekt for slike lettleste bøker som det er lange ventelister på:-)
----
Jeg likte også denne boka :)
SvarSlettFlott anmeldelse, Karin. Denne boken har jeg lyst til å lese. Syntes forøvrig det er utrolig mange omslag på norske bøker som er utrolig kjedelig, dette er en av disse. Dette er en typisk bok jeg må lese om før jeg handler, da den er så stusselig å se på.
SvarSlettLadybug: Ja, jeg er helt enig. Hadde egentlig ikke tenkt så mye på det, men det er sjeldent at norske omslag er veldig fine. Sitter med tre engelske bøker som kom i posten i går, som alle har utrolig fine omslag, men de norske er kjedelige. Og "Menneskefluene" er intet unntak.
SvarSlett