Den spanske arkitekturstudenten José María Hurtado oppholder seg i Roma når borgerkrigen bryter ut i hjemlandet. Her studerer han ved Det spanske akademi for historie, arkeologi og bildende kunst, som etter hvert blir en samlingsplass for flyktninger. Det er skralt med penger og for å brødfø de femti som bor på akademiet må de selge bøker fra dets velfylte bibliotek. Denne oppgaven får José María sammen med den unge flyktningen Montse. En av bøkene de tar med seg til et antikvariat vekker oppsikt. Kjøperen er en fyrste ved navn Junio som etter hvert viser seg å være et interessant bekjentskap. Ikke lenge etterpå blir de kontaktet av en mann som jobber for en hemmelig etterretningstjeneste. Vil de spionere på Junio? Før de vet ordet av det er José María og Montse involvert i kamp for å hindre at tyskerne finner et hemmelig kart laget av skaperen og som Vatikanet innehar.
Skaperens kart er spanske Emilio Calderón sin debutroman. Han er historiker (moderne historie) og har selv vært stipendiat ved Det spanske akademi i Roma. Det var her han kom på den gode ideen som tilslutt ble denne romanen.
For en god ide og ikke minst, en god historie, det er Skaperens kart. Ser man bort fra at forfatteren er litt klønete innimellom og har en hang til å forklare referanser, så er dette en veldig god bok. Det var heller ikke slik at de to tingene ødela lesingen. Romanen holdt drivet gjennom hele plottet, selv om det ikke er noe stort klimaks. Det er først på slutten (hvor handlingen er lagt til begynnelsen av 50-tallet) jeg-personen José María får vite hva som egentlig skjedde.
Det finnes ikke noe kart som heter skaperens kart, forfatteren har funnet inspirasjon i en steinplate med ukjent opphav som ble funnet i Russland. Bakgrunnen i romanen, Roma før og under krigen er derimot reelt. En ting jeg ikke har tenkt så mye på før er hvor avhengig herskere som Hitler og Mussolini var av arkitekter. Det er ikke lenge siden jeg så en dokumentar om Albert Speer og hvordan han laget disse gigantiske bakgrunnene for Hitler sine taler. Hovedpersonen José María jobber som arkitekt og vi får blant annet høre om hva Mussolini prøvde å bygge for verdensutstillingen som skulle ha vært i 1942. Disse grandiose byggene (og planene) var en viktig del av å vise hvor store de var (ville være for Mussolini sin del kanskje).
En anmeldelse skriver at romanen er en vakker kjærlighetshistorie. Jo, tja. Jeg vet ikke, noe av det jeg likte best med historien var kanskje hovedpersonens pragmatiske forhold til kjærlighet. Men det var kanskje ikke det kjærlighetsforholdet anmelderen tenkte på...
Det er ikke ofte jeg leser romaner hvor handlingen er satt i Italia under andre verdenskrig. Det er litt fint med romaner som kan gi et lite innblikk i hva som skjedde utenfor Norge og de allierte sine marker. Forrige uke så jeg Engler og demoner på kino (helt grei) og med denne romanen friskt i minne - Roma egner seg godt som bakteppe for spenningsromaner også!
God bok!
Ah, herlig omtale! Nå fikk jeg lyst til å begynne på boken umiddelbart. Jeg er så enig, så enig om bøker med en annen setting enn Norge under krigen, og synes europeiske storbyer er undervurdert som bakteppe for mord og mysterier. Sammen med denne kjøpte jeg en bok om Maigret som er lagt til Paris i ca samme tidsrom, og der er det mye lokalkoloritt (lover baksideteksten). Når bøkene er spennende i tillegg, kan jeg ikke ønske meg mer.
SvarSlett