Stjernen

Pusjkin er kongen i russisk litteratur. Det finnes prinser, noen til og med arveprinser, men det finnes bare en konge.

Tolstoj, Gogol, Dostojevskij, Turgenev. Bare prinser. Pusjkin er kongen. Til og med Dostojevskij sa at de alle var pygmeer i forhold til Pusjkin, et sitat som kanskje ikke holder til politisk korrekthet i 2010, men som sier noe om russernes forhold til Pusjkin.

Hvor vil jeg? Jo, i forrige uke dukket det opp en prins. Og her snakker vi om en litterær prins - siden jeg allerede har gleden av å dele både seng og gjeld med drømmeprinsen min. I 1977 ga Solum forlag ut en oversettelse av diktsamlingen Stjernen skrevet Jevgenij Abramovitsj Baratynskij.

Den lille boken, med blått stjerneomslag, fant jeg på et loppis i forrige uke. Og siden da har jeg lest russiske dikt skrevet fra 1820-tallet og frem til 1844 da Baratynskij døde. Han ble ikke gammel, født i 1800, men døde ikke på en like dramatisk måte som Pusjkin, stakkar.

Mange forfattere som levde i Pusjkin sin samtid ble urettferdig sammenlignet med kongen. Baratynskij var kanskje en av dem. Han er også i liten grad oversatt til andre språk.

For meg er Stjernen en liten, men viktig diktsamling. Oversettelsen er kanskje gammelmodig, men det er noe med innholdet som griper meg. Baratynskij skriver om materiell overflødighet, vår og natur med noe som ligner på dagens øyne.

Kvelden før 1. mai er det kanskje våren som roper høyest, her et utdrag fra et av diktene...

Å vår, å vår! Hvor ren en luft!
Hvor herlig en natur!

Jeg blendes av det klare hvelv

av levende asur

Å var, å vår! Hvor himmelhøyt
de lette skyer drar
og kysser solens stråleglans
på vindens vingepar!