Det beste i livet. For oss som ikke får nok av Mad Men

New York, 50-tallet.

Rona Jaffe kom i 1958 ut med romanen Det beste i livet, eller The Best of Everything som den heter på originalspråket. Romanen handler om unge jenter som alle har funnet veien til New York. På trange hybler, med oppsparte midler og klær på avbetaling, jobber de som sekretærer i et forlag.

Caroline er bokens hovedperson. Etter at forloveden forlater henne, starter hun sitt liv som yrkesaktiv kvinne. Frem til hun finner en ektemann er utgangspunktet, men jobben i forlaget fenger Caroline. Etter hvert blir det ikke bare en oppholdssted for å få dagene til å gå, Caroline vil gjerne gjøre mer. På kontoret blir Caroline kjent med April, som lett lar seg forlede inn i et miljø hun ikke kjenner, kollegaen Gregg klarer ikke selv å se hvor grensene går og alenemoren Barbara vil bare møte en mann som er interessert i å bli kjent med henne. 

Det beste i livet er drama, fra begynnelse til slutt. En lettskrevet bok om unge jenter  som ikke bare selv ikke vet hva de skal gjøre,  men som heller ikke samfunnet vet hva de skal gjøre med. Det er ikke en bok man husker, men det er en bok som man kan tre inn i når man leser. Fordi  det er nettopp det jeg gjør, jeg trer inn i et annet univers. I et univers hvor kvinner går rundt i kjoler som moderne og ikke retro, og hvor de alle venter på å finne mannen de kan gifte seg med, slik at livets store mål blir nådd.

Oslo, 2011.

Jeg sitter foran TVen. Jeg suger til meg kjoler, parfymer, røyking og endeløse drinker. Drama og uendelige små bihistorier flimrer på skjermen. Jeg er hekta på Mad Men. 

Dagbladet viser bildet av Betty Draper og skriver at perfekte husmødre er moderne igjen. 

Jeg sluker ikke livsstilen. Selv om jeg er  allergisk mot parfyme og røyk, og får migrene bare jeg ser  en kork, er det ikke derfor jeg er glad jeg ikke levde for 50 år siden. Jeg er glad jeg lever i en tid for jeg har valgmuligheter. Og selv om Mostue, Lysbakken og en rekke av fremtredne høyrekvinner har sterke meninger om hva man bør gjøre, kan jeg fortsatt bestemme.

Caroline, Gregg, Barbara og April. De var sekretærer i en tid der kvinner ofte ble sett på som objekter, de skulle være pene i tøy og i trekk, og de skulle være fornøyd med større ansvarsområde og ikke høyere lønn.

Jeg elsker Mad Men fordi det universet som ruller over TV-skjermen er så vanvittig annerledes. Vi ler av Betty Draper sine oppdragelsesmetoder, av eldre menn som gifter seg med yngre kvinner og av kontorsladder. Jeg elsker serien fordi jeg slipper av å være en del av det hele. Den eneste inspirasjonen jeg henter fra serien er kjolene, ah, kjolene, det er nesten så kjolene egentlig burde fått et eget innlegg.

Selv om produsentene av Mad Men nok har brukt Det beste i livet som et oppslagsverk og inspirasjon, fungerer romanen mer som ekstra materiale til serien, enn omvendt. Det beste i livet er kort sagt for oss som ikke får nok av Mad Men. 

----

Og boka? Husk det med liten skrift. Omtalen er basert på et lese-eksemplar fra Silke Forlag. Og når vi først er inne på det (og for å ha mer bensin på bålet for de mener at i det øyeblikket man mottar noe vederlagsfritt så er man ikke lenger objektiv) så digger jeg virkelig Silke Forlag sine Silkeperler. Designet på de tre bøkene som er komme til nå er veldig fine. 

----