The Shuttle av Frances Hodgson Burnett

Hjernen er en rar greie. Den hemmelige hagen var min barndomsfavoritt, jeg har ikke tall på hvor mange ganger den ble lest. Den var så engelsk med dystre herregårder, barnepiker, menn med pukkelrygg (?) og den eksostiske forbindelsen med India. I min utgave  var det et etterord om forfatteren selv - Frances Hodgson Burnett. Jeg leste dette etterordet like mange ganger som boka. Leste om hvor hun var født, hvor hun vokste opp og hvordan hun jobbet for å tjene penger til porto slik at hun kunne sende historiene sine til tidsskrifter. Født i England, ja, men bodde store deler av livet sitt i USA. I mitt hode var hun derimot godt plantet på britisk jord hele sitt liv. Kanskje seg henne for meg på en herregård, hvor hun hadde en egen skrivestue i et noe forfallent tårn. En feil kobling med andre ord, men en feilkobling basert på at ingen andre skrev mer engelske bøker enn Burnett?

I romanen The Shuttle skrev Frances Hodgson Burnett nettopp om USA og England, og forbindelsene mellom disse to kulturene.  For, mens England hadde titler, adelskap og forfalne slott, hadde amerikarne penger.For noen var dette en god kombinasjon, men for unge, rike Rosalie og den engelske aristokraten Sir Nigel ble det en tragedie.

Unge, naive Rosalie Vanderpoel blir britiske Sir Nigel sitt offer, da han drar til USA for å skaffe seg en kone. Rosalie forlater sin familie i USA og blir med Sir Nigel til sitt nye hjem. Den nye etappen i hennes liv blir ingen lystig affære. Rosalie sin naivitet og Sir Nigel sin brutalitet går ikke godt sammen, og Rosalie råtner omtrent i takt med den forfalne herregården som Nigel sin familie i årevis har neglisert.

12 år senere bestemmer Rosalie sin søster, Bettina, for å dra å besøke Rosalie. All kontakt med Rosalie har opphørt og selv om det ikke snakkes om er familien urolig. Bettina er særdeles ulik sin søster, hun er en do-er. En kvinne som er vant til å få det slik hun vil, en som tror på fremgang, men  som ikke stoler blindt på de rundt seg. Livet på Stornham Court blir drastisk forandret ved Bettina sin ankomst.

Jeg hadde en ide om at The Shuttle skulle være et enkelt drama, romantisk som The Making of a Marchioness som jeg leste i fjor. Begynnelsen viser seg å være både treig og en anelse skuffende. Burnett bruker det første kapitlet til å fundere over disse menneskene  - og ideene - som reiser mellom USA og England. Selv foretok hun denne reisen en anseelig mengde ganger, og hadde nok hatt god tid til å studere menneskene som reiste sammen med henne. Det er først en tredje del ut i bokene det blir fart i sakene når Bettina ankommer Stornham Court. Historien livner til og resten av romanen er fryd å lese. Språket er enkelt men godt, og Burnett sine observasjoner er gode. Og kjærlighet, intet drama uten kjærlighet.

Jeg oppfatter The Shuttle som en liten hyllest til amerikanerne og deres innovative verdier. Motsetningene til mennene i det engelske aristokratiet er store, naive Rosalie skjønner aldri at det er hennes penger Sir Nigel ønsker. Hvorfor skulle en mann ville leve av sine svigerfars penger? Tematikken var høyst aktuell da Burnett skrev romanen rundt århundreskiftet. I følge forordet i romanen ble det estimert at da boken kom ut første gang i 1907 hadde rundt 500 amerikanske damer hadde giftet seg til titler og at over 200 millioner dollar hadde kommet til England via disse ekteskapene. 

----

Og boka? Fått i gave. Bildet er hentet fra Persephone forlaget sine sider. 

----