Debutromanen David Golder

Jeg liker Tsjekhov. Jeg vil kanskje gå så langt å si at jeg har hatt en litterær forelskelse i Tsjekhov, noe som førte til at en vennine og jeg kjøpte noen fine rundt gipsplater med avtrykk av Tsjekhov sitt ansikt på. Anledningen var et besøk i et Tsjekhovmusem i Moskva, jeg tror vi vel så mye ble fascinert av den røde mursteinsbygningen.

Irène Némirovsky tok opp mye av den litterære arven etter Tsjekhov. Hun skrev også en biografi om hans liv. Kanskje dette forklarer noe av min stadig økende begeistring Irène Némirovsky?

David Golder er en brutal skildring av matriell grådighet og hensynsløshet. Golder er en jødisk forretningsmann som nærmer seg 70 år, han er på randen av livet. Hans helse er svak og pengene holder på å forsvinne. Sistnevnte med hjelp av kone som ønsker å være evig ung (les: vakker) og en datter som er så bortskjemt at til og med realityshowene fra Hollywood som har gått på tv de siste årene blir barnemat. I farens forhold til datteren ser vi en slags form for ømhet, alt er ikke svart-hvitt, men råskapen er der.

Skildringene av Golder som ligger på toget og får hjertekrampe er så godt beskrevet at jeg nesten grep tak i sidemannen på t-banen og ba han om å ringe 113. Jeg ble kvalm av personene i romanen, de viser ingen oppriktighet. Datteren er nesten værre enn moren, scenen der hun og elskeren skal skjære opp brød er brutal metafor for hjelpesløshet og forfall.

Boken er aktuell i dag også tidløs som den er. Tidløs er beskrivelsene over personer røyker, drikker, doper seg på andre folks regning. Maktspillet, grådigheten, utnyttelsen og viljen for å overleve. Og ikke minst evnen til å ikke se andre mennesker, Némirovsky setter fingeren et samfunnsproblem som eksisterer i dag også.

Némirovsky debuterte med David Golder i 1929. Romanen vakte oppsikt og nå i 2009 kom den ut på norsk også. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn å anbefale Némirovsky sine bøker på det varmeste. Jeg er nå godt i gang med å lese Sjelens herrer som kom ut på norsk i 2008.