Don't Tell Alfred er oppfølgeren til Pursuit of Love & Love in a Cold Climate, Nancy Mitford sine populære romaner. Fanny, som var den litt distanserte fortelleren i de to foregående romanene, har nå rukket å få fire (nesten voksne) barn. Hennes akademiske mann blir, nesten ut av det blå, ansatt som ambassadør på den engelske ambassaden i Paris. And off they go to Paris. Paris ble etterhvert Nancy Mitford sin by. Hun elsket alt det franske, språket, kulturen og ikke minst sin elsker, the Colonel. Dessverre var ikke han like interessert i henne, Mitford hadde ikke hellet på sin side når det gjaldt kjærligheten.
I Paris på utover 50-tallet var Miford en fast gjest i den engelske ambassaden. Hun så og observerte, ikke bare det som foregikk innenfor ambassaden, men også fransk politikk. I Don't Tell Alfred fortsetter hun med den lett sarkastiske stilen, med forvinklinger og kommentarer rundt Fannys forsøk på å holde kustus på ansatte og etterhvert de fire sønnene som alle gjør sin inntreden i historien.
Etter å ha lest Selma Hastings sin biografi skjønner jeg hvor Mitford hentet inspirasjon fra. Sitt eget liv og ikke minst, fra alle de rundt henne. Ikke uten tap, etter å ha utlevert to av sine søstre i den politiske satiren Wigs on the Green tar det lang tid før familien finner sammen igjen. Når man leser om Mitford sitt liv, og kanskje spesielt om familien og deres politiske standpunkter før og under krigen, virker det hele så usannsynlig. Faren var ekstremt eksentrisk, de var hons, med titler, men med lite penger. Mitford og hennes fem søstre ble ikke oppdratt til å gjøre et dagsverk, de skulle gifte seg. Utdannelse for jenter hadde foreldrene liten tro på, dette sluttet aldri Mitford å være bitter for. I stedet leste hun det hun kom over, periodevis jobbet hun også i et bokhandel.
Å lese om Mitford sitt liv gir en større dybde til de tre romanene jeg allerede har lest. Selv om Don't Tell Alfred ikke ble en umiddelbar favoritt, hadde den elementer og ikke minst karakterer som man ikke kan mislike. Det jeg savnet var litt av det erkebritiske, det eksentriske, disse übereksentriske personene som man bare kunne finne i England.
Mitford blander virkelighet, hun forstørrer og bagataliserer. I følge Selma Hastings forskjønner hun også karakteren som er en hyllest til the Colonel. Som en leser i året 2011 er det vondt å lese hvordan Mitford var forelsket i denne sjarmøren, vis mål var å nedlegge flest mulig damer. Gjerne midt foran øynene på Mitford. Hva tenkte Mitford egentlig?
Utad holdt hun alltid en maske, hun fleipet, hun var sarkastisk. Hun hadde skarp tunge som få. Men hun elsket virkelig the Colonel og tok det hun fikk.
Selv om Hastings har skrevet en god biografi om Mitford mangler den likevel den likevel en viss skarphet for å bli en innertier. Biografien er av typen som bekrefter mytene rundt Mitford i stedet for å avkrefte de. Hastings kjenner Mitford sitt liv, har hatt rikelig tilgang med brev, men det er lite analyse. I 1973 dør Mitford, dette beskrives i bokens siste avsnitt. Ingen analyse, ingen tanker eller refleksjoner rundt hva Mitford etterlot seg.
Hvorfor Fanny? Fortelleren i Mitfords trilogi er så ulik mange av de dominerende karakterene i romanene. Skoleflinke, praktiske og alltid villig til å lære, Fanny som skjønner at det glamorøse ikke er til hjelp i kjærligheten, men som likevel gifter seg av kjærlighet til den trygge og gode Alfred. Fanny som fikk fire barn, fødte tre av de selv. Mitford fikk aldri barn, hun mistet flere ganger under det miserable ekteskapet med Peter. Peter som hun så brått giftet seg med da hennes av - og - på forlovede gjennom fem år plutselig forlovet seg med en annen kvinne.
Hadde Fanny barndommen Nancy aldri fikk? Nancy som alltid følte seg utenfor og som tok igjen med sine skarpeste tunge, storesøsteren Nancy som aldri klarte helt å bli venner med resten av sin familie. Ingen var skarpere enn Nancy, men det var kanskje ingen som led mer enn Nancy også. Alene ble hun, alene døde hun.
PS! Om du ikke har lest noe av Nancy Mitford må du skjerpe deg. Virkelig!
----
Og bøkene? Kjøpt selv begge to.
----
Published with Blogger-droid v1.7.4
Jeg er skjerpet. Virkelig.
SvarSlettHar lest den første med stor entusiasme og er snart i gang med nr.2.
- fortsetter det slik blir 2011 det året,
jeg leste bøker som Karin leste.
Jeg har også merket meg navnet! Vurderer å ha første bok med i neste års lesesirkel, men leses skal den uansett.
SvarSlettNå ble jeg glad. Virkelig.
SvarSlettGleder meg til å lese omtalen din Ingalill:-)
Line, hadde vært morsomt om en haug av folk hadde lest den. De er lettleste så det er ingen grunn til at de man ikke skal lese de.
PS Ingalill: Jeg synes nesten at alle o mtalene dine er av bøker jeg ikke har lest:-)
Virkelig?
SvarSlett, skal vi se, Middagen, Dawn French (selv om jeg ga opp papirutgaven), Pingvinboka til Mazetti, Mitford og en hel rekke andre tips jeg har tatt mentalnotat på, eg polferdinnlegget.
Mitford må være et blinkskudd til lesesirkler, tviler på at noen kommer til å bruke måneder (host, host Gordimer, hark hark Buddenbroch, nys nys Klougart). Nå aner jeg ikke hvordan den norske utgaven er da?
Ok, ok, jeg gir meg. Når jeg leser bloggen din henger jeg meg egentlig opp i alle de forfatterne som jeg ikke har lest noe av, som TOve NIlsen og han Kompani-duden som jeg har lest noen bøker av men som jeg egentlig ikke liker lenger, og ikke minst alle disse vampyrene, men nå har jeg funnet min egen husmor-halvgudelig-hetevarmpyrrelasjons litteratur - mer om det kommer!
SvarSlettJeg vet ikke om MItford er oversatt til norsk, sjekket antikvariat.net men fant ingenting der bortsett fra de saklige bøkene hun skrev. I motsetning til de usaklige romanene. Men ja, det skjer så mye at hun har på side to overgått Klougart i handling:-)