Lille hjelper

Jeg har lest en bok og jeg har lyst til å si at - dette, dette er Norge anno 2011. Dessverre.

Jeg tilbringer tid på Facebook, hvem gjør ikke det? Jeg ser på feriebilder fra Karibien, på familiebilder og kommenterer når venner er fyllesyke, gravide eller plutselig har giftet seg. Det er ikke bare Facebook, det er Twitter og det er blogger. Ja, nettopp, nå blogger vi alle. Enten om hvitskurte gulv med hjemmelagede filleryer (økologogisk sådan), om slankekurer, om politikk og om bøker man ikke rekker å leser. Aller blogger, du og jeg og vi to.

Hva skjer med oss når så stor del av vårt liv foregår virtuelt? Hvordan forholder vi oss til den stadige informasjonsflyten rundt oss, alt skjer fort, fortere, fortest og plutselig er øyeblikket med et utall av kommentarer på Facebook over. 

Cesilie Holck sin lille roman Lille hjelper er ingen tradisjonell roman. Tekstene på de knappe 100 sidene er delt i tre. Vi møter Konstantin som er (selvoppnevnt) leder i støttegruppen for Kine Skog. Kine, lokal pornoskuespillerinne, har blitt drept og reaksjonene skal snart fra impulser langt unna Helgeland hvor dette skjer. Konstantin skriver tekster, jeg antar det er blogginnlegg, men blir aldri helt sikker. Så følger kommentarer (til bloggen eller på Facebook?), før vi får overskrifter (eller  kanskje er det navnet Facebook-grupper?).

Som dere skjønner er det mye jeg ikke forstår, men det spiller egentlig ikke noe rolle. Det er det Holck skriver har betydning.

Skjønner hva du mener.

Skjønner absolutt hva du mener.

Det som er skremmende er at mye av det som Holck skriver har jeg lest tidligere. Jeg har lest alle disse kommentarene tidligere, jeg har skrevet noen av disse setningene tidligere.

Mordet på Kine kan ikke ha skjedd forgjeves.

Konstantin, nå arbeidsledig, tidligere tillitsvalgt ved den nå nedlagte fabrikken på lokalstedet tar Kine Skogs død (eller sin egen sorg) til nye høyder. Med Pepsi som sponsor i bakryggen skaffer de både arbeidsplasser (men lite livsgnist) til bygda.

VI SOM ØNSKER KINE SKOGS BEGRAVELSE DIREKTESENDT PÅ TV.

Noe av det jeg synes Holck er veldig presis på er hennes observasjoner på hvor (fort) vi mennesker reagerer når det skjer noe. Noe har knapt nok skjedd før det opprettes en støttegruppe på Facebook, for og i mot, alle er rystet, alle har en mening. Så endrer folkeopinionen seg, gradvis, en sak har ofte flere sider, vi skjønner at det ikke var så enkelt.

Holck sin roman viser at man ikke nødvendigvis trenger store ord for å trenge gjennom, selv om det av og til er fint med caps lock. Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle disse korte setningene rystet meg slik, kanskje var det å se det man ser hverdag i trykt form. 

Er det skremmende det som Holck beskriver? Skremmende godt, samfunnssatirisk og av og til ganske så morsom. Hun tar 2011 på kornet, hun beskriver oss skremmende godt. Og det er litt ekkelt å se seg selv på den måten som hun får meg til å gjøre. 

Men aller mest, aller mest har jeg lyst til å danne en egen Facebook-gruppe og kalle den "Vi som mener at alle bør lese Cesillie Holck sin roman Lille hjelper".

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Leste om den i Klassekampen og ble nysgjerrig.

----