torsdag 17. november 2011

Lille hjelper

Jeg har lest en bok og jeg har lyst til å si at - dette, dette er Norge anno 2011. Dessverre.

Jeg tilbringer tid på Facebook, hvem gjør ikke det? Jeg ser på feriebilder fra Karibien, på familiebilder og kommenterer når venner er fyllesyke, gravide eller plutselig har giftet seg. Det er ikke bare Facebook, det er Twitter og det er blogger. Ja, nettopp, nå blogger vi alle. Enten om hvitskurte gulv med hjemmelagede filleryer (økologogisk sådan), om slankekurer, om politikk og om bøker man ikke rekker å leser. Aller blogger, du og jeg og vi to.

Hva skjer med oss når så stor del av vårt liv foregår virtuelt? Hvordan forholder vi oss til den stadige informasjonsflyten rundt oss, alt skjer fort, fortere, fortest og plutselig er øyeblikket med et utall av kommentarer på Facebook over. 

Cesilie Holck sin lille roman Lille hjelper er ingen tradisjonell roman. Tekstene på de knappe 100 sidene er delt i tre. Vi møter Konstantin som er (selvoppnevnt) leder i støttegruppen for Kine Skog. Kine, lokal pornoskuespillerinne, har blitt drept og reaksjonene skal snart fra impulser langt unna Helgeland hvor dette skjer. Konstantin skriver tekster, jeg antar det er blogginnlegg, men blir aldri helt sikker. Så følger kommentarer (til bloggen eller på Facebook?), før vi får overskrifter (eller  kanskje er det navnet Facebook-grupper?).

Som dere skjønner er det mye jeg ikke forstår, men det spiller egentlig ikke noe rolle. Det er det Holck skriver har betydning.

Skjønner hva du mener.

Skjønner absolutt hva du mener.

Det som er skremmende er at mye av det som Holck skriver har jeg lest tidligere. Jeg har lest alle disse kommentarene tidligere, jeg har skrevet noen av disse setningene tidligere.

Mordet på Kine kan ikke ha skjedd forgjeves.

Konstantin, nå arbeidsledig, tidligere tillitsvalgt ved den nå nedlagte fabrikken på lokalstedet tar Kine Skogs død (eller sin egen sorg) til nye høyder. Med Pepsi som sponsor i bakryggen skaffer de både arbeidsplasser (men lite livsgnist) til bygda.

VI SOM ØNSKER KINE SKOGS BEGRAVELSE DIREKTESENDT PÅ TV.

Noe av det jeg synes Holck er veldig presis på er hennes observasjoner på hvor (fort) vi mennesker reagerer når det skjer noe. Noe har knapt nok skjedd før det opprettes en støttegruppe på Facebook, for og i mot, alle er rystet, alle har en mening. Så endrer folkeopinionen seg, gradvis, en sak har ofte flere sider, vi skjønner at det ikke var så enkelt.

Holck sin roman viser at man ikke nødvendigvis trenger store ord for å trenge gjennom, selv om det av og til er fint med caps lock. Jeg skjønner ikke helt hvorfor alle disse korte setningene rystet meg slik, kanskje var det å se det man ser hverdag i trykt form. 

Er det skremmende det som Holck beskriver? Skremmende godt, samfunnssatirisk og av og til ganske så morsom. Hun tar 2011 på kornet, hun beskriver oss skremmende godt. Og det er litt ekkelt å se seg selv på den måten som hun får meg til å gjøre. 

Men aller mest, aller mest har jeg lyst til å danne en egen Facebook-gruppe og kalle den "Vi som mener at alle bør lese Cesillie Holck sin roman Lille hjelper".
----
Og boka? Lånt på biblioteket. Leste om den i Klassekampen og ble nysgjerrig.
----

7 kommentarer:

  1. Greier ikke å komme på en eneste setning du ikke har lest før. Hvordan kan man da si at jeg vil lese boka, at omtalen var overbevisende og jeg på vei til biblioteket
    , dvs først skal jeg til tannlegen.

    God formidling -)

    SvarSlett
  2. He, he, hva er galt med det vi har lest før tenker jeg/spør jeg, kanskje er også min (og din og alle andres) jakt på det det som er unike. Vi vil alle være unike, mens når man får en rød liten bok slengt i ansiktet så skjønner man at man egentlig er en del av en større trend...

    Usj, tannlege og greier du, håper det går bra, skjønner godt hva du mener;-)

    SvarSlett
  3. Jeg vil også lese! Det får bli en tur på biblioteket for meg også.

    SvarSlett
  4. Lekker avslutning:-) Jeg håper og håper at tiden vi lever i nå snart skal begynne å inspirere til mer satirisk/analytisk samtidslitteratur. Sånne trender pleier jo å gå i bølger, men jeg gleder meg til norske forfattere endelig blir lei av å skrive om halvvonde barndomsminner og ømme følelser. Det er godt å høre at noen allerede tenker litt utenfor boksen. Bra tips!

    SvarSlett
  5. @Lattermild: Les den!

    @Linesbibliotek: Takk:-) Det er sant det du skriver om at det er mest halvvonde barndomsminner det blir skrevet om i dag. Men sånn er det kanskje, det er ikke så mye å si om i dag (vi har det jo tross alt godt), samtidig så skjer det jo ting der ute. Ting som man så absolutt kan skrive om. Vi får se, kanskje når den store Knausgårdbølgen gir seg at det dukker opp noe spennende.

    SvarSlett
  6. I and many others like this.
    :-)
    :-)
    :-)

    SvarSlett
  7. Ja, takk! Dette hørtes ut som en bok veldig ulik de bøkene jeg vanligvis plukker med meg. Flott omtale, Karin.

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.