Vi leser nordisk: Det tatoverede budskap

Hva er det man sier når man ikke vet hva man skal si? Jo, man sier at det er interessant. Interessant sier man og nikker litt. 

I vår nordiske samlesning er vi kommet til Grønland. Grønland sin nominerte til Nordisk Råds litteraturpris er Kristian Olsen aaju (og om du lurer på dette aaju er så kan du finne mer om det her!). Jeg hadde i utgangspunktet litt forventninger til denne romanen, grønlandske kriminalromaner er ikke hverdagskost er i heimen.

Romanen er på knappe 120 sider, og på disse sidene blir et ganske stort persongalleri introdusert. Kort sagt handler romanen om Nanna, som påtar seg å etterforske en sak om et kvinnelig lik som hennes nå avdøde mann aldri ble klok på. Det viser seg at den avdøde, hadde en en tatovering med et gatenavn - og nummer. Nanna begynner derfor å snoke rundt for å finne ut mer om den avdøde og hvordan hun døde.

Den ytre handlingen er til tider ganske intrikat, spesielt hvordan (spoiler-warning!) hvordan morderen får det til å virke som et selvmord og får den dreptes samboer til å kvitte seg med liket. Når romanen nærmer seg slutten får jeg nesten litt sånn Prosessen-følelse av utviklingen, og det blir litt mye.

Dessverre så forsvinner det hele i det som for meg er et veldig uvanlig språk. Romanen, med originaltittelen Kakiorneqaqatigiit, blir som en muntlig fortelling. I stedet for at jeg hører de forskjellige stemmene når jeg leser, hører jeg en stemme som forteller. Noe monotont.

Språket gjør at jeg får en haug av spørsmål. Er denne muntlige stilen vanlig for litteratur fra Grønland? Nysgjerrig googler jeg. Og google kommer opp med følgende i Store norske leksikon...

Den opprinnelige grønlandske litteraturen består av muntlig overleverte sagn og sanger som gjenspeiler grønlendernes tilværelse, tankeverden og religiøse forestillinger. Den muntlige litterære tradisjonen danner bakgrunnen for meget av den originale, skriftlige litteratur på grønlandsk som vokste frem på 1900-tallet.

Ok, jeg innrømmer det. Det er søkt. Romanen er skrevet på 2000-tallet. Men jeg spør videre... Såvidt jeg vet så er grønlandsk på en annen gren i språktreet enn de fleste nordiske språkene, hvor kommer språket fra? Google kommer her til hjelp igjen, her fra wikipedia....

Grønlandsk (på grønlandsk: kalaallisut, «grønlændernes språk»), er et eskimoisk-aleutisk språk som blir snakka av rundt 50 000 mennesker på Grønland, hvor det er det eneste offisielle språket. Det er i nær slekt med de andre eskimoiske språka, særlig med inuktitut, som blir snakka i Nunavat i Kanada. Grønlandsk er et polysyntetisk og ergativt språk, som danner nye ord ikke med sammensettinger, men med avledning fra røtter med hjelp av (ofte flere) avledningsaffiks. 

Hvor mye forsvinner i oversettelser, her til dansk? Jeg antar for eksempel at setningsoppbyggelsen er helt annerledes og at de har ord som ikke eksisterer på dansk. Kan være at denne romanen er en språklig perle på grønlandsk, mens den for meg ikke er der. Hvor rettferdig er det å sammenligne oversatte romaner med de vi leser på originalspråket - og hvis kulturer vi har kjennskap til.

Og hvor annerledes snakker de på Grønland? 

Det siste spørsmålet tenkte jeg mye på. Mye. Gjennom hele lesingen. Spesielt i dette avsnittet hvor Nanna møter en gammel studiekamerat:

- Ja. Jeg er Nanna. Efter at jeg er blevet alene, er jeg rejst til vort land og arbejder for en dansk jurist. I morgen tager jeg tilbake til Danmark via Narsarsuaq. Hvis du ledsager mig tilbage til hotellet, tager jeg med dig.
- Det lyder godt. Skål, Kasuutta.
- Kasuutta.
- Jeg arbejdede som socialrådgiver i adskillige år, men det var trist og fyldt med papirnusseri. Til sidst gav jeg op. Jeg læste videre på Københavns Handelshøjskole i økonomi og blev pengestuderende for at sige det humoristisk. Efter uddannelsen til civiløkonom blev jeg lærer på Handelsskolen her i Qaqortog. Det er et dejligt job. I dette skoleår underviser jeg ikke om onsdagen, og jeg benytter jævnligt tirsdagen til at spise lammesteg her, når jeg er træt af enmandskost. Lad os spise først, iden din portion bliver kold. 

Du vet når du møter gamle kjente på Gardemoen ved gaten til London. Overraskelsesmomentet, kort tid og en mulighet for å fortelle kort hvor bra man har det fører med seg en slags raskt slag med ping pong. Spørsmål hit og dit, og et nytt før den andre har fått svart. Så må den andre springe for å kjøpe en rådyr Imsdal før avgangen og du står igjen som et spørsmålstegn og lurer på hvor i alle dager var det han sa han jobbet? Hvis man virkelig snakker slik som i eksemplet ovenfor (man blir dessverre ingen ekspert på bakgrunn av en bok), så er det jo flott at man lar folk snakke ferdig før man bryter inn. Respektfullt. Men for meg blir mange av dialogene kunstig, men det sier kanskje mer om meg.


Jeg hadde egentlig ikke så mye å si, men fikk sagt en del likevel. Eller jeg fikk spurt en del. Og boka? Vel, den var interessant. Nikking.
----
Og boka? Kjøpt selv.  
----