De gjorde et barn fortred. Uhyggelig roman av Tove Ditlevsen

Kirsten bor sammen med foreldrene, hun er 20 år og jobber på et trykkeri. Kirsten er urolig, hun vil helst være ute med venninen Nina og sin nye venn Jørgen, men foreldrene vil at hun skal tilbringe kveldene hjemme. En dag begynner det en ny mann på trykkeriet hvor Kirsten jobber og hun blir uvel når han er i nærheten. Har Kirsten møtt denne mannen tidligere? Hvorfor føler Kirsten dette ubehaget når hun er i nærheten av han?

Alt ved denne romanen er uhyggelig. Omslaget vekker av en eller annen grunn et ubehag, tittelen definitivt og selve innholdet er også uhyggelig. Ganske tidlig skjønner vi at Kirsten har en uro i kroppen, det er som om en brikke mangler i henne. Denne uroen klarer Ditlevsen å beskrive, gjennom Kirsten sine tanker skaper hun en uro som nesten overføres til leseren. 

Jeg må finne det ut, tenket Kirsten mens hun kledde av seg, jeg må finne ut hva det er med den mannen. Hun måtte grave i sin hukommelse, det var noe i henne som gjorde så sviende vondt hver gang hun tenkte på ham. Det var som et sår som må brytes opp i det uendelige, for at man skal nå inn til ondets rot. 

Noe som fungerer er at Kirsten ikke selv skjønner hvor denne uroen kommer fra, slik slipper vi å få den servert fra begynnelsen. I stedet blir man med Kirsten på hennes reise i seg selv. Klisje, og det er en del klisjer i Ditlevsen sin debutroman fra 1941. Metaforene er ikke langt unna.

Likevel er dette en god roman. En uvanlig god roman. Det er ikke en roman man nødvendigvis leser for å like og det er heller ikke en roman for de som kanskje har litt sarte sjeler.

Kirsten ønsker å befri seg fra sine foreldre. Selv om Kirsten ikke er særlig politisk av seg, observerer hun klasseskillene og sin far (og dermed sin egne) røtter i arbeiderklassen. Som bakgrunnsteppe fungerer miljøet Ditlevsen beskriver.
----
Og boka? Kjøpt selv på et bakgårdssalg, Tronsmo var det.
----