Vi leser nordisk: Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller

Det gjorde eg fordi denne leiren rommar så å seie heile barndommen vår, fordi det som skjedde og det vi gjorde i denne leiren, uttrykker essensen i det å vekse opp på Otterøya på slutten av 70-talet og begynnelsen av 80-talet, og fordi eg går ut frå at dette igjen er like viktig for å forstå korleis du vart den du er, som der for å forstå korleis eg vart den eg er. 

Namsos/Otterøya sommeren 2006. Tre personer setter seg ned og skriver brev til David som har mistet hukommelsen. Ole, Tom Roger og Paula. 

Det er søndagsettermiddag. Norge har akkurat vunnet gull på fem-mila. En av NRKs mange reportere  har funnet en lykkelig trener og skal gjøre seg fortjent til sin månedlige lønn. Spør hva gullgutten mente med å gjøre den og den manøvren da det stod igjen et par kilomenter. Trener svarer rundt, vet at det beste er å ha et svar. Noe. Hvorfor skal alt forklares tenker jeg, hvorfor skal alt vi gjør analyserer og begrunnes?

Ole, bonden Ole, gjør det samme. Forklarer og analyseres, prøver å ligge to steg foran, men ender opp med å tape. Ole bor sammen med kona Helen, deres felles sønn samt hennes sønn fra et tidligere forhold. Ole er kanskje tafatt, men samtidig føler jeg at med Ole så kommer det frem at det er langt fra enkelt å gjøre alle til lags. Å gjøre alle til lags er faktisk ganske hardt arbeid. Ole har en mor som vil bestemme, og en kone som vil bestemme og fra hver sin kant klemmer de Ole sammen. 

Tom Roger er sympatisk. Faktisk tidvis så sympatisk sammenlighet med sin egen mor at man lurer på om han har fallt fra samme epletre. Eller? Han prøver i det minste. Men inni han bor et raseri, og vil han egentlig ta ansvar? 

Så sitter jeg der, i stua, i sofaen, og tenker at Paula sin karakter egentlig ikke passer inn. Sterkt skrevet, sterk historie, men jeg ser ikke helt tråden. Til Tiller snur historien og jeg skjønner, skjønner at ventetiden til den siste romanen i trilogien vil bli lenge.

Der fedrene var urovekkende fraværende i Innsirkling er mødrene urovekkende tilstede i Innsirkling 2. Mødre, tidvis slitsomme og manipulerende mødre featuring kanskje en av de beste scenene i norsk romankunst; grilling hos Tom Rogers sin mor og bestefar. Jeg er der, jeg har en klump i magen når jeg leser det. Det er intenst stygt det som Tiller beskriver, en hakkeorden  som viser hvor stygge vi mennesker kan være med hverandre. Klumpen som kom da Ole våknet opp og må ta et oppgjør med kona si og som forsterkes på gamlehjemmet da Paula trengte seg på. 

I denne romanen tar Tiller steget tilbake til barndommen, bruker det at vi mennesker er så opptatt av at barndommen skal forklare hvorfor vi er blitt slik vi er. Selv må jeg innrømme at jeg liker tekstene som er hentet fra nåtiden best. De har en nerve som brevene ikke har. Samtidig har brevene utrolig gode miljøbeskrivelser, bygdedyret er der. Alle som har vokst opp på mindre steder kjenner fenomenet, hvordan kan Tiller skrive så godt om så mye dårlig?

For det er ikke så mye livsglede i Innsirkling 2, det er mye traumer og lite håp. Og det skulle kanskje kunne være det eneste lille negative jeg hadde å si, at det blir tidvis veldig traurig.

Jeg bøyer meg nok en gang i støvet og applauderer. Tiller er min nye favoritt, ikke bare til å vinne Nordisk Råds litteraturpris (noe han forøvrig han bør gjøre spør du meg), men favoritt-på-livstid-forfatter.

Jeg sier det igjen - 3 x Hurra for Tiller!

Jeg har lest Innsirkling 2 i forbindelse med Knirk sitt samlesningsprosjekt. Les mer om det her - og les også hva andre bloggere mener om denne romanen.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----