Irrganger av Arnaldur Indridason

Imens tenkte hun på Runolfur og en ondskap som rant som en mørk elv gjennom sjelens irrganger: dyp, kald og retningsløs.

I Reykjavik går en mann på byen. Kveldens plan er å finne en ung jente, spandere en drink og få henne med hjem for natten. I drinken putter han Rohypnol, voldtekstdopet. Neste morgen blir mannen funnet drept med store mengder Rohypnol i kroppen, når ble rollene endret?

Etterforskeren Erlendur har dratt på ferie. Elinborg, hans kollega fra de seks første bøkene, tar over. Irrganger fortsetter der Fjellet slapp, men kan fint leses på egen hånd. 

Jeg må bare innrømme det. Jeg er litt glad for at Erlendur er på ferie. Elinborg er herlig ukomplisert, ser fremover og har ikke større problemer enn tenåringsforeldre flest. Bortsett fra at de begge to er dyktige så er Elinborg alt Erlendur ikke er. 

Med Elinborg kommer et driv inn i romanen som gjør spenningen kommer tidlig. Tvisten på slutten kommer, i vanlig Indridason, men denne gangen redder det ikke leseopplevelsen. Den går fra å bli god til bedre. 

- Jeg går jeg nå. Jeg hører noen snakke bak meg, jeg sitter i sofaen. Jeg klarer ikke å løfte blikket og konsentrere meg om hva han sier. Jeg må lese videre. - Går jeg nå, hallo.... Stemmen fortsetter. Hm, det begynner å gå opp for meg at en respons er påkrevd. - Skal du gå nå, midt under mordetterforskningen? plumper det ut av meg. Ansiktet med stemmen ser på meg. - Det er du som leser bok.  

Som leser får jeg følelsen av Elinborg er en mer kompleks karakter enn Erlendur, og vi slipper gjentakelsene. Til tider blir kanskje utbroderingene om de enkelte karakterene litt mye, ikke alt følges opp. Det er forfatteren som beskriver karakterene, ikke handlingen, ikke dialoger eller hendelser. Det kan fort føles som oppramsing men av og til kommer det gullkorn, slik som beskrivelsen av Elinborg sin fostersønn...

Birkir hadde alltid vært en stillferdig type og holdt seg i bakgrunnen. Lik en beskjeden gjest i et selskap som egentlig var hans eget liv. 

Selv om Irrganger er råere og mørkere enn de andre bøkene så føler jeg likevel at vi er ute av mørket. Med Erlendur var alt en evig tværing på fortid og til tider kanskje lite realistisk. Nå er vi ute av dette dypet som kalles fortiden, vi er i nå-tidens Reykjavik.

Anbefales!
----
Og boka? Lånt på biblioteket. Og for de som nå begynner å bli lei av islandsk krim er på bloggen, så kan jeg trøste dere med at det er 120 dager til neste fra Indridason blir ledig på biblioteket.
----