Jeg tror det startet med et blogginnlegg på Fjordlandet, senere har boken summet seg rundt i bloggosfæren. Nå har jeg endelig fått lest boken som det ble snakket så mye om i fjor.
Journalist Helle Aarnes debuterte i 2009 med dokumentarboken Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt. Utgangspunktet for boka var en serie med artikler som stod på trykk i BT og som skapte debatt.
I boka har Aarnes tatt utgangspunkt flere jenter og deres skjebne, og bruker dette som en rød tråd gjennom boka. Samtidig går hun grundig til verks og setter jentenes skjebne inn i en større sammenheng. Felles for de alle var at de ble forelsket i feil mann. For uansett om det er små uskyldige forelskelser eller ei, så kommer hverdagen den dagen magen kommer. Og hva gjør man da, når man venter barn med fienden?
Som de fleste andre historieinteresserte har jeg naturligvis hørt om den grusomme behandlingen tyskerjentene fikk etter krigen, spesielt har skamklippingen vært godt kjent. Det jeg ikke var klar over var den systematiske og tidvis formelle misbruket som disse jentene ble utsatt for. Noe av det fortsatte inn i det nye århundret!
En annen ting jeg ikke var klar over og som jeg reagerte med avsky på var informasjon om Lebensborn og nazistenes rasedyrkelse. Jeg er jo naturligvis kjent med ideologien, men visste ikke at ondskapen var satt i et så detaljrikt og styrt system som Lebensborn var (...nazistisk velferdsorganisasjon innenfor RuSHA før og under andre verdenskrig for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater, primært medlemmer av Schutzstaffel (SS), da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Ideen bak Lebensborn bygget på völkisch-tenkning og pangermanske forestillinger om å sikre utvikling av det som ble kalt den «nordiske», «ariske» eller «germanske rasen». Fødehjemmene i organisasjonens regi skulle bidra til en trygg oppvekst for ariske barn, slik at den ariske rasen fremsto mest mulig fulltallig og ren. Organisasjonen ble opprettet av Heinrich Himmler i det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1935, og fikk en avlegger i Norge i 1941.- hentet fra Wikipedia.org).
I det store og det hele, å lese Tyskerjentene var en tankevekker. Det er ikke bare fordi skjelettene i vår relativt nære fortid kommer ramlende ut av skapet. De sterke følelsene som oppstod våren 1945 kan ikke jeg nok aldri forstå, vil ikke forstå. Men sterke følelser er ingen unnskyldning for systematisk maktmisbruk - uansett.
Opplaget av boka er nå oppe i 19 000! Det betyr at disse historiene er formidlet videre - så er det opp til leserne å lære av historien.
Bør, nei må, leses!
Anbefales, anbefales, anbefales!
----
Og boka? Den vant jeg i en konkurranse hos Beatelill, hun har også skrevet om boka - les hennes innlegg her. Tusen takk Beatelill for denne leseopplevelsen!
----
... Og nettopp denne boka fikk jeg av deg :)
SvarSlettSå flott at du likte den! ...og beklager at det gikk så lang tid før du mottok den. Jeg satt ganske fortvilet og ventet på bestillingen, hadde nemlig bestilt en haug av denne boka som skulle gis bort i julegave!
SvarSlettEllikken: Ja, det var nesten så jeg kjøpte to da jeg kjøpte den til deg.
SvarSlettBeatelill: Det går bra, ikke din feil at bestillingen tok tid. Tydeligvis en populær bok og det er bra. Tusen takk igjen:-)
Jeg blir også veldig glad av å se opplaget på denne, og hver gang jeg ser eller hører noen snakke om den. En viktig historie, rett og slett.
SvarSlettAnbefalelsesverdig er også Ebba Drolshagens "De gikk ikke fri" om tyskerjentene, se http://www.oktober.no/nor/boeker/sakboeker/de_gikk_ikke_fri
SvarSlettJeg har akkurat begynt på boken og jeg syns den tar opp et veldig vanskelig tema. Det eneste jeg vet er at det nok er umulig for oss i dag å sette oss inn i det som foregikk den gang. Men boken er et uhyre viktig bidrag for å formidle hvordan det egentlig var...
SvarSlett@A foreigner in Italty: Det er et meget viktig bidrag, ja. Burde nesten være pensum på skolen, men det er det så mange bøker som burde være. Vi kan ikke sette oss inn i dette nei, men vi må ha en bevissthet rundt det.
SvarSlett