The Help av Kathryn Stockett

Jackson, Mississippi, 1962. Black maids raise white children, but aren't trusted to steal the silver. Some lines will never be crossed.

Kathryn Stockett debuterte i år med romanen The Help, en roman fra sørstatene i USA. Vi er i Jackson, de fleste kondisjonerte familiene har (minst) en farget hushjelp. 22 år gamle Skeeter vil gjerne finne ut hva som skjedde med sin barnepike, ingen vil snakke om det, aller minst moren. Skeeter er akkurat kommet hjem fra Ole Miss (University of Mississippi). I motsetning til sine venner fant hun ingen mann der, men kommer i stedet hjem med et brennende ønske om å skrive.

Aibileen er hushjelpen som har oppdratt over et dusin barn. Nå er hun hushjelp hos Skeeters vennine. Aibileen blir etter hvert med på Skeeters prosjekt, å skrive historiene til de mange hushjelpene. Hennes langt yngre vennine Minny blir også med. 

Romanen veksler mellom å la Skeeter, Aibileen og Minny fortelle hva som skjer. Det fungerer godt, uten for mange repitisjoner. Det gjør faktisk at historien driver fremover. Som jeg tidligere skrev så skjer det ikke så mye, det er ingen handlingspakket romanen. Det som er styrken er beskrivelsene, både av personene, men også av det som skjer rundt personene. Ingen av de unge fruene jobber, men bedriver tiden med frivillig arbeid. De samler inn penger til sultne barn i Afrika, men bygger separate do til sine fargete tjenestefolk. Faktisk jobber de hardt for å kreve at alle hus skal ha separate toalett.

Mennene er fraværende, enten på grunn av alkohol eller jobb. Det er tydelig hvem som bestemmer hjemme. Det er også til en viss grad fascinerende hvor konservativ sørstatene var. Fascinerende  i den grad at jeg er glad jeg lever i det samfunnet jeg gjør i dag.

En liten kuriositet. Når hushjelpene snakker så bruker de en slang/dialekt jeg antar var vanlig for den tiden. De hvite derimot, de snakker veldig plain. Alle som har vært i sørstatene vet at dialekten der er alt annet en vanlig, men den er kanskje vanskelig å formidle i en roman?

Det er en god bok. Jeg føler det er en vanskelig bok å skrive om,  å beskrive beskrivelser... Kanskje det rett og slett er bare er en bok som bør leses.