Øya av Victoria Hislop

Victoria Hislop debuterte for et par år siden med romanen Øya. Romanen har solgt veldig godt i Norge og har ligget på bestselgerslistene lenge. Litt nysgjerrig, men uten de helt store forventningene, kjøpte jeg boka i forrige uke.

Alexis Fieldings mor, Sofia, har aldri fortalt noe om bakgrunnen sin. Alt hun vil si er at hun vokste opp i en landsby på Kreta før hun flyttet til London. Da Alexis bestemmer seg for å dra til Kreta, gir imidlertid Sofia henne et brev som hun ber henne overlevere til ei gammel venninne. Da hun ankommer landsbyen Pláka, oppdager Alexis at den ligger et steinkast fra den forlatte øya Spinalonga, ei øy som tidligere var bebodd av spedalske. Når hun møter Sofias venninne, Fortini, får hun høre historia om oldemora Eleni og døtrene hennes, og en familie som var hjemsøkt av tragedier, kriger og lidenskap.

Historien om Eleni og ikke minst hennes datter Maria er god. Hislop beskriver landsbyen og livet i leprakolonien godt. Jeg er hele tiden nysgjerrig på hva som skjer. Hislop skriver lett og underholdende. Litt klisjefylt, ja og det er ikke en bok fylt av mysterier. Hislop legger alt i fanget på leserne, her er ikke noe overlatt til tilfeldighetene. Historien blir innimellom altfor riktig og altfor skikkelig.

Romanen foregår hovedsaklig på trettitallet og frem til femtitallet. Det er altså ikke så lenge siden det var leprakolonier i Europa. Lepra, eller spedalskhet, er utryddet i Europa i dag, men er et stort problem i mange land. Hislop gjorde et godt valg når hun bruker dette som bakteppet i romanen sin, det er annerledes, samtidig så får vi innblikk i noe nytt.

Jeg synes historien hadde vært vel så bra om det ikke hadde tatt med Alexis sin historie. Historien om Eleni, døtrene og skildringene av livene i Plaka og Spinalonga hadde vært nok for å fortelle historien. I stedet blir alt vel klissete på de siste sidene, med all denne mor-datter forståelsen av fortiden.