Sovjetrussiske forfatterprofiler av Ivar Magnus Ranum

(For meg er det nå på tide å vende tilbake til bloggen. Den siste ukens hendelser sitter i meg, selv om jeg ikke er personlig berørt i form av tap av kjære. Men jeg er personlig berørt, fordi noen, en mann med en ide og våpen, gjorde det noe som de fleste av oss ville ha tenkt var utenkelig. Angrep Norge og vårt demokrati. Nordahl Grieg skrev "Vi er så få her i landet, hver fallen er bror eller venn".Jeg tror vi alle tenker at det beste hadde vært om vi ikke hadde fått kjent disse vise ordene på kroppen. Innlegget nedenfor ble nesten i sin helhet skrevet før terrorangrepene. ) 
 
Tittelen på Ravnum sin bok forteller om mye om forfatterlivet under Sovjettiden. De offisielle forfatterne som virket i Sovjet og de som opponerte mot det sovjetiske velde. I Sovjet måtte forfatterne ta et valg, konsekvensene måtte de leve med resten av livet. 

Seks forfattere blir presentert i Ranum sin bok om forfattere under Sovjettiden. Noen av de er ganske kjente, mens noen av de andre har jeg aldri hørt om. Boken kom ut i 1982, og noen var kanskje mer kjente på slutten av 1900-tallet enn de er i dag.

Jeg skriver at forfatterne blir presentert, ikke introdusert. Ravnum kaster ikke bort tiden på utenomsnakk, han går rett på sak. Trifonov, Rasputin og Voznesenskij. Pasternak, Solzjenitsyn og Sinjavksij.

For Andrej Donatovitsj Sinjavskij (1925-1997)  var ikke det å være i opposisjon mot Sovjetvelde et valg. For han var kunsternes ytringsfrihet absolutt. Han ble dømt til flere år i leir, ble løslatt i 1971, for å så bli utvist tre år senere.  Som så mange ofre for Sovjetveldet havnet han i Paris. Sinjavskij er først og fremst kjent for sitt essay Hva er sosialistisk realisme?

Sinjavskij sitt essay er en analyse av den sovjetiske litteraturen som var kommet etter Den første forfatterkongressen 1934 og viser hvordan litteraturen var annerledes enn i resten av Europa. Titlene var positive, heltene var mer fremtredet, men først og fremst er fremtidshåpet den store forskjellen. Hvor bra livet skal bli når sosialismen seirer.

Den sovjetiske litteraturen var i tråd med bestemmelsene rundt doktrinen fra Den første forfatterkongressen 1934, Ravnum skriver:

Her ble den sosialitiske realisme nettop definert som en metode hvis primære fordring til forfatteren var "et historisk konkret portrett av virkeligheten i dens revolusjonære utvikling". 

Forfatterens talent i skildringen av det sovjetiske samfunn ble herved bestemt ut fra hans evne til å beskrive de progressive elementer i deres utvikling from mot deres store fremtid - kommunismen. Forfatteren skulle legge vekt på det typiske og generelle i den sosiale utvikling. 

Aleksandr Isajevitsj Solzjenitsyn (1918- 2008) er et godt eksempel på et en forfatter som ikke bare er en forfatter.  Forfatter, samtidshistoriker, kritiker. Solzjenitsyn måtte forlate Sovjet, fortsatte å kritisere. Den vestlige verden og senere da han flyttet tilbake til Russland etter kommunismens fall fortsatte han å kritisere.

Ikke alle forfatterne var like tydelige i sin kritikk. Noen valgte den litt mer subtile linjen. Jurij Valentinovich Trifonov (1925 - 1981) var en av disse. Hans mest kjent romaner var "Et annet liv" og "Huset ved bredden", to romaner jeg ble svært nysgjerrig på etter å ha lest om denne forfatteren.

Sovjetrussiske forfatterprofiler gjorde meg nysgjerrig, nysgjerrig på alle disse forfatterne som jeg knapt har lest noe av. Nå skal det googles, og antikvariat.net skal besøkes.

(Det føles rart å skrive om sovjetrussiske forfattere akkurat nå. Den siste uken har jeg knapt nok hatt konsentrasjon rundt lesing, bare tenåringskjærlighet i form av varulver og en 20 noe-årings jakt på noe (les: vampyrer) har gått ned. TV står fortsatt på, nyhetssendingene er hellige og avisartikler leses.)

----
Og boka? Kjøpt selv da jeg havnet på Wangsmo Antikvariat i Trondheim.
----