Hana Brady vokser opp i Nové Město na Moravě før 2. verdenskrig. Vi kjenner alle Nové Město, i alle fall del av oss som følger vintersport på TV slavisk på NRK. En tsjekkisk by, allerede da kjent for sine skimuligheter. Hana er en av veldig få jøder, hennes foreldre har en butikk, de er aktive og de lever et godt liv. Så kommer krigen, jødestjernen, isoleringen og etter hvert også deportasjonene.
I Japan på 2000-tallet bygges det opp et eget holocaustsenter, en del av verdenshistorien som ikke er særlig godt kjent i Japan. Fumiko som er leder og primus motor for senteret får etter hvert en gammel og slitt koffert hvor det står Hana Brady, 16.mai 1931 og "foreldreløs". Fumiko starter derfor letingen etter Hana, hva skjedde med Hana?
Historien om Hanas koffert er en rørende historie. Språket er barnslig og vies ikke særlig mye oppmerksomhet. Det er faktisk en anelse naivt, og dermed også litt irriterende. Heldigvis kan man la det ligge og heller konsentrere seg om historien.
Historien om Hana er dessverre ikke unik, like fullt er det en historie som beveger. Jeg sipper, vi skjønner hvor det bærer.
Fumiko involverer en gruppe med unge mennesker i sin jakt på Hana, det føles bra at unge generasjoner involverer seg. Noen av disse kapitlene fra Japan de som er litt naive og som kanskje føles litt overflødig.
Likevel, selv om jeg ikke er i målgruppen rt dette en bok man bør lese, gjerne sammen med større barn. Nye generasjoner trenger å vite, kanskje er de smartere?
----
Det finnes en del mennesker som en eller annen gang i livet har opplevd noe så vanskelig og smertefullt at de aldri kommer over det. De blir menneskefluer, og nesten hele deres tilværelse kommer senere til å kretse rundt det som skjedde (s. 63).
Oslo 1968: Den kjente motstandsmannen Harald Olesen blir funnet død, drept, i sin leilighet på Torshov. Kolbjørn Kristiansen, også kalt K2, får ansvaret for sin første drapssak. Det blir ganske snart klart at drapsmannen er en av de andre beboerne i Krebs' gate 25. En svensk studine, et veldig forelsket ektepar, en drosjesjåfør, en ansatt ved den amerikanske ambassaden og en kondisjonert mann i rullestol. Og en vaktmesterkone. Er de alle like uskyldig som de virker ved første øyenkast?
Naturligvis ikke! Det er litt av en historie Lahlum utbroderer, og for å få hjelp til å nøste den opp trenger Kolbjørn hjelp. Big time! Hans redning blir den 18 år gamle Patricia Borchmann, med et par mellomnavn til, slik som det høver seg når man er datter av en av Oslos rikeste menn. Frk. Borchmann sitter i en rullestol, men har både skarpere hode enn de fleste av oss. Og tunge! Med henne som Watson er Kolbjørn nærmere en forklaring.
Det er en god, gammeldags, lukket-rom krim Lahlum har skrevet. Etterforskeren sin personlighet kommer helt i bakgrunn (han er egentlig bare glad han ikke vet hva morgendagen bringer), det er livet til de mistenkte som fortelles.
Språket er enkelt, til tider banalt, men jeg antar at kanskje det er tanken bak boka. Det er mye humor og vi møter både Haakon Lie og Jens Chr. Hauge, med navn som er lett omskrevet vel og merke.
God bok!
----
Og boka? Lånt på biblioteket. Nok en gang må jeg få si at jeg liker 7- dagers lån - tilbudet! Passer perfekt for slike lettleste bøker som det er lange ventelister på:-)
Jeg tror det startet med et blogginnlegg på Fjordlandet, senere har boken summet seg rundt i bloggosfæren. Nå har jeg endelig fått lest boken som det ble snakket så mye om i fjor.
Journalist Helle Aarnes debuterte i 2009 med dokumentarboken Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt. Utgangspunktet for boka var en serie med artikler som stod på trykk i BT og som skapte debatt.
I boka har Aarnes tatt utgangspunkt flere jenter og deres skjebne, og bruker dette som en rød tråd gjennom boka. Samtidig går hun grundig til verks og setter jentenes skjebne inn i en større sammenheng.
Felles for de alle var at de ble forelsket i feil mann. For uansett om det er små uskyldige forelskelser eller ei, så kommer hverdagen den dagen magen kommer. Og hva gjør man da, når man venter barn med fienden?
Som de fleste andre historieinteresserte har jeg naturligvis hørt om den grusomme behandlingen tyskerjentene fikk etter krigen, spesielt har skamklippingen vært godt kjent. Det jeg ikke var klar over var den systematiske og tidvis formelle misbruket som disse jentene ble utsatt for. Noe av det fortsatte inn i det nye århundret!
En annen ting jeg ikke var klar over og som jeg reagerte med avsky på var informasjon om Lebensborn og nazistenes rasedyrkelse. Jeg er jo naturligvis kjent med ideologien, men visste ikke at ondskapen var satt i et så detaljrikt og styrt system som Lebensborn var (...nazistisk velferdsorganisasjon innenfor RuSHA før og under andre verdenskrig for ugifte mødre som hadde barn med tyske soldater, primært medlemmer av Schutzstaffel (SS), da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Ideen bak Lebensborn bygget på völkisch-tenkning og pangermanske forestillinger om å sikre utvikling av det som ble kalt den «nordiske», «ariske» eller «germanske rasen». Fødehjemmene i organisasjonens regi skulle bidra til en trygg oppvekst for ariske barn, slik at den ariske rasen fremsto mest mulig fulltallig og ren. Organisasjonen ble opprettet av Heinrich Himmler i det nasjonalsosialistiske Tyskland i 1935, og fikk en avlegger i Norge i 1941.- hentet fra Wikipedia.org).
I det store og det hele, å lese Tyskerjentene var en tankevekker. Det er ikke bare fordi skjelettene i vår relativt nære fortid kommer ramlende ut av skapet. De sterke følelsene som oppstod våren 1945 kan ikke jeg nok aldri forstå, vil ikke forstå. Men sterke følelser er ingen unnskyldning for systematisk maktmisbruk - uansett.
Opplaget av boka er nå oppe i 19 000! Det betyr at disse historiene er formidlet videre - så er det opp til leserne å lære av historien.
Bør, nei må, leses!
Anbefales, anbefales, anbefales!
----
Og boka? Den vant jeg i en konkurranse hos Beatelill, hun har også skrevet om boka - les hennes innlegg her. Tusen takk Beatelill for denne leseopplevelsen!
Enda en bok fra 2. verdenskrig? Ja. Enda en historie som bør fortelles? Ja.
I 2005 kom filmen Sophie Scholls siste dager, filmen er basert på historien om Sophie og de andre medlemmene i motstandsbevegelsen sine siste dager. Arrestasjonen, avhørene og henrettelsene.
Jeg så filmen for et par år siden og var derfor litt i tvil om jeg skulle lese boken Sophie Scholl og Den hvite rose som kom ut på norsk i 2008. Hadde boka mer å tilføye? Definitivt.
Forfatterne Annette Dumbach og Jud Newborn har skrevet en interessant bok om de unge studentene i München, men hvorfor de har valgt å kalle den Sophie Scholl og Den hvite rose er for meg litt uklart. Jeg mistenker kanskje at forfatterne (eller forlaget?) har valg å ta med Sophie sitt navn for å gjøre den mer salgbar.
For Sophie sin historie forsvinner i boka - og for å være ærlig, det spiller ingen rolle for leseropplevelsen. I stedet har de skrevet en viktig bok om motstandsbevegelsen i Tyskland med hovedvekt på Den hvite rose.
Den hvite rose, det er forøvrig uvisst hvorfor medlemmene kom opp med dette navnet, ble dannet av Hans Scholl og hans venner. Som studenter ved universitet i München, startet de med å trykke opp flygeblader. Siden flere av medlemmene i bevegelsen av medisinstudenter måtte de også ha "praksis" ved fronten og etter en sommer ved Østfronten startet de også å spre budskapet til andre byer og bygge opp en nasjonal motstandsbevegelse.
Kjernen i Den hvite rose var fem studenter, deriblant Sophie og hennes bror Hans. Forfatterne har gjort et grundig forarbeid og forteller historiene til disse fem. Det interessante er at både Sophie og hennes bror har en fortid i flere av Hitlers sine ungdomsorganisasjoner, men at de etter hvert får øynene opp for hva som egentlig skjer. Sophie er også forlovet med en soldat som kjemper på Østfronten og boken har flere utdrag fra brevvekslingen mellom disse to... ...Hvis jeg ikke visste at jeg sannsynligvis kom til å overleve mange eldre mennesker, så ville jeg bli skrekkslagen på grunn av kreftene som styrer historien i dag... Jeg er sikker på at du synes det jeg skriver er svært ufeminit. Det er latterlig av en pike å blande seg i politikken. Hun burde la sine kvinnelige følelser dominere tankene. Spesielt medfølelsen. Men jeg tror at tanken kommer først, og at følelsene, spesielt om små ting som påvirker en direkte, kanskje om ens egen kropp, avleder en, slik at en knapt kan se de store tingene lenger.
Boka er også en kort innføring i motstandsbevegelsen i Tyskland, historier som er ikke er så kjente i dag. I dag kjenner vi mest til attentater mot Hitler, men det fantes også andre grupperinger som kjempet for et Hitlerfri Tyskland. I begynnelsen arbeider Sophie og de andre medlemmene alene, de har inge kjennskap til at det er andre som jobber mot makten. Først når en gruppe blir tatt og henrettet i Berlin skjønner de at det finnes flere som jobber for samme sak, slik får en tragisk nyhet positive ringvirkninger.
Sophie Scholl og Den hvite rose er ei grundig og gjennomarbeidet bok. Godt språk og en god oversettelse, en bok verd å lese.
---- Og boka? Den kommer fra bokhylla mi, kjøpt på et bakgårdssalg (Og boka? - kommer jeg til å ha med i alle bokomtaler fremover slik at dere som lesere vet om boka kommer fra biblioteket, bokhandelen eller om jeg har fått den fra et forlag).
----
Andre sterke beretninger fra 2. verdenskrig.... En kvinne i Berlin (dagboknotater) av Anonym Til siste slutt av Traudl Junge Helene Berrs Dagbok 1942 - 44 Det største spiller av Per Hansson
Hjelp, tenkte jeg de første sidene i romanen Alle vil til himmelen. Kan noen fortelle meg hvem som snakker?
Alle vil til himmelen kretser rundt tre søsken og deres venner under 2. verdenskrig, og i årene etter krigen. Stedet er Flandern, okkupert av tyskerne. Jed, hans yngre søster Renée og yngre bror Remi lever et tilsynelatende normalt liv med skole og korps, men krigen skal snart virkelig komme til den lille landsbyen de bor i.
Språket er enkelt. Kapitlene er korte, men litt forvirrende. Jeg føler jeg knapt har skjønt hvem som forteller før det kommer et nytt avsnitt. Boken er delt i to, og for å si det slik, kommer man gjennom den første delen så har man en liten godbit i vente. Det er bare det at første del er laaangtekkelig.
Jed har fått en medalje, han har gjort en heroisk innsats, men føler seg ukomfortabel med tittelen helt på navneskiltet. Vi skjønner at dette har noe å gjøre med barndomsvennen Ward, som i første del kaller seg Martin (- og gjorde forvirringen komplett). Beerten går rundt grøten for å bruke en slitt metafor, tvinner og sirkler seg rundt den til det uendelig, før hun i den andre delen hopper midt i smørøyet. Brikkene begynner å falle plass og historiene får den plassen de fortjener.
Historiene om frontkjemperne har kommet frem i lyset de siste årene, men dette er første gang (tror jeg!) at jeg leser om det i en skjønnlitterær bok. Beerten gjør en god jobb med å forklare at krigen, alle kriger, ikke er svart-hvitt. Like fullt er dette en bok om valg, konsekvenser og om kjærlighet.
Slik var moren min. Hun ga meg vinger, også når jeg trodde at jeg ikke trengte dem.
Alle vil til himmelen er, tross det enkle språket, ei bok det tar tid å lese. Den passer best for en tålmodig leser, ung eller voksen.
Jeg har lest romanen i forbindelse med Cappelen Damm sin bokbloggturné (det er en fin måte å si at de sender ut gratis bøker interesserte bloggere for å få omtale!), les hva bloggen Ungdomsboka skrev om boka i går. I morgen kan du lese mbfjord sine meninger, sjekk også Facebooksiden og bloggen til bokbloggturnéen.
Jeg: Denne boka er grusom, det er virkelig ikke noe for meg nå.
Min kjære: Det visste du jo, det står jo på boka hva den handler om.
Jeg: Jo, men jeg trodde ikke det var så ille.
Min kjære: Men du leste jo forordet av Anthony Beever, har du ikke lest boka hans om Berlin i 1945?
Jeg: Bare litt, jeg synes den var så fæl...
Min kjære: Jeg tror denne boken er en av kildene hans...
Traudl Junge sine memoarer minte meg på en annen bok fra 2. verdenskrig som ligger ulest i bokhylla mi. En kvinne i Berlin - Dagboknotater fra 20. april til 22. juni 1945 er skrevet av en anonym jente som opplever krigens grusomheter på kroppen. Bokstavelig talt.
Hitlers regime er faller, Berlin sitter i utbombede kjellere og venter på russerne. Ryktene kommer først, om masse voldtekter og plyndring. Berlins jenter finner fort ut at russernes oppførsel ikke er propeganda fra nazistene.
Forfatteren av dagboken er ei jente i begynnelsen av tretti-årene. Etter å ha blitt voldtatt flere ganger, bestemmer hun seg for å finne en som kan beskytte henne. En offiser, en med rang i det minste, en som kan stoppe de andre, beskytte og som også kan gi henne mat.
Forfatteren av boka skriver med galgenhumor. Hun klager ikke, hun skriver for å legge erfaringene hun gjør bak seg. Hun har reist mye, har gode språkkunnskaper og reflekterer mye. Hun er ikke nådig, hverken med seg selv eller andre, men så skrev hun nok ikke med tanke på publisering heller.
Febrilsk veksler vi de første ordene: "Hvor mange ganger ble du voldtatt, Ilse?" - "Fire ganger, hva med deg?"- "Aner ikke, jeg måtte arbeide meg opp fra forsyningskolonnen til en major".
At soldaters herjing og plyndring også inkluderer voldtekter er dessverre ikke unikt. Det skjedde på 90-tallet her i Europa og det skjer i dag. Boken er ikke "enda en bok" fra 2. verdenskrig, det er et vitnesbyrd fra ei jente som dessverre ikke har en unik skjebne. Forfatteren har gitt en stemme til mange som ikke har mulighet til å bli hørt i dag.
Dagboken ble første gang utgitt på i 1954, i USA. Senere ble den utgitt i Europa også, men den fikk ingen god mottakelse i Tyskland. I 2002 ble boken utgitt på nytt, etter forfatterens død.
Jeg: Det er nok nå, du må kjøre innom ARK på vei hjem fra jordmoren.
Min kjære: Øh...
Jeg: Jeg må ha noe lettere, jeg orker ikke mer krig nå.
Min kjære: Du har jo flere lettere bøker i bokhylla, hva med den svenske som kom i posten nå nylig...
Jeg: Jeg må ha noe lett, noe med glanset forside som oser av rosa champagne og høye sko.
Epilog: Jeg kom hjem med Brudereisen av Marieke van der Pol. Krigen er i det minste over der.
Sophie Scholl og Traudl Junge. Født i 1921 og 1920. Scholl ble i 1943 henrettet for å jobbe mot nasjonalsosialismen. Samme år startet Traudl sin jobb som sekretær for Hitler.
Det er Traudl Junge selv som tar denne sammenligningen i boken Til siste slutt, med undertittelen Jeg var Hitlers sekretær. I mange år brukte både Traudl, men også de rundt henne, alderen som en unnskyldning for hennes valg. På slutten av livet innser Traudl at det ikke holder lenger.
I dag sørger jeg dobbelt: over skjebnen til de millioner av menneske som ble myrdet nasjonalsosialistene. Og over jenta Traudl Humps som manglet selvsikkerheten og klarsynet til å si nei i det rette øyeblikket.
Til siste slutt består av tre deler. Boken er skrevet i samarbeid med Melissa Müller. Den første delen består av en biografisk gjennomgang av Traudl Humps sitt liv før hun havner som sekretære i staben til Hitler. Videre følger Traudl sine memoarer, som hun skrev ned allerede i 1947, men som ikke ble publisert før i 2002. Den siste delen er skrevet av Melissa og handler om tiden og tankene etter at Traudl forlot Hitlers bunker i 1945.
Memoarene er enkle, de beskriver hvordan Traudl begynner hos Hitler og hvordan hverdagslivet er i staben. Mest intens er de siste dagene i bunkeren i Berlin, men vi er også med på teselskaper og bursdagsselskaper. Traudl gifter seg også i den tiden hun er hos Hitler, derav navneskiftet fra Humps til Traudl.
Da Traudl skrev sine memoarer i 1947 gjør hun ingen forsøk på å forklare. I beste fall observerer hun, forteller med den samme naivitetet hun nok hadde da hun havnet i Hitlers tjeneste. Det gir leseren selv en mulighet til å tenke. Jeg liker det, selv om jeg naturligvis ikke alltid liker det jeg leser.
Traudl Junge døde i 2002. Filmen Der Untergang er basert på hennes biografi.
Fred Uhlman (1901-1985) skrev en bok i sitt liv. Og man kan snu og vende på det, men en bok kan gjøre en mann til en stor forfatter.
Vi snakker om den lille romanen ved navn Forsoningen. På knappe 90 sider så skrev Uhlman et mesterstykke, det rommer alt. Vennskap, kjærlighet, historie, makt og klasseskiller...
Hans går på latinerskolen (gymnaset) i Stuttgart i begynnelsen av 1930-årene, men bruker dagene til å drømme. Sønn av en lege, av jødisk herkomst, men ikke mer religiøs enn de fleste av oss. En dag kommer det en ny elev i klassen, Konradin Graf von Hohenfels. En Hohenfels vekker oppsikt blant elevene og Hans bestemmer seg for å bli venner med denne unge mannen, hvis feil ser ut til å være inteteksisterende.
Vennskapet mellom Hans og Konradin vekker oppsikt. En jøde og aristokrat, og etter ett år så vennskapet over...
Det er vakkert og det er vondt. Da siste setning ble lest så var tårene der. Skal du bare lese ett par bøker i livet ditt bør Forsoningen være en av de.
For ikke lenge ble det snakk om å ha en åpnere grense mellom Norge og Russland for innbyggerne i de nordlige deler.
Vi er langt fra slutten av 40-tallet og begynnelsen på den kalde krigen.
Den kjente NRK-journalisten Morten Jentoft, kjent for sine rapporter fra vårt store naboland, kom i 2008 ut med boken Døden på Kola. Boken er en dokumentar om hva som skjedde i grenseområdene da 2.verdenskrig var over og Sovjet igjen var en fiende. Det var ikke bare husene i Finnmark som måtte bygges opp igjen, både overvåkingstjenesten og etterretningstjenesten var mangelfull og informasjonen om hva som skjedde på den andre siden nærmest lik null.
Jeg tror få oss vet, aner, hvor viktig Norges grense med Sovjet var (er?). Og hva som har skjedd der i tidenes løp. Morten Jentoft prøver å rette på dette.
Norsk etterretningstjeneste hadde også mangel på folk etter krigen og med desperat behov for informasjon begynte de å se seg rundt i nabolandene. I Finland fant de frivillige, personer med riktig kompetanse som var villig til å ta seg innover i Sovjet for å rapportere tilbake. Noen jobbet for 100 kr døgnet - betaling hvis du kom tilbake that is.
Døden på Kola forteller om flere av slike oppdrag, Jentoft har også funnet noen av aktørene og intervjuet disse. I tillegg handler boken om den spente situasjonen mellom etterretningstjenesten og politiets overvåkingstjeneste. Som om det ikke var nok, alt dette var initiert av makter større enn Norge. Både USA og England betalte for flere oppdrag, mens nordmennene stod for organiseringen.
Boka viser hvor globale utfordringer også får konsekvenser nasjonalt - og lokalt.
Spennende og interessant er det, men boken mangler helt struktur, dessverre. Jentoft skriver godt og forståelig, men hopper hit og dit. Dette er spesielt i de kapitlene om politikk. Kapitlene som beskriver selve oppdragene flyter godt. Alle ingredienser er der med andre ord, bare godt rørt sammen. Litt synd for det gjør leseopplevelsen litt vanskeligere og boken blir derfor for spesielt interesserte.
London 1940: Cathrin Cole jobber i et reklamebyrå som tekstforfatter. Å kunne skrive overbevisende er en ettertraktet egenskap i en krig og Cathrin blir overført til et statlig departement for å jobbe med propaganda. Filmindustrien er også en del av maskineriet og snart befinner Cathrin seg på et filmsett utenfor London.
Dette var et kort sammendrag av det som stod på baksiden av Their Finest Hour and a Half. Og det som fikk meg til å kjøpe romanen. Det var årets feilinformasjon kan man si. Ganske tidlig viser det seg at Cathrin er bare en av mange karakter i boken. Hovedpersonen er en sur gammel, gubbe ved navn Ambrose. Ok, så er han kanskje ikke så gammel, ei heller sur, bare bitter og ute av takt med det som skjer i verden. I tillegg så møter vi Edith som flykter fra London for å komme seg unna bombene.
Jeg kjente tidlig at baksiden begynte å irritere meg, den skapte en forventning som boken ikke klarte å leve opp til. Cathrin forsvinner litt midtveis i boken, det blir veldig mye Ambrose, før Cathrin kommer tilbake på slutten. Det er alltid en utfordring når man skal skifte mellom flere personer, til tider føler jeg at det blir litt rotete. Vekslingene mellom de tre personene nevnt ovenfor (og en del andre) skjer brått og det tar litt tid før man klarer å få frem neste scene i hodet når det skjer.
Their Finest Hour and a Half er ingen dårlig bok. Den har gode karakterskildringer, det er nesten så jeg starter å like den gretne Ambrose etterhvert. Den er realistisk, har humor, varme og den vokser sammen med karakterene. Det er bare det at jeg også hadde lyst til å bli mer kjent med Cathrin!
Er det mange mennesker som i en alder av 22 år har vært klar over at de plutselig kunne komme til å miste alle de mulighetene de følte de hadde i seg? (Jeg sjenerer meg ikke for å si at jeg føler enorme muligheter i meg ettersom jeg betrakter dem som en gave jeg har fått, ikke som en eiendom). Er det mange som har vært klar over at alt kunne bli tatt fra dem, og som ikke har gjort opprør?
Hélène Berr var en ung litteraturstudent da krigen kom til Paris. I 1942 startet hun å skrive på dagboken som skulle bli utgitt for første gang i 2007.
Boken starter uskyldig. Berr er forelsket, forvirret og opptatt av studiene. Situasjonen endrer seg når hun må bekle seg med Davidstjernen.
Hun er blitt dømt til tvangsarbeid på livstid. De andre er visst i nærheten av Krakow.
Å lese Berr sine nedtegnelser med vår bakgrunn i dag er utfordrende. Da Berr skrev setningen ovenfor så visste ikke hun hva som lå i nærheten i Krakow. I den andre halvdelen av boken har situasjonen forverret seg.
Jeg blir irritert. Mens mange rundt henne kommer seg unna så blir Berr og foreldrene værende i Paris. Hvorfor drar de ikke tenker jeg?
Dermed kommer jeg til jeg til å si til meg selv: Hvorfor gjorde du ingen ting for å unngå dette, ettersom du visste det? Hvis noen leser disse linjene, og det har skjedd, vil vedkommende bli slått som av Keats' hånd, og etterpå vil han si: Ja, hvorfor det?
Dette er ikke bare en dagbok. Det er en litterær dagbok, jovisst er litteraturreferansene er mange, men språket er vakkert. Litteratur. Beskrivelsene av både følelser og situasjoner er så "to the point" at man kan bli slått ut av setninger som...
Planer har alltid en materiell side som fyller tankene.
Hélène Berr døde i Bergen-Belsen et par dager før leiren ble befridd av engelskmennene.
Damen som døde i en alder av 100 år var den personen som gav oss Anne Franks dagbok. Da familiens skjulested ble oppdaget av nazistene så var Miep Gies som fant dagboken og tok vare på den. I følge NRK leste hun den ikke.
Jeg leste Anne Franks dagbok som ung. Ikke bare en gang, men mange ganger. Jeg hadde (har) en gul, oransj utgave som jeg leste, en utgave i en helbindsserie med gode bøker utgitt for tenåringer på Aschehoug (tror jeg).
Annes historie gjorde inntrykk. Det var ikke nødvendig vis de littærere kvalitetene som gjorde inntrykk. Det var Annes historie. Ikke bare var hun ei ung jente med alle de spørsmålene man har i den allerede, hun ble et ansikt og en stemme for mange tragisk skjebner i andre verdenskrig. Sånt gjør inntrykk på en ung jente.
For ei stund tilbake ble det offentliggjort en video av Anne Frank. Hennes naboer giftet seg og ca 9 sekunder ut i filmen lener Anne Frank seg ut av vinduet for å se. Tilfeldigheter.
Edgar kommer til Norge høsten 1939. Hans jødiske foreldre har valgt å sende niåringen til tryggere grunn med Nansenhjelpen. Sammen med andre slovakiske, jødiske barn blir han sendt ut av hjemlandet, via Berlin og så til Norge. I Oslo fortsetter reisen med nattoget til Bergen hvor han etter hvert blir plassert hos fosterforeldrene Arne og Agnes Norman i Laksevågen.
Edgar lever et godt liv i Laksevågen. Da krigen bryter ut så blir fosterfaren etter hvert med i NS-ledelsen som ordfører i kommunen. Men Edgar fortsetter å bo hos familien til han selv velger å flytte derfra senere i krigen.
Det fortelles to historier her. Den interessante livshistorien til Edgar, men også historien om NS-ordføreren som skjulte sin jødiske fostersønn.
Edgar opplevde mye og historien om hans liv er interessant. Boken slutter ikke i Norge under krigen, men vi er med Edgar på leting etter familien i Europa når den er ferdig. Boken viser godt at krigen ikke var ferdig da Hitler kapitulerte. Forfatteren Frank Rossavik gjør en god jobb med å sette Edgar sin livhistorie i de store handlingene. Samtidig er boken mer interessant ut fra historien som fortelles enn hvordan den fortelles.
Hva fikk Arne Norman til å skjule sin fostersønn? Boka mangler et entydig svar, selv om man kanskje ender opp med en vag forestilling om at Arne ikke tenkte på Edgar som jødisk. I sitt forsvar etter krigen blir hans jødiske fostersønn først nevnt som en formildende grunn etter at han ble rådet til å ta det med. Uansett, jeg blir ikke klok(ere) og savner kanskje en litt mer utfyllende analyse av han i denne delen av historien.
Enda en historie fra krigen? Enda en lesbar historie fra krigen spør du meg. Denne setter det som skjedde i Norge og det som skjedde med Edgar i en større sammenheng og er verd å lese.
I min leseørke tok jeg ned en favoritt fra bokhylla*. Siden boka kom i Ungdomsbokklubben på begynnelsen av 90-tallet har den vært en favoritt. Lenge lå den hjemme hos foreldrene mine og jeg leste den i ferier. For noen år siden tok jeg den med til Oslo og leser den nå med jevne mellomrom.
Farlige hvetebrødsdager av Axel Kielland er kort og godt en spenningsroman fra andre verdenskrig. Den amerikanske journalisten Ann Dickson kom seg aldri ut av Berlin. Hun lever blant rotter i noen ruiner i Berlin da hun en dag får besøk av en svensk direktør. Direktøren, ung og kjekk som Ann selv, jobber for Svea stål og er i Tyskland for å fullføre en avtale med tyskerne. For å redde Ann bestemmer han seg for å gifte seg med henne, men utreisen fra Det tyske riket går ikke som planlagt og snart er de på en heseblesende bryllupsreise i Europa.
Da boka kom nærte den oppunder et allerede ganske romantisk syn av andre verdenskrig for meg**. Boken er godt skrevet, er utrolig spennende og holder historien til siste side.
Ann Dickson var for meg den ultimate heltinnen. Ikke bare oppfattet jeg henne som intelligent, hun gikk heller ikke av banen for en utfordring. Og hun var ikke for tøff for til å forelske seg.
Jeg koser meg like mye i dag som jeg gjorde da jeg først fikk boken i 1992. Noen holder helter holder seg og Ann Dickson er definitivt en av dem.
God underholdning!
-----
* Dette er egentlig feil. Her høres det ut som jeg har ryddige og organiserte bokhyller. I realiteten tok det meg nærmere et kvarter å lete gjennom de overfylte bokhyllene våre på arbeidsrommet for å finne boken.
** Jeg hadde også en veldig realistisk oppfatning av krigen. Jeg hadde foreldre som lot meg seg all mulige serier og dokumentarer fra krigen, som Krig og erindring som var den serien som gjorde sterkest inntrykk. Men Dynastiet og Falcon Crest, derimot, det var forbudt...
Januar, 1946. Forfatteren Juliet Ashton jobber med sins nye roman ved skrivebordet. Ut av det blå får hun et brev fra Dawsey Adams fra Guernsey, som har funnet Juliets navn i en brukt bok. På grunn av deres felles interesse for Charles Lamb begynner de å brevveksle. Når Dawsey sier at han er et medlem av Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai blir Juliet nysgjerrig og ikke lenge etter hører hun fra de andre medlemmene. Brevvekslingen fortsetter frem og tilbake, og Juliet får høre om Guernsey under den tyske okkupasjon. Juliet oppdager at foreningen er like merkelig som navnet tilsier: Isola, som selger grønnsaker; Eben, en fisker med interesse for Shakespeare; Will Thisbee, skaperen av den berømte potetskrellpaien; og Dawsey , en bonde. Men mest gripende er minnene om Elizabeth, grunnleggeren av foreningen som ble forelsket i en tysk offiser. Hun gjemte en sulten fange og ble sendt til en konsentrasjonsleir. Øyeboerne sliter med minnene fra annen verdenskrig og Juliet bestemmer seg for å besøke Guernsey for å møte sine nye venner.
Jeg ble så sjarmert av boktittelen så da jeg fant denne boken i en tilbudskasse så var jeg solgt. Jeg liker brevromaner, jeg liker brev men innser at nostalgien kanskje spiller litt inn der.
Guernsey forening for litteratur og potetskrellpai er fin roman. Brevene som går mellom forfatteren Juliet og Guernsey sine innbyggere er godt skrevet og fornøyelig. Når en historie fortelles fra flere personer, eller når det er flere historier som fortelles, så er det lett at det blir gjentagelser. Det slipper vi og forfatteren er flink til å få frem personenes særegenheter i brevene.
Det er ikke tvil om at Mary Ann Schaffer må være inspirert av 84 Charing Cross Road av Helen Hanff. 84 Charing Cross Road er definitivt en av mine favoritter i sjangeren, men de lesehungrige innbyggerne på Guernsey sjarmerte meg også.
Forfatteren Mary Ann Schaffer skrev en roman før hun døde og den skrev hun med hjelp av sin egen leseforening. Sarah Selmer har oversatt den norske utgaven.
Storm i juni er skrevet av Irène Némirovsky, men ble ikke publisert før lenge etter at hun var død. Hun rakk aldri å skrive ferdig verket, som var ment å være i fem deler. Storm i juni består derfor bare av de to første delene som heter henholdsvis Suite Francaise/Storm i juni og Dolce.
Suite Francaise/Storm i juni I den første delen møter vi mennesker som er på flukt ut fra Paris. Tyskerne står på trappene og innbyggerne flykter i skrekk. Vi møter flere mennesker, rike og mindre rike, og deres flukt ut på landet.
Dolce Andre verdenskrig er godt i gang. Vi er på landsbygda i Frankrike. Innbyggerne må lære seg å leve med okkupasjonsmakten og det er høyst forskjellig hvordan det skjer.
De to delene er svært forskjellig. Den første delen er sett fra et ytre perspektiv, vi ser hvordan overlevelsesinstinktet slår ut. Historien er universal, jeg tror flukten kunne vært fra hvilken som helst, i hvilken som helst krig. Vi møter en mann som mener at nasjonalskattene er verd et par menneskeliv, fruen som glemmer igjen svigerfaren under flukten.
I den andre delen føler vi hvordan de enkelte personene opplever krigen. Vi blir bedre kjent med personene og følger kvalene, angsten og sinnet deres. Jeg vet ikke om det tilsiktet men Irène Némirovsky gir et godt bilde på klassesamfunnet på den franske landsbygda.
Boken er fortreffelig. Hadde jeg gitt terningkast ville det ha blitt en sekser. Grunnen er en kombinasjon av stilsikkert språk og veldig gode beskrivelser av karakterene. Romanen er oversatt av Kjell Olaf Jensen og han har gjort en veldig god jobb. Hvorfor? Ikke en gang under lesingen fikk jeg følelse av å lese en oversatt roman, jeg følte jeg leste den på originalspråket.
Jeg har nå bestilt flere av Irène Némirovsky sine bøker. For dette likte jeg veldig godt.
Churchill! Han er overalt han! I helga var vi på omvisning på Det Kongelig Slott her i Oslo og sannelig hadde ikke Churchill bodd på suiten der da han besøkte Norge i 1947. Samme dag kunne jeg lese på en nettavis som jeg ikke finner igjen at hvis Churchill hadde levd i dag måtte han byttet ut sigaren og drammene med noe langt sunnere. Det tror jeg ikke Churchill hadde vært enig i. Churchill gjorde aldri hva andre folk sa. Den eneste personen han tillot seg å smiske med var den amerikanske presidenten Roosevelt.
Nevertheless one can reflect upon Winston Churchills unparalleled life with admiration and awe, and conclude that had he failed in 1940, and not held Britain together until the entry of the United States guaranteed the war would not be lost, the world would be a very different place.
Sitatet ovenfor er hentet fra store biografien om Winston Churchill og hans liv som krigsherre. Amerikanske (kom kanskje frem i sitatet ovenfor) Carlos D'Este har skrevet en velskrevet biografien om mannen som i 2002 som ble valgt av BBC-seere som the greatest Briton. Bedre likt av ettertiden en samtiden var godeste Churchill. Det skjønner jeg egentlig godt.
Men det er egentlig å starte i feil ende. Winston Leonard Spencer Churchill ble født i 1874. Adelig far, amerikansk mor. Fra barnsbein av var han interessert i krig. Barnerommet var en slagmark med lekesoldater. Han lekte krig med broren og søskenbarn. Han vant alltid.
Ung og nyutdannet fra Sandhurst sprang han etter kriger, først i India, senere i Afrika. I England ble han først kjent for sine fargerike krigsreportasjer. Under Boer-krigen ble han tatt til fange og klarte å flykte.
Politiker. I mange år før 1. verdenskrig stemte Churchill mot opprustning av marinen i England, akkurat slik som hans far gjorde før han døde på slutten av 1800-tallet. Ironisk nok ble Churchill marineminister under den første verdenskrig.
Politisk eksil. 30-årene og the wilderness years som de ofte bli kalt. Han skrev (senere fikk han Nobels litteraturpris) bøker, var uenig med sine partifeller og bekymret seg for Hitler.
2.verdenskrig. Han samler England og kjemper mot Hitler. Han gjør feil. Han gjør mye. Og han gjør mye riktig. Han har på et tidspunkt planer om å invadere Norge, men kommer aldri lengre enn å minelegge deler av kysten før Hitler banker på døren.
Etter krigen taper han valget og trekker seg tilbake. Blir statsminister igjen på 50-tallet før han dør i 1965. Over nitti år.
For en mann. For et liv.
Winston var ingen hyggelig gutt (eller mann). Han kunne være slem mot medelever. Som voksen hadde han en "enten er du med meg holdning, eller så ødelegger jeg for deg" holdning.
Han var kravstor. Veldig kravstor. Utrolig kravstor. Men også mot seg selv.
Han forlangte detaljerte briefinger. Han forventet at alle skulle innrette seg etter han. Han sov lite og nektet å sove på sikre plasser da England ble bombet. Ikke engang hans kone hadde noe hun skulle sagt. Stakkars Clementine tenkte jeg stadig under lesingen.
Han ville se. Han gjemte seg ikke for krigen. Han ville se. Han ville se hva krigen gjorde med menneskene. Han gikk rundt i St. James park på nattet under bombingene. Han utsatte sine nærmeste medarbeidere for stor fare. Selv hadde han ni liv, om ikke flere.
I motsetning til Hitler og Stalin så han mennesker.
To be in Churchill's shoes was to face a daily litany of mostly disturbing news of defeat - of the deaths, often in gruesome circumstances, of men and women, civilians and military, who laid down their lives in defense of Britain. For men like Hitler and Stalin, who cared nothing about human life, such losses were almost abstract and carried no burden of conscience. And while Churchill fully understood that loss of life was part and parcel of being both prime minister and defense minister, the responsibility came at a high price in the toll it took upon him both physically and mentally.
Warlord er boka for de som er interessert i en detaljert, men balansert beskrivelse av Winston Churchill. Dessverre stopper den i 1945, litt underlig det, at forfatteren ikke kostet på et par kapitler om livet etter krigen også. Samtidig - dette er en biografi om krigsherren Churchill.
Gunvald Tomstad var en ung mann i 20-årene da 2.verdenskrig startet. Gården hans, Helle, lå litt avsides til og ble tatt i bruk som sendestasjon for motstandsbevegelsen. Etterhvert som krigen hardner til så må motstandsbevegelse bruke nye metoder for å skaffe seg informasjon - og sikre sendestasjonen.
- Og de tenkte ut en plan, en fantastisk og uhyggelig plan. Men skulle den settes i verk, måtte en av dem ta på seg en byrde som kanskje ble tyngre enn noe menneske kunne tåle.
De bad tilslutt Gunvald om å bære den! Ikke en eneste av de andre ville ha nektet å ta denne største av alle risikoer og påkjenninger, men det kunne ikke bli noen annen enn Gunvald, fordi hans gård var base og fordi han hadde spesielle forutsetninger for å klare rollen. - Gunvald skulle bli nazist.
Det største spillet handler om de to årene Gunvalg spiller et utrolig dobbeltspill, han må lure alle. Til og med sin egen mor.
Men han kunne ikke røpe dobbeltspillet for henne. Ingen utenom den fåtallige indre kretsen måtte få vite noe. Skulle denne fantastiske dobbeltrollen lykkes, måtte han også bruke morens fortvilelse og skam til å dekke seg med, ja, anstrenge seg for å fylle henne med hat mot ham selv, få henne til å rope ut til kjente og ukjente at "jeg har ingen sønn lenger!"
Fra den dagen Gunvald meldte seg inn i NS, ble han utstøtt. Venner og en tidligere lærer tar veien opp til gården for å snakke han til fornuft. Men Gunvald er steil og han overbeviser.
Når så alle vendte ham ryggen og ønsket ham død, ville den hemmelige senderen kanskje kunne fortsette i enda noen måneder, og senderen betydde alt...
Tilslutt ruller Gestapo opp en stor del av motstandsmiljøet og Gunvald må flykte over til England. Der får han blant annet møte kong Håkon. Da freden endelig kom var Gunvald sterkt preget av dobbeltspillet og selv om han flyttet tilbake til Helle så fant han aldri skikkelig ro.
Dette er en sterk historie. For en historie! Jeg har lest denne boken flere ganger og jeg griner hver gang når jeg leser de siste kapitlene. For en helt! Jeg leste denne historien første gang som tenåring og ble sterkt grepet. Hvorfor hadde ingen fortalt meg om denne historien før tenkte jeg. Jeg synes boken er en av de sterkeste vitnesbyrd fra andre verdenskrig.
Per Hansson (1922-1982) er en kjent etterkrigsforfatter som har skrevet flere bøker fra krigen, blant annet den kjente - og tok den enn vårt liv om Morset familien. Han var også journalist i Dagbladet og skrev mye om de glemte krigsseilerne.
Det største spillet kom ut i 1965. Sjangeren er halvdokumentarisk noe Hansson fikk kritikk for da den kom ut. Av og til kan slike bøker irritere meg, men her er jeg egentlig litt for oppslukt i historien til å legge meg borti de klisjeene og dramatiske skildringene som Hansson kommer med.
Boken, eller med andre ord historien om Gunvald, ble også filmet i 1967 med blant annet Sverre Anker Ousdal. Den kom ut på DVD i serien norske klassikere nå i 2009. Det var jeg ikke klar over, men filmen står nå høyt på ønskelisten neste gang jeg skal besøke Platekompaniet.
Jeg leste om denne boken da den kom ut på norsk for litt over et år siden og ble glad da jeg fant den på Salvesen og Co. bokhandel i Mandal i forrige uke.
Vi er i England på midten av 1970-tallet. Ruth bor sammen med sin sønn, jobber som engelsklærer for utlendinger og skriver på en avhandling som hun ikke ser ut til å bli ferdig med. Hennes mor Sally Gilmartin, husmor og enke, kommer en dag med en mappe full av papirer. Eva Delectorskayas historie er mappen merket med. Det viser seg at hennes mor har en fortid. Som spion.
Eva ble rekruttert til den etterretningstjenesten i Paris i slutten av 1930-årene. Familien flyktet fra Russland etter revolusjonen og havnet i Paris via omveier. Mannen som rekrutterte henne er Lucas Romer. Hun blir sendt til de britiske øyer for opplæring før hun blir stasjonert i Belgia der hun jobber med politisk krigføring. Etter hvert blir hun overført til USA og det er her selve historien blir spennende. I New York jobbet britene hardt for å få USA ut av isolasjonen, dette gjør de blant annet ved å plante informasjon om tyske angrep. Midt opp i blir spionenes leveregel nummer en - stol aldri på noen praksis for Eva.
Boyd om sider ved krigen som ikke er godt kjent. Det britene gjorde i USA før 2.verdenskrig har blitt forsøkt gjemt og glemt. Hvileløs viser hvor desperate man var for å få med USA i krigen og hvor langt britene var villig til å gå. Romanen er løslig basert på ting som har skjedd.
Dette er litt av en spionroman! Utrolig spennende. Boyd behersker denne typen romaner. Avslutningen er overraskende, men god. Her er det få klisjer og avslutningen minner oss på at det er samme slutt for oss alle. Spioner eller ei.
Den spanske arkitekturstudenten José María Hurtado oppholder seg i Roma når borgerkrigen bryter ut i hjemlandet. Her studerer han ved Det spanske akademi for historie, arkeologi og bildende kunst, som etter hvert blir en samlingsplass for flyktninger. Det er skralt med penger og for å brødfø de femti som bor på akademiet må de selge bøker fra dets velfylte bibliotek. Denne oppgaven får José María sammen med den unge flyktningen Montse. En av bøkene de tar med seg til et antikvariat vekker oppsikt. Kjøperen er en fyrste ved navn Junio som etter hvert viser seg å være et interessant bekjentskap. Ikke lenge etterpå blir de kontaktet av en mann som jobber for en hemmelig etterretningstjeneste. Vil de spionere på Junio? Før de vet ordet av det er José María og Montse involvert i kamp for å hindre at tyskerne finner et hemmelig kart laget av skaperen og som Vatikanet innehar.
Skaperens kart er spanske Emilio Calderón sin debutroman. Han er historiker (moderne historie) og har selv vært stipendiat ved Det spanske akademi i Roma. Det var her han kom på den gode ideen som tilslutt ble denne romanen.
For en god ide og ikke minst, en god historie, det er Skaperens kart. Ser man bort fra at forfatteren er litt klønete innimellom og har en hang til å forklare referanser, så er dette en veldig god bok. Det var heller ikke slik at de to tingene ødela lesingen. Romanen holdt drivet gjennom hele plottet, selv om det ikke er noe stort klimaks. Det er først på slutten (hvor handlingen er lagt til begynnelsen av 50-tallet) jeg-personen José María får vite hva som egentlig skjedde.
Det finnes ikke noe kart som heter skaperens kart, forfatteren har funnet inspirasjon i en steinplate med ukjent opphav som ble funnet i Russland. Bakgrunnen i romanen, Roma før og under krigen er derimot reelt. En ting jeg ikke har tenkt så mye på før er hvor avhengig herskere som Hitler og Mussolini var av arkitekter. Det er ikke lenge siden jeg så en dokumentar om Albert Speer og hvordan han laget disse gigantiske bakgrunnene for Hitler sine taler. Hovedpersonen José María jobber som arkitekt og vi får blant annet høre om hva Mussolini prøvde å bygge for verdensutstillingen som skulle ha vært i 1942. Disse grandiose byggene (og planene) var en viktig del av å vise hvor store de var (ville være for Mussolini sin del kanskje).
En anmeldelse skriver at romanen er en vakker kjærlighetshistorie. Jo, tja. Jeg vet ikke, noe av det jeg likte best med historien var kanskje hovedpersonens pragmatiske forhold til kjærlighet. Men det var kanskje ikke det kjærlighetsforholdet anmelderen tenkte på...
Det er ikke ofte jeg leser romaner hvor handlingen er satt i Italia under andre verdenskrig. Det er litt fint med romaner som kan gi et lite innblikk i hva som skjedde utenfor Norge og de allierte sine marker. Forrige uke så jeg Engler og demoner på kino (helt grei) og med denne romanen friskt i minne - Roma egner seg godt som bakteppe for spenningsromaner også!
