"Mariana" og "The Winds of Heaven" av Monica Dickens

I den siste uken har stiftet bekjentskap med en ny forfatter, Monica Dickens heter hun. Oldebarnet (og beklager, i et tidligere innlegg skrev jeg barnebarnet) til den adskillig mer kjente Charles Dickens. I sin samtid var Monica Dickens en kjent forfatter, hun ble født i 1915 og døde i 1992. Hun skrev over 30 bøker for voksne. 

I Mariana møter vi unge Mary. Det åpner ganske spenstig, Mary som bor i London, er på landet alene - 2. verdenskrig er i gang. På radioen hører hun at et engelsk skip er senket, er hennes mann ombord? Mary vet at svaret kan ligge i et brev på gulvet hjemme i leiligheten deres. Hennes telefon er død og mens hun venter på at det skal morgen ser hun tilbake på sitt liv. Deretter begynner mimringen i barndommen og det er mye lykke på landet. Jeg begynte ganske fort å kjede meg. Jeg liker oppvekstromaner, men om jeg sammenligner denne med The Pursuit of Love av Nancy Mitford som jeg leste tidligere i år, blir den tam. 

Jeg holder ut og synes romanen blir litt bedre jo eldre Mary blir. Selv om fortellingen for det meste er kronologisk er den samtidig fragmentarisk (om det er et ord?). Vi møter Mary på forskjellige tidspunkt, fra livet på en pikeskole, på dramaskole og ung i Paris. Mary har ingen spesielle egenskaper, først og fremst vil hun gifte seg.

Språket er godt, Dickens har noen observasjoner som man nesten peker på og tenker "sånn ja, akkurat sånn er det". Likevel holder det ikke, jeg blir aldri engasjert.

Engasjert ble jeg derimot i den første romanen jeg leste romanen jeg leste av Monica Dickens The Winds of Heaven. Boken kom ut første gang i 1955, mens Mariana ble første gang utgitt i 1940.

Vi møter Louise, 57 år og enke. Uten penger, hennes mann hadde i mange år skjult store pengeproblemer, må hun gå på legd hos sine tre døtre. Disse tre døtrene er svært forskjellige, men ingen er særlig interessert i å ha moren boende hos seg. Hun er i veien hos den perfekte forstadsfruen, føler seg ubekvem hos datteren som prøver seg som skuespiller i London og hos den late datteren på landet får hun ikke lov å hjelpe til. På en Londontur møter hun en hyggelig mann, som viser seg å skrive spenningsromaner om kvelden, men selger senger om dagen.

Ingen liker å være til bry, ei heller Louise. Hun prøver, men døtrene er langt borte, selv om de oppholder seg i samme hus. Det er slik at man blir litt beklemt av å lese The Winds of Heaven, fordi Louise er beklemt og Dickens skriver så godt at denne følelsen blir overført til oss lesere. 

Jeg tror ikke døtrene mener å være slemme, de er nok heller tankeløse. Og særdeles opptatt av seg selv. De ser bare byrdene som kommer med morens opphold, ikke mulighetene. The Winds of Heaven er en moden bok, også her er observasjonene gode. Beklemt gode.

----

Og bøkene? Fått i gave/kjøpt selv. Begge to er gitt ut på nytt i veldig fine Persephoneutgaver. 

----