Om Doktor Dyregod, nostalgi og barnelitteratur

Der går doktor Dyregod

med den høye hatten.

Det er vel en dyktig mann.

Ingen er så flink som han.

Hugh Lofting skrev i mellomkrigsårene en rekke barnebøker om Doctor Doolittle. Doolittle er doktoren som velger bort sine menneskepasienter, lærer seg dyrespråket og blir lege for dyrene i stedet. Store som små. 

Torbjørn Egner gjendiktet historien til norsk og kalte den dyregode doktoren for nettopp doktor Dyregod. I tillegg illustrerte han utgaven med tegninger, i samme stil som vi blant annet kjenner så godt fra Karius og Baktus. 

Historien om doktor Dyregod er også ispedd viser om hans eventyr - de er også skrevet av Egner for den norske utgaven.

Doktor Dyregod er en altfor snill dyrevenn og etter at huset hans ble fyllt opp av dyr så vil ikke pasientene komme til han lengre. Ved hjelp av sin gode venn papegøyen Polly lærer han seg dyrespråket og hjelper i stedet dyr. En dag blir han spurt om å hjelpe apene i Afrika. Med lånt skute setter han seil for Afrika og havner i Hottentottland.

I dag er nok ikke boken om doktor Dyregod politisk riktig, med hottentottland, men historien om den dyreglad doktoren den holder seg. Samtidig blir man rent nostalgisk av å se Egner sine illustrasjoner. Og apropos det - for ei stund siden leste jeg at de som skulle kjøpe barnebøker (foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, altså du og jeg) var nostalgiske i sine valg av barnebøker. Dette gjør at det er vanskelig for å nye forfattere å få innpass. Jeg ender selv ofte opp med gode, gamle klassikere når jeg skal kjøpe barnebøker.

Noe av grunnen til dette tror jeg er at det kan være vanskelig å orientere seg i barnelitteraturen. Altfor for få får omtale og oppmerksomhet i media. Men med den lille i hus er det snart på tide for å meg å finne alle samtidsskattene i barnelitteraturen også - men jeg tror Egner blir med meg på veien.