Safirblå

Gwendolyn er 16 år og tidsreiser. Oppvokst i en spesiell familie, med mange kvinnelige innslag og få menn, og hvor alle at søskenbarnet Charlotte skulle starte med tidsreising. Overraskelsen var stor da det viste seg at det er Gwendolyn som besitter denne egenskapen.Totalt uforberedt på det som venter henne må Gwendolyn reise tilbake i tid flere timer daglig.

Selskap på disse tidsreisene får hun den kjekke og verdensvante Gideon. De kommer fra rivaliserende familier, og Gwendolyn klarer ikke helt å finne ut hvor hun har Gideon. Oppover ørene forelsket er hun, ja, men morens råd om å ikke på stole på noen (ei heller følelser) ligger i bakhodet og murrer.

Historien om Gwendolyn startet i Rubinrød, fortsetter nå i Safirblå, før den avsluttes neste år i romanen Smaragdgrønn. Trilogien er skrevet av Kerstin Gier.


Safirblå sjarmerer meg. Gwendolyn prøver så godt hun kan, hun kjemper med misunnelige elementer i sin egen familie, voktere som ikke vil fortelle henne noe og ikke minst, den første forelskelsen. Hun blir sliten og irritert av for lite søvn og hun gjør det hun for å få tak informasjon om hva Gideon foretar seg. Hun er med andre ord ganske så menneskelig.

Et nytt bekjentskap dukker også opp, og er kanskje romanens beste bikarakter. Den døde, men irritirende vannspyeren Xeremius blir etter hvert sendt ut på spionoppdrag av den forelskede Gwendolyn. For å i tillegg til å besitte tidsreisegenet så kan Gwendolyn også kommunisere med spøkelser.

Strengt tatt må romanen være sjarmere for at den skal fungere. For ser man bort fra de siste 100 sidene skjer det temmelig lite. Den begynner en liten spenning mot et ball som det er viktig at Gwendolyn deltar på, hun sjarmerer forøvrig alle med å synge sanger fra det 20. århundret. Selv under ballet blir det aldri veldig spennende, men det er likevel vanskelig å legge fra seg boken. Den gikk ned i en jafs for min del.

----
Og boka? Lånt på biblioteket.
----