Debutroman: Skinn av Carl Johansen

Velkommen til det norske overflodssamfunnet. 

Overflod av ord.

Thomas Hansen er informasjonsrådgiver i Handels- og næringsdepartementet. Som høyrehånd for en statsråd som er mer på vei ut enn tilstede, skal Hansen orientere seg i mediene og samtidig i sitt eget departement. Han føler seg uvel, er plaget av hodepine og har samtidig distansert seg fra de andre kollegaene.

En dag får media snusen i at et stort norsk konsern, hvor staten har eienandeler, har vært involvert i en leir i Iran. En torturleir for politiske fanger. Hoder må rulle og Hansen befinner seg plutselig selv på forsiden av dagsavisene. 

Debutromanen Skinn av Carl Johansen var en annerledes leseopplevelse. Det er ikke uvanlig at bøker kan starte litt treigt, men at de tar seg opp. For meg ble lesingen av Skinn det motsatte. Jeg kom ganske fort inn i boka, de første hundre sidene gikk veldig fort. Jeg humret av møtebeskrivelser og av klisjeer, men så sa det stopp. Resten av romanen ble for utmattende, det ble for mye.

For mye hva da tenker dere kanskje. For mye ord. Ord på ord på ord, uten at det egentlig skjer noe eller at man får noe informasjon. Offentlige ord.

Kanskje er det tanken bak forfatteren å vise hvordan man i det offentlige  forholder oss til ord. Hvordan politikere og ledere prøver å gjemme bort sannheten i ord, mange ord, fine ord. Om det er det forfatteren ønsker så klarer han å vise dette, men problemet er at leseopplevelsen blir deretter. Utmattende. 

Jeg har egentlig lyst til å like denne romanen. Jeg liker at handlingen foregår i et departement, og ikke i en hip organisasjon. Samspillet mellom media og departementet, men også de forskjellige rollene i et departement (politisk ledelse, kontra byråkrater, kontra informasjonsfolk, dere skjønner hvor jeg) er for som ikke kjenner dette miljøet godt beskrevet.

Handlingen, både karakterens ytre og indre handling driver romanen fra begynnelsen til slutt Noe særlig spenning blir det aldri, men likevel interessant nok til å lese videre.  For meg har selve plottet et ganske stort hull også, for meg er det utenkelig at et departement ikke operer med krypterte passord til sine ansatte, men noen kameler må man vel svelge.

Anbefales? Tja. Alle bør gjøre opp sin egen mening av alle bøker. Dette er ingen dårlig bok, den er stødig skrevet og selv om språket er utmattende er det godt. Men nei, denne ligger nok ikke under årets juletre fra meg i alle fall.

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Dette er forøvrig den åttende boka jeg leser i forbindelse med Bokelskerinnens Les en debutant 2011 utfordring.

----