Tysteren av Jan Erik Fjell

Så er det dette med forventningene da. Krimdebutanten Jan Erik Fjell sin roman Tysteren var en av høstens store snakkiser. Fantastiske anmeldelser i media og vinneren av Bokhandlerprisen for 2010. Men lurer på om dette hadde vært en bok jeg hadde likt bedre om jeg hadde funnet den selv?

En av Fredrikstads rikeste menn har fått samvittighetskvaler. Etter å ha blitt sammen med en nesten tredve år yngre miljøaktivist bestemmer han seg for å ta en økonomisk avgjørelse som skuffer mange. Like etter blir han funnet død. Kripos blir tilkalt og Anton Brekke blir satt til å lede etterforskningen i samarbeid med det lokale politiet, en gjeng politifolk han ikke har noe særlig til overs for. Men sammen med Haugen som Brekke kjenner fra før og den ivrige politistudenten Torp finner de snart ut at det er mange som har noe å tjene på den dreptes død. 

Parallelt følger vi Vincent Giordano sin karriere i en mafiafamilie i New York. Siden 60-årene har han jobbet seg oppover i systemet og er i dag en av sjefens nærmeste. Nå lever Giordano et stille liv, spiser mat på stamstedet sitt og is med barnebarnet. Men en dag legger han ut på en reise.

Plottet er intrikat og romanen er aldri kjedelig, men for meg blir det aldri den store leseopplevelsen. Med tanke på alle de rosende omtalene jeg har lest satt jeg og ventet på det store. En krimroman som skulle fenge meg fra siden en og være noe spesielt. Kanskje skulle jeg for en gangs skyld like etterforskeren? Anton er skilt, stadig på kvinnejakt og en gambler. Fritiden brukes til ulovlige pokerslag, noe som sikkert gjør Anton til en større risk taker enn politifolk flest, men jeg klarer ikke helt å se dette på måten han handler på. Jeg hverken liker eller misliker Anton, han bare er der, på sjekkern hele tiden og uten noe særlig dybde (og ja, man kan være på sjekkern hele tiden og ha dybde bare så det er sagt!). 

Det er herlig at handlingen ikke er lagt til Oslo og pluss for forgreininger fra Fredrikstad til mafiaen i New York, parallellhistorien fungerer godt og plottet er som jeg tidligere har sagt ikke kjedelig. Men for meg blir ikke dette noe mer enn en helt vanlig krimroman som er glemt når siste side er lest. 

PS! Dette var den tredje boka jeg leser i forbindelse med Bokelskerinnens utfordring Les en debutant 2011. Mitt mål er å lese en debutant i måneden dette året. Til april skal jeg forøvrig finne en debutant jeg ikke har hørt om før!

----

Og boka? Denne fikk jeg i gave!

----