Jeg prøvde å gjøre lekser. Engelskboka ble liggende uåpnet. Øynene hvilte et øyeblikk på arket som viste hva vi skulle snakke om under den neste timen i konfirmasjonsundervisningen. "Finnes det et liv etter døden?" var overskriften. Hva med det som er før, tenkte jeg, mens jeg iakttok de tjukke, våte snøfillene som dalte ned utenfor.
Fjorten år og skihopper. Hovedpersonen i Vekten av snøkrystaller er fjorten år når han får beskjed om at ikke lenger kan hoppe. Han har en sjelden muskelsykdom og må belage seg på et liv der hender og føtter ikke lenger vil fungere og hvor han er avhengig av hjelp. I det lengste prøver han å skjule dette for foreldrene. Foreldrene har sine egne hemmeligheter, moren er psykisk syk og faren gjør sitt beste for å skjule dette for sønnen og omverden. Når faren også finner ut at sønnen er syk blir avstanden mellom foreldre og barn større og større.
Thorvald Steen sin oppvekstroman Vekten av snøkrystaller er kanskje noe av det bedre jeg har lest på lenge av en norsk forfatter. Det er spesielt to grunner til dette.
I Vekten av snøkrystaller er hovedpersonen lidenskaplig opptatt av skihopping. Denne lidenskapen formidles av forfatteren på en nøktern og språklig måte. Åpningskapitlet - med gutten som ikke klarer å sove og står opp og inspiserer skia - jeg var solgt fra første side.Romanen har også en dyster undertone. Med morens sykdom - og ikke minst med hovedpersonen sin egen sykdom som han prøver å fortrenge. Bare ett siste hopp - et siste svev. Det er vanskelig nok å være tenåring om man ikke må erfare sin egen udødelighet i tillegg også.
Nøkternt, til tider dystert om famile, sykdom og venner, men også vakkert, vakkert!
Hva skulle jeg gjøre, når det ikke var noe mer å gjøre? Ikke si at det finnes noen mening med alt. Ikke fortell meg at Gud hadde en plan. Ikke si at jeg var noe annet enn alene. Jeg begynte å tenke på Nina. Bare jeg ikke ble forelsket! Ikke fortell meg at det var like lett for en jente å bli glad i en krøpling som å bli glad i en vanlig gutt. Man velger en Mercedes, ikke en hjulssykkel med ett ødelagt hjul, men beundrer en ørn fremfor en spurt med brukket vinge, og har man råd kjøper man en racerbåt, ikke en robåt med en åre. Ikke fortell meg noe annet.
Uten at jeg har lest boka, eller lest noe mer om den uten om din anmeldelse var det to ting jeg reagerte på:
SvarSlett- Kan en 14-åring bli diagnostisert med en alvorlig muskelsykdom uten at foreldrene vet om det?
- Hvordan er språket ellers i boka? De to utdragene du har sitert virker veldig "voksne". Ikke slik jeg ville trodd at en fjortenåring skrev, uansett hvor velreflektert vedkommende var.
Til tross for innvendingene da, så virker den spennende. SKal skrive den opp på huskelista mi. =)
Gode spørsmål, Oda! For å ta det siste først. Språket i boka er ganske voksen. Hovedpersonen er således ganske ordentlig av seg, egentlig er hele den lille familien veldig ordentlige. Det skal sies at de to sitatene jeg tok ut er kanskje noe av de mest reflekterte i boka. Ikke alle er sånn.
SvarSlettFor spørsmål nummer to. Vel, i den her boka gikk det. Det er masse tilfeldigheter, gutten blir sendt til legen fra skolen, legen får ikke tak i foreldrene, men ender opp med å si diagnosen selv om han angrer, legen sender brev til foreldrene som gutten ødelegger etc. Tilslutt får legen tak i faren og da kommer sannheten frem.
For å komme med en replikk til første spørsmål: Man må også huske på at handlingen er fra 1970-tallet. Selv om det ikke er så veldig lenge siden, var situasjoner som disse litt annerledes enn det de er i dag. Jeg har selv nettopp lest boka, og anbefaler den sterkt!
SvarSlettTakk for at du tipset meg om dette var en bok å lese! Den er så vakker og så vond at det nesten ikke er til å holde ut! En sjelden god leseopplevelse!
SvarSlett