"Du forlanger at jeg ikke så mye som hvisker i øret på et eneste menneske at du er her. Nei vel, altså gjør jeg ikke det, jeg tier og jeg skal tie. Jeg forstår. Men hvis det blir et barn, da er jo heller ikke det ditt. Hvem som helst sitt barn, men ikke ditt. Du er ikke her, og det er uvisst om du lever eller ikke."
1945. Ved elven Angara ganske så øst i Sovjet oppdager Nastjona at en øks har forsvunnet. Øksen, som tilhørte svigerforeldrene forsvant i badstuen. Nastjona bestemmer seg for å finne ut hvem som har tatt øksen. Tyven viser seg å være hennes egen mann Andrej. Andrej er i krigen, eller skulle være i krigen, men nå er han desertør.
Ditt liv kan du ikke flykte fra, selv ikke fra de verste stundene.
Mens Andrej ligger i skjul ikke langt fra sitt hjemsted, besøker Nastjona han ofte. For både Nastjona og Andrej er dette møter som setter spor. De finner tilbake etter mange års fravær, men samtidig blir Nastjona sitt følelseliv som en kasteball mellom ektemannen, desertøren, og svigerforeldre, de andre i kollektivet hvor hun bor.
Hun ville vente på sin egen lykke, ingen annens. Man sier at den rekker ikke til alle, noen lykkes i livet, noen ikke. Men det var jo bare hun i hele den vide verden som var henne, hun kunne ikke erstattes med noen - hvorfor skulle så dettopp hun greie seg uten den? Hven var det som hadde foretatt en slik fordeling? Hvorfor hadde man gitt henne livet i gave, når hun skulle motta livets gaver?
I utgangspunktet føler jeg at romanen Aldri glemme av Valentin Rasputin egentlig skulle handle om Andrej, men ett eller annet sted snur det. Blant noen sterke og forvirret følelser en kald vinterdag skifter fokuset, Nastjona blir romanens senter. Hennes liv - og det livet hun bærer på,
Andrej sin skjebne, krigens grusomheter, satt opp mot Nastjona som ufrivillig må leve et dobbeltliv gjør romanen veldig intens. Her er det ingen hvileskjær for oss lesere. Vi får aldri slappe av, forfatteren kjører fremover så intenst at man av og til må lukke boken og puste.
Jeg har ikke lest så mange sovjetiske romaner, Aldri glemme kom ut på midten av 70-tallet. Bak historien til Andrej og Nastjona ligger det systemkritikk og Rasputin har blant annet klart å skrive inn noen av sovjetssamfunnets skyggesider uten å stoppet av sensuren. Humor er det også, innimellom må jeg le av alle ertene (eller var det ertemel?) som kollektivet har fått og hva de lager av den store beholdningen.
Anbefales!
----
Og boka? Fikk jeg i bursdagsgave av min kjære samboer.
----
Kjenner at jeg igjen lar meg sjokkere av at nekting-av-krig er samfunnssvik nr.1, muligens hadde jeg sett anderledes på det hadde jeg vokst opp i mer turbulente land?
SvarSlett(Pasifisme som luksus?)
Hver gang jeg leser en russeromtale, tenker jeg at ja, denne MÅ jeg lese, men kommer aldri lenger enn til notering i minneboka. Denne vil jeg oså lese, men tror jeg skal varme opp med novellesamlingen først.
God omtale! Jeg har aldri hørt om boken før, og skjønner at jeg snart må få lest mer av russerne. Men aller først tror jeg det blir mer Tsjekhov, både noveller og skuespill. Jeg har veldig sansen for ditt nye prosjekt om å trekke frem mindre kjente forfattere. Spennende.
SvarSlett@Ingalill: Jeg har også novellesamlingen liggende og gleder meg til å lese den. Har store forventninger til at den skal være like intens, om Rasputin også mestrer novellekunsten.
SvarSlettHar tenkt litt på det du har skrevet, om pasifisme er luksus... Reelle valg er kanskje også luksus?
Da jeg bodde i Russland oppdaget jeg at krig og politikk er ikke noe man diskuterer fritt og høylydt. Kanskje også en sterk kjensle for et fedreland vi ikke kan forstå i dag???
@Line: Takk! Start med Tsjekhov du, han er favoritten. Rasputin er ingen sær forfatter, men det er nok ikka han man starter med i et russisk prosjekt...