mandag 28. mars 2011

Vi leser nordisk: Stigninger og fald av Josefine Klougart

Noen bøker er nydelige. Og vanskelig å lese. Stigninger og fald er en slik roman. Jeg jobbet og jobbet meg gjennom teksten, og der jeg endelig klarte å komme innenfor var det som å være i en himmel. Dessverre ble det for meg en tekst med mye motstand.


Stigninger og fald er Josefine Klougart sin debutroman. Romanen er en oppvekstskildring fra Mols. Jenta som er hovedpersonen vokser opp på en gård sammen med foreldrene sine, en lillesøster og en storesøster.

Romanen er egentlig en samling av løst sammensatte tekster. Det starter og slutten med hesten Molly, men ellers har jeg problemer med å se en rød tråd. Tekstene er øyeblikksbilder, beskrivelser full av metaforer. 

Kapitlene er korte, og for meg er de korteste de beste. Jeg tror det har noe med at tekstene forsvinner i så mange bilder, så mange metaforer, at når slutten av setningen kommer så har jeg glemt hvordan den startet. Oppbyggingen av Klougart sin tekst er uvanlig, jeg tror jeg aldri har lest en bok som er så metaforisk, så poetisk. Det er nesten så jeg vurder å skrive noe av teksten av og sette den opp som et dikt, for å se om det gir større mening.

Det er en roman som er vanskelig å lese, spesielt når man forstyrres av Andre Ting. Først da jeg fikk halvannen time til å lese i ett strekk løsnet det litt. Nok til at jeg kom meg gjennom boka. I en uke holdt jeg på med de 170 sidene. For meg er det uvanlig lenge.

Min storesøster fortæller mig, at der aldri er helt stille. Jeg fortæller hende, at på Mols kan der være fuldkommen stille, det er om aftenen om vinteren, når det ligger sne. Hun hjælper mig med at holde mig for ørerne, lyt selv, siger hun. Hvid støj, siger hun, kigger alvorligt på mig. Jeg ryster på hovedet.

Stigninger og fald er den siste boka vi leser i forbindelse med Knirk sitt samlesningsprosjekt. I morgen finner du en samlet oversikt over alle bloggerne som blogget om Klougart sin roman her. I løpet av de kommende dagene vil også jeg komme med min høyst personlige mening om hvem som bør vinne Nordisk Råds litteraturpris, om du ikke kan vente finner du klare hint her

----
Og boka? Kjøpt selv.
----

4 kommentarer:

  1. Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Jeg tenkte boka burde leses som dikt. Et kapittel om gangen leses saaaaakte.

    SvarSlett
  2. Veldig saaakte. Og helt uten forstyrrelser!

    SvarSlett
  3. - og det var der jeg feilet. Saktelesing med innbakt reflektering er en kunst jeg ikke behersker :-)

    Litt misunnelig på dette himmelriket dere fant ved å sette ned tempoet og føle på metaforen.
    Selv druknet jeg.

    SvarSlett
  4. Flott omtale, og jeg skjønner så godt hva du mener med at man må lese saaaakte.....

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.