Anna Gavalda og Lykka er ein sjeldan fugl

Jeg er ambivalent.

Veldig.

Den oppmerksomme leser har kanskje fått med seg at jeg har lest den siste (oversatte) romanen av Anna Gavalda Lykka er ein sjeldan fugl ei stund. Vanligvis jeg ha lagt fra meg romanen for lenge siden, men siden flere lesere har kommentert at den ble bedre etter 200-300 sider så fortsatte jeg. Og det er jeg glad for.

Cirka 200 - 250 sider ut i romanen så snur den. Fra å være treig og nesten uten noe plott, så blir den en fin roman. For meg var det først og fremst stilen til Gavalda som nesten stoppet meg. Den litt røffe, men likevel varme stilen som jeg liker så utrolig godt i Saman er ein mindre alene passet ikke så godt til denne romanens hovedpersoner.

Historiens hovedperson er Charles, arkitekt. Gift med Laurence, som egentlig er mest opptatt av andre menn. Ekteskapet er ustabilt, men det er først når Charles får beskjed om at en tidligere nabo er død at ting begynner å skje.

Jeg har veldig lyst til å si at dette er en god bok, for i deler av boken så glimrer den. Handlingen, når den først kommer i gang er realistisk og karakterene er til å bli glad i. Selv med over 600 sider så ville jeg ikke at den skulle slutte.

Men er det en god bok, når man bruker halve boken på å komme i gang? Jeg vet ikke. Jeg likte boken, men samtidig så må jo hele boken leses. Hm...