Doris Lessing!

Knirk fikk meg interessert i Doris Lessing ved hjelp av noen inspirerende bloggposter om denne gode forfatteren. Egentlig har jeg lyst til å bruke et annet adjektiv enn god, men alt annet jeg kommer på føles så svulstig og jeg tror ikke Lessing selv er en person som går for svulstige adjektiv. I alle fall ikke forfatteren Doris Lessing!

Jeg har startet med hennes debutroman Det synger i gresset. Den kom ut i begynnelsen av 50-årene i England etter at Lessing flyttet dit. Jeg ble ferdig med romanen i forrige uke, men jeg har ikke klart å blogge om den før nå. Igjen og igjen har jeg stilt meg spørsmålet - hva ville Lessing med Mary?

Romanen starter med et mord. Den hvite kvinnen Mary er funnet død, morderen er den svarte hushjelpen Moses. Vi er i Sør-Afrika, vi er i et samfunn hvor de hvite hersker og hvor det er en dirrende elektrisitet mellom disse og de svarte.

Så gjør romanen ett hopp. Vi møter Mary som ung pike, gjør streif innom hennes sorgløse liv etter at hun befrir seg fra familien, men før hun gifter seg med Dick. Valget om å gifte seg med Dick (selv om kanskje Mary ikke selv ser på det som et valg?) tar hun etter å ha overhørt noen venner snakke om at hun aldri kommer til å bli gift. Et fatalt valg - for de begge.

Hverdagslivet på farmen til Dick er preget av fattigdom. Etter hvert som vi lærer Dick å kjenne finner vi ut han er en evig optimist, sta men ikke sta nok til å gjennomføre prosjektene sine. Mary, derimot, kjeder seg. Periodevis er hun depressiv. Så kommer Moses for å jobbe i hjemmet deres. 

Det er så mye i denne romanen, så mange historier i denne relativt lille romanen. Forholdet mellom Mary og Dick. Begge to irriterer meg slik. Marys tidvise apatiske holdning. Dicks urealistiske tro. Noen avsnitt er så glitrende skrevet, jeg tenker spesielt på de delene hvor Mary tar over gårdsarbeidet (les: herskearbeidet) når Dick ligger med malaria. Dirrende. Elektrisk. Det er samtidig en vanvittig god metafor på samfunnet der nede, slik jeg tror det må ha vært. 

Like fullt, det er mye hun ikke skriver. Det ligger så mye usagt mellom linjene, det er nesten som man føler at det tyter ut. Ta for eksempel naboen - Slatter og hans kone. Hvordan de i boken helt klart representerer de hvite, men også hvordan de selv også har tatt på seg å være en slags representanter og hvordan de setter standarder og normer for de hvites oppførsel. Med andre ord - lag på lag fortelles historiene. 

Så, hva ville egentlig Lessing si med Mary? Jeg er ikke nærmere noen bedre svar enn de jeg var i forrige uke. Selv om det er en roman som har mange historier, så handler det for meg også om en ung jente som ikke tør å stole på seg selv. Lessing sier det slik...

Denne tilsynelatende betydningsløse begivenhet, som enhver med en smule kjennskap til verden og menneskene ville glemt øyeblikkelig, fikk varig virkning på Mary.

Veldig god bok. Neste på listen er Det femte barnet. Gleder meg. Ja til Doris Lessing!