onsdag 22. desember 2010

En dåre fri av Beate Grimsrud

Jeg holdt på gi meg på side ti...

Jeg er ett og et halvt år, broren min, Torvald, ett år og en dag eldre enn meg. Vi bindes fast i sprinkelsengene med seler fra barnevognen. Vi har prøvd å skrike i løpet av natten, men gitt opp. Ingen har kommet til vår unnsetning.

Jeg orker ikke, tenkte jeg. Orker ikke ei bok full av sadistiske metoder for få ei natts søvn. Orker lidelse på lidelse hvor alt er fælt. Men jeg leste likevel videre om Eli.


Eli er et multitalent, hun er har et utall fortellinger i hodet, kreativitet oser og kan ikke sitte rolig. Prinsesse vil hun i alle fall ikke være. Prinsesse! Eli er tøff og uredd. Hun er et barn så lang fra de A4-normene som er satt av samfunnet at ingen vet hvordan de skal håndtere henne. Hun tester grenser, selv om jeg får inntrykket av det ikke alltid er satt noen grenser. Hun drikker, tar piller. Og skriver. 

Tilfeldigheter gjør at hun ender på en skriveskole i Sverige. Og hun blir i Sverige. Hun får venner og skriver. Skriver, publiserer og er tidvis innlagt psykiatriske avdelinger. 

Eli lever med fire stemmer. Espen, Erik, Emil og Eugen. Alle har de et tak på henne, alle vil de ha henne til å gjøre noe.

Språket er enkelt, Grimsrud bruker repetisjon og det fungerer greit. Det er derimot ikke til å stikke under en stol at det er Eli sin livshistorie som gjør romanen så vanvittig lesbar. Det er sjelden kost med en så brutal og ærlig historie. Og det handler ikke om den er selvopplevd eller ikke, jeg synes ikke det er så viktig. Det som er viktig er historia Grimsrud formidler. Historien om den psykiatriske pasienten Eli, om forfatteren Eli, filmskaperen Eli, idrettsutøveren Eli. For man er ikke bare en pasient.

Det er ikke ofte jeg leser en forfatter som jeg føler virkelig vil fortelle meg noe. Men Grimsrud forteller fletta av seg eller av oss, du skjønner hva jeg mener. Hun bringer tabuer på tabuer inn i litteraturen, og det er gjort på en måte man rett og slett må applaudere.

Er det et "riktig" bilde av psykiatrien Grimsrud maner fram? Finnes det et riktig bilde? Har du 100 pasienter har du 100 historier. Noen vil nok være mer ekstrem enn andre, men ingen er mer riktig.

Det er ikke alt jeg begeistret for. Skildringene for hva som er skjer med karakteren Eli som barn er voksne. Klart, de er fortalt av en voksen, Eli skildrer livet sitt. Man husker ikke opplevelser før man blir, ja jeg vet ikke, tre, fire år? Og hvordan skille mellom det man har blitt fortalt og det man faktisk husker. Grimsrud er ikke alene om dette, for meg skurrer dette ofte hos mange forfattere.

Likevel.

Pensumlesning! Pensumlesning for alle oss medmennesker!

Er dette den viktigste boka i 2010?

Jeg har lest boka sammen med andre bokbloggere i forbindelse med Knirk sitt samlesningsprosjekt. Se her for å se hva andre bloggere synes om En dåre fri.  

2. januar kan du lese hva vi mener om den danske romanen Vågen
----
Og boka? Kjøpt sjæl.
----

7 kommentarer:

  1. Enig i veldig mye av dette :) Bare at det med at hun umulig kan huske så mye av tidlig barndom eller når hun er så psykest, ikke oppfattes av meg som svakhet. Det gjør at Eli distanseres fra forfatteren, at det ikke bare blir "selvbiografisk", men mer skjønnlitterært og at vi derfor kan overføre Elis problemer, tanker, følelser, opplevelser til andre mennesker. Skjønner? Ikke jeg heller. Heh. *skrevet i all hast*

    GOD JUL! Var egentlig det jeg ville si :) Nå fyker jeg hjem for å feire en god gammeldags nordmørsjul <3

    SvarSlett
  2. Det jeg også synes var så fint, var at selv om tema er mørkt, dystert og fælt, så ble det liksom ikke traumatisk å lese. Jeg tenkte også i begynnelsen at...å nei...dette blir heftig. Men så var det på en måte lett. Hm...

    SvarSlett
  3. Det virker som mange har hatt sterke leseopplevelser med denne romanen.

    Jeg forstår godt at det nødvendigvis ikke trengs å oppfattes som en svakhet, men jeg ble sittende å tenke på dette og det irriterte meg litt. Det har skjedd tidligere også (når jeg har lest andre romaner).

    Uansett, når noe er en *roman* som dette så har man kunstnerisk frihet, så det er ikke det at man ikke kan gjøre det. Strengt tatt kan man skrive hva man vil, men for meg skurrer det altså...

    Knirk: Enig at det var heftig, men på en lett måte. Derfor håper jeg at boka kan lese mange, den skal ikke være eksluderende i språket i alle fall.

    SvarSlett
  4. Jeg er spent på om alle bøkene vi skal lese er tunge i forhold til tematikk. Begge de norske er jo det. Kan man bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for noe som er humoristisk og lettbent?

    SvarSlett
  5. @Knirk: Man kan jo lure... Men det virker ikke slik, Vågen er jo ikke akkurat lettbent den heller...

    Jeg lurer også på om det kommer til å være kvalitetsforskjeller på de som er nominert fra Norge, Sverige som er store språkområder sammenlignet med de som er nominert fra Grønland m.m. Det blir spennende å se.

    SvarSlett
  6. Sitter og blar gjennom alle blogginnleggene en gang til, og lar romanen synke inn enda mer.
    Du peker på et par viktige poeng: Man er ikke bare pasient - dette balanseres veldig bra i denne boka. Det er håp, og dette håpet gis gjennom Elis kreativitet, skapertrang og dyktighet sammen med det andre viktige poenget - medmenneskene rundt henne. Helt klart en påminner til oss alle om å stille opp.
    Veldig artig prosjekt denne samlesinga, og jeg er også spent på kvaliteten på de andre. Det begynte hvertfall veldig bra :D

    SvarSlett
  7. @guiritana: Ja, jeg synes det er noe som kommer veldig sterkt frem i boken, at vi ikke er en ting, men flere. Selv om hun er psykiatrisk syk er hun fortsatt Eli, forfatteren, joggeren...

    Det er artig med samlesningen, gleder meg til å lese videre. Ble ferdig med "Vågen" i går kveld!

    SvarSlett

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.