Anton Tsjekhov: Sjette avdeling

Jeg har tidligere skrevet om min forelskelse i Tsjekhov, og her om dagen kom jeg på at det var jeg stund siden jeg hadde lest noe av denne russike legen, forfatteren og dramatikeren Anton Pavlovitsj Tsjekhov. 

Sjette avdeling er kort roman, eventuelt en lang fortelling. Før Tsjekhov slo gjennom med sine kjente skuespill skrev han for det meste korte, satiriske noveller.

Tsjekhov var selv lege, tok ikke betalt av sine pasienter, men finansierte legeyrke med det han tjente på forfatterskapet. I Sjette avdeling viser han hvordan psykiatriske pasienter ble behandlet på tsartiden og hvordan vi mennesker ikke ønsker å se virkeligheten i øynene.

Gromov er innlagt som pasient på det som kalles sinnssykeavdelingen på et sykehus i en liten by i Russland. Han er kultivert og belest. Sammen med noen få andre pasienter er han sperret inne på avdelingen. Bare en av pasientene får lov til å gå ut i byen, han er "landsbyidioten". Legen på sykehuset, Andrej Jefimytsj Ragin, er lite tilstede før han en dag begynner å holde lange smataler med Gromov som han prøver å overbevise om at ...sinnsro og tilfredshet må ikke søkes utenfor en selv, men i ens eget indre.  Etter at hans daglige rutiner endres av disse samtalene tar de rundt han "ansvar" - som ender med at han drar på en ferietur til Moskva, St. Petersburg og Warsawa sammen med en altfor snakkesalig venn. Og blir altfor blakk.

Tilbake i den navnløse, lille landsbyen leier han et lite rom og leser bøker, men blir etter hvert lurt av sin arvtager på sykehuset til å bli innlagt på sjette avdeling, altså sinnsykeavdelingen. Etter ei natt dør Ragin.

Tsjekhov hvordan en som selv prøver å hjelpe de syke, selv blir sett på å være syk.  Og ikke minst, hvordan omgivelsene takler det når noen prøver å se virkeligheten i øynene. Eller som Solum Forlag skriver på baksiden av boken.... Tsjekhovs budskap er at man må kjempe mot virkeligheten, ikke passivt akseptere den.