"Litterær slikkepinne" ??

Før jeg begav meg ut på den litt tyngre Fars krig i helgen, så leste jeg Min søster Ellie. Boken er skrevet av Amanda Eyre Ward og er kommet ut på Gyldendal sin serie litterære drops. Litterært? Nei. Drops? Ja. Kanskje underholdende drops er bedre for Gyldendal?

De tre Winter-søstrene - Caroline, Madeline og lille Ellie - har tilsynelatende alt. Men familieidyllen skjuler mørke hemmeligheter. Da lille Ellie forsvinner sporløst, stiger alt til overflaten. Familien kommer aldri over og går fullstendig i oppløsning. Inntil en dag 15 år senere: Caroline ser tilfeldig et fotografi av en kvinne i et magasin. Overbevist om at det er Ellie, legger hun ut på en reise for å finne kvinnen på bildet.

Jeg hadde ikke store forventninger til denne boken. Egentlig trengte jeg bare litt underholdning, slik man av og til bare gjør. Det som gjør boka til litt leseverdig er at jakten på HAN, som i den rette, er bare en bihistorie. Boken er delt i tre historier; nå-historien, da-dette-grusomme-skjedde historien og brev skrevet fra ei Agnes Fowler. Snedig gjort av forfatteren.

Boken er lettlest og kan enkelt leser på noen få timer. I følge bokomslaget kalte en anmelder i VG den for en "litterær slikkepinne" og gav den en femmer. Noen måtte ha vært snille den dagen. Uansett, jeg er fascinert over bruken av "godterisubstantiver" når man skal markedsføre/anmelde bøker!