Den siste gode mann - lang thriller med spennende utgangspunkt

På slutten av 2011 klarte jeg å kneppe inn en murstein av en thriller. Den siste gode mann kom norsk i 2011 og er skrevet av to danske forfattere. De to skriver under pseudonymet A.J. Kazinski. 

Niels er en dansk politimann med reiseskrekk. Etter en sykemelding er han tilbake på jobb som forhandler i gisselsituasjoner. Hans sjef ber han sjekke ut en sak som har havnet på pulten hans, gode mennesker blir drept rundt omkring i verden. Niels får i oppgave å sjekke ut om de fremste gode menneskene i København ikke opplever noen ubehageligheter. 

I Venezia driver politimannen Tommaso sin egen etterforskning. Han samler også inn materiale om de gode menneskene som er døden, til sjefen finner ut hva han gjør og han må ta en pause. Moren som ligger for døden prøver å gi han en beskjed.

I København får Niels uventete hjelp i sin etterforskning. Hos en av de potensielle gode menneskene møter han Hannah, en astrofysiker som sliter med å akseptere sønnens selvmord. Hun hjelper Niels med å finne et system i kaoset av informasjon som Tommaso funnet.

Jeg liker utgangspunktet i Den siste gode mann. Den jødiske myten om at det finnes 36 gode mennesker som beskytter oss menneskene er starten på en god historie. København og alle Niels sine kollegaer er opptatt av det kommende stormøte mellom politiske ledere og sikkerheten deres. Ingen er interessert i en jødisk myte. Forfatterne klarer fint å sette det mystiske opp mot dagens behov for konkrete beviser og tanken på at skal forstås.

Romanen er også spennende, til sånn cirka to tredje deler uti. Selv på slutten av denne delen så blir spenningen noe torpedert med litt for mange og like scener på et sykehus. For meg blir lesingen egentlig slik resten av boken. Den er preget av deler som er altfor lange og at forfatterne klarer ikke å bygge opp spenningen på nytt. Dessverre.
----
Og boka? Kjøpt selv da jeg fant den i en salgs-kasse.
----

De gjorde et barn fortred. Uhyggelig roman av Tove Ditlevsen

Kirsten bor sammen med foreldrene, hun er 20 år og jobber på et trykkeri. Kirsten er urolig, hun vil helst være ute med venninen Nina og sin nye venn Jørgen, men foreldrene vil at hun skal tilbringe kveldene hjemme. En dag begynner det en ny mann på trykkeriet hvor Kirsten jobber og hun blir uvel når han er i nærheten. Har Kirsten møtt denne mannen tidligere? Hvorfor føler Kirsten dette ubehaget når hun er i nærheten av han?

Alt ved denne romanen er uhyggelig. Omslaget vekker av en eller annen grunn et ubehag, tittelen definitivt og selve innholdet er også uhyggelig. Ganske tidlig skjønner vi at Kirsten har en uro i kroppen, det er som om en brikke mangler i henne. Denne uroen klarer Ditlevsen å beskrive, gjennom Kirsten sine tanker skaper hun en uro som nesten overføres til leseren. 

Jeg må finne det ut, tenket Kirsten mens hun kledde av seg, jeg må finne ut hva det er med den mannen. Hun måtte grave i sin hukommelse, det var noe i henne som gjorde så sviende vondt hver gang hun tenkte på ham. Det var som et sår som må brytes opp i det uendelige, for at man skal nå inn til ondets rot. 

Noe som fungerer er at Kirsten ikke selv skjønner hvor denne uroen kommer fra, slik slipper vi å få den servert fra begynnelsen. I stedet blir man med Kirsten på hennes reise i seg selv. Klisje, og det er en del klisjer i Ditlevsen sin debutroman fra 1941. Metaforene er ikke langt unna.

Likevel er dette en god roman. En uvanlig god roman. Det er ikke en roman man nødvendigvis leser for å like og det er heller ikke en roman for de som kanskje har litt sarte sjeler.

Kirsten ønsker å befri seg fra sine foreldre. Selv om Kirsten ikke er særlig politisk av seg, observerer hun klasseskillene og sin far (og dermed sin egne) røtter i arbeiderklassen. Som bakgrunnsteppe fungerer miljøet Ditlevsen beskriver.
----
Og boka? Kjøpt selv på et bakgårdssalg, Tronsmo var det.
----

Det gør du ikke av Jens Christian Grøndahl (dansk)

Danske David og engelske Emma har vært gift i over tyve år. Deres datter Zoë har en ny kjæreste. Han er fra Pakistan. En morgen oppdager David at noen har skjært inn et hakekors på postkassen deres. Hva betyr dette, har Davids jødiske bakgrunn noe med dette?

Men det var ikke genboens postkasse, han havde efterladt sit hagekors på, det var Davids, og hvad, hvis gerningsmanden ikke var en underbegavet skoleelev? Hvad, hvis det var en trussel? David havde i alle deres år på den rolige vej ikke set et eneste eksempel på grafitti. Zoës hinkeruder på asfalten havde været alene om at forstyrre den forudsigelige orden. Man ville sige, at hagekorset på Fischers postkasse var første gang. På en dunkel måde var han flov over at være genstand, tilfældigt eller ej, for vejens første tilfælde af hærværk. Andet kunne det vel ikke være?

Hakekorset forstyrrer advokaten David. Hans jødiske bakgrunn vil han helst glemme. Sine egne foreldre vil han gjerne glemme. Faren som døde og etterlot seg gjeld, moren som maser om at han ringe en gammel kjæreste som har fått kreft.

Hjemme i eneboligen i villastrøket er Emma. Kunstner - innen husets fire vegger. Nå som datteren skal ha sin første utstilling blir hennes egne valg diskutert. Hun har selv valgt å være hjemme, male uten å forsøke å stille ut noe. Er hun misunnelig på Zoë?

Med datterens nye kjæreste må de begge to se bakover, i et par dager blir deres lille  verden omrokkert. Relasjonene blir skjøre, og de jobber litt med å finne hverandre igjen.

"Jeg har alltid været skeptisk over for al den snak om rødder. Se på træerne. Jo højere træ, desto større afstand mellom krone og rødder. Et vellykket træ er et træ, der med tiden vokser fra sine rødder". 

Det er en kunst å skrive om lykkelige mennesker. Å være lykkelig er en klisje. David og Emme lever i et harmonisk ekteskap. Utroskapen er fraværende, de respekterer hverandre, de har et godt liv. Uroen de opplever gjennom noen dager beskrives godt av Jens Christian Grøndahl. Ingen store ord, ingen store opplevelser. 

Hverdagsuro. 

Grøndahl klarer å skape en uro i meg også. Som leser vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre. Akkurat som når man er i et rom med to personer, et par, hvor noe ligger og bubler  under overflaten.  Man føler stemningen og man vet man ikke skal bryte inn. Jeg liker at Grøndahl ikke får karakterene sine til å gjøre det ekstreme, at de kommer hjem igjen.

Det gør du ikke er mitt første møte med Jens Christian Grøndahl. Han har skrevet 17 romaner og jeg tror at noen av hans tidligere romaner er oversatt til norsk. Han er også oversatt til engelsk - det er lettere ironisk at jeg fikk først øynene opp for ham etter å ha lest om noen av hans romaner på noen engelske blogger...

----

Og boka? Kjøpt selv. En av mine første bøker på dansk, om man ser bort fra den nordiske samlesningen. Dette var mye enklere og ikke særlig mye fald her nei.

----

Spennende bestselger fra Danmark!

Da var det endelig min tur til å stifte bekjentskap med Avdeling Q; Carl og hans assistent. Carl er en dyktig etterforsker, men sjefene hans vet ikke helt hva de skal gjøre med ham. Løsningen blir å sparke han oppover. En egen avdeling blir opprettet og Carl blir sjef. For seg selv og etter hvert den ganske herlige karakteren Assad. Avdelingen skal ta tak i gamle saker som ikke har blitt løst. 

Merete er folketingsrepresentanten som for fem år siden forsvant ombord i en båt på vei til Tyskland. Selvmord ble raskt utelukket, men på grunn av manglende bevis for at det har skjedd noe kriminelt blir saken henlagt. Carl starter noe motvillig å grave. 

Jeg har lest mye om denne kriminalromanen som i lengre tid har vært på lister over bestselgere både her i Norge og i Danmark. Jeg var derfor meget spent på om forventingene mine ble innfridd. Kvinnen i buret er særdeles spennende. Jeg liker at spenningen blir drevet av at vi får høre fra offerets tilværelse. Det gjør at spenningen (og grusomheten) får et ansikt. Plottet som danske Jussi Adler- Olsen har bygd opp er komplekst, men uten at det er vanskelig å holde tråden. Beskrivelsene av karakterene er kanskje ikke all verden, Carl er macho- macho mann til de grader, men Assad derimot - han er virkelig et funn!

Spennende!

----

Og boka? Denne vant jeg hos Bokelskerinnen i forbindelse med hennes utfordring Les en debutant 2011. Takk for en super premie! Jeg har allerede kjøpt de to neste bøkene i serien - på dansk - men jeg tenker meg til at etter Klougart må jo alt bli enklere...

----

Den afrikanske farm av Karen Blixen

Jeg hadde en farm i Afrika ved foten av fjellet Ngong.

Åpningen av Karen Blixen sine memoarer er like kjent som boka selv. Den afrikanske farm ble første gang utgitt i 1937. I 1931 forlot Blixen Kenya for godt. Hun måtte selge farmen sin og dro tilbake til fødelandet Danmark. Hun hadde da bodd i Kenya siden 1914.

Blixen sine memoarer er fortellinger om tiden i Afrika. Hun forteller om farmen, sine ansatte (og innfødte), venner og ikke minst skildrer hun naturen. Hverdagslivet skildres, skjebner blir fortalt.

Den første delen av boka oppfatter jeg som en ærlig hyllest til livet (og slitet) på en afrikansk farm. Vi blir kjent med Blixen sin nærmeste omgangskrets. Hun skildrer relasjonene mellom de hvite og innfødte. Blixen gjør ikke samme feilen som jeg nettopp gjorde, hun putter ikke alle innfødte i en boks. Hun skildrer de forskjellige stammene, folkene, og hvordan hun opplever sannheten rundt dem.

Blixen er ærlig, men det er sannelig en av hennes tjenere også. Blixen skriver og skriver, de rundt henne følger med, blant annet hennes tjener Kamante.  Han spør om hun kan skrive en bok og Blixen svarer at det håper hun. Kamante svarer etter ei stund at det tror ikke han.

Han stod der og holdt selveste Odysseen bak ryggen. Nå la han den med stor tyngde ned på bordet. "Se, msabu" sa han, "det er en god bok. Den henger sammen fra ende til annen. Selv om man holder den i ryggen og rister den kraftig, faller den ikke fra hverandre. Mannen som har skrevet den er klok. Men det du skriver, "fortsatte han med forakt, men også en viss medfølelse, "det er det jo ingen sammenheng i. Noe er her, noe der. Når folkene dine kommer inn og glemmer å lukke døren, fyker det hit og dit, noe blåser ned på gulvet, så blir du rasende. Det blir ingen god bok. "

Boken er en god påminnelse om hvor blind vi blir for ting som er gitte i vår egen kultur. Ikke alle var like åpne for andre kulturer som Blixen. I boken er det et kapittel med korte anekdoter og hun forteller blant annet om doktor som skulle ha seg frabedt å hjelpe innfødte da han var vant til å praktisere blant eliten i Bournemouth!

Ganske sobert skildrer også Blixen forholdet til Denys. Det vil si, Blixen blir aldri privat, knapt personlig. I slike skildringer som Den afrikanske farm har forfatteren, skriveren, en tendens til å ta stor plass. Jeg føler at Blixen stadig forsvinner, det er ikke det at hun er (for) saklig heller, hun bare lar de andre, naturen rundt henne, ta den største plassen i fortellingene. Det vitner om en god historieforteller.

Anbefales!
----
Og boka? Kjøpt selv.
----

Vi leser nordisk: Stigninger og fald av Josefine Klougart

Noen bøker er nydelige. Og vanskelig å lese. Stigninger og fald er en slik roman. Jeg jobbet og jobbet meg gjennom teksten, og der jeg endelig klarte å komme innenfor var det som å være i en himmel. Dessverre ble det for meg en tekst med mye motstand.

Stigninger og fald er Josefine Klougart sin debutroman. Romanen er en oppvekstskildring fra Mols. Jenta som er hovedpersonen vokser opp på en gård sammen med foreldrene sine, en lillesøster og en storesøster.

Romanen er egentlig en samling av løst sammensatte tekster. Det starter og slutten med hesten Molly, men ellers har jeg problemer med å se en rød tråd. Tekstene er øyeblikksbilder, beskrivelser full av metaforer. 

Kapitlene er korte, og for meg er de korteste de beste. Jeg tror det har noe med at tekstene forsvinner i så mange bilder, så mange metaforer, at når slutten av setningen kommer så har jeg glemt hvordan den startet. Oppbyggingen av Klougart sin tekst er uvanlig, jeg tror jeg aldri har lest en bok som er så metaforisk, så poetisk. Det er nesten så jeg vurder å skrive noe av teksten av og sette den opp som et dikt, for å se om det gir større mening.

Det er en roman som er vanskelig å lese, spesielt når man forstyrres av Andre Ting. Først da jeg fikk halvannen time til å lese i ett strekk løsnet det litt. Nok til at jeg kom meg gjennom boka. I en uke holdt jeg på med de 170 sidene. For meg er det uvanlig lenge.

Min storesøster fortæller mig, at der aldri er helt stille. Jeg fortæller hende, at på Mols kan der være fuldkommen stille, det er om aftenen om vinteren, når det ligger sne. Hun hjælper mig med at holde mig for ørerne, lyt selv, siger hun. Hvid støj, siger hun, kigger alvorligt på mig. Jeg ryster på hovedet.

Stigninger og fald er den siste boka vi leser i forbindelse med Knirk sitt samlesningsprosjekt. I morgen finner du en samlet oversikt over alle bloggerne som blogget om Klougart sin roman her. I løpet av de kommende dagene vil også jeg komme med min høyst personlige mening om hvem som bør vinne Nordisk Råds litteraturpris, om du ikke kan vente finner du klare hint her. 

----
Og boka? Kjøpt selv.
----

Vi leser nordisk: Det tatoverede budskap

Hva er det man sier når man ikke vet hva man skal si? Jo, man sier at det er interessant. Interessant sier man og nikker litt. 

I vår nordiske samlesning er vi kommet til Grønland. Grønland sin nominerte til Nordisk Råds litteraturpris er Kristian Olsen aaju (og om du lurer på dette aaju er så kan du finne mer om det her!). Jeg hadde i utgangspunktet litt forventninger til denne romanen, grønlandske kriminalromaner er ikke hverdagskost er i heimen.

Romanen er på knappe 120 sider, og på disse sidene blir et ganske stort persongalleri introdusert. Kort sagt handler romanen om Nanna, som påtar seg å etterforske en sak om et kvinnelig lik som hennes nå avdøde mann aldri ble klok på. Det viser seg at den avdøde, hadde en en tatovering med et gatenavn - og nummer. Nanna begynner derfor å snoke rundt for å finne ut mer om den avdøde og hvordan hun døde.

Den ytre handlingen er til tider ganske intrikat, spesielt hvordan (spoiler-warning!) hvordan morderen får det til å virke som et selvmord og får den dreptes samboer til å kvitte seg med liket. Når romanen nærmer seg slutten får jeg nesten litt sånn Prosessen-følelse av utviklingen, og det blir litt mye.

Dessverre så forsvinner det hele i det som for meg er et veldig uvanlig språk. Romanen, med originaltittelen Kakiorneqaqatigiit, blir som en muntlig fortelling. I stedet for at jeg hører de forskjellige stemmene når jeg leser, hører jeg en stemme som forteller. Noe monotont.

Språket gjør at jeg får en haug av spørsmål. Er denne muntlige stilen vanlig for litteratur fra Grønland? Nysgjerrig googler jeg. Og google kommer opp med følgende i Store norske leksikon...

Den opprinnelige grønlandske litteraturen består av muntlig overleverte sagn og sanger som gjenspeiler grønlendernes tilværelse, tankeverden og religiøse forestillinger. Den muntlige litterære tradisjonen danner bakgrunnen for meget av den originale, skriftlige litteratur på grønlandsk som vokste frem på 1900-tallet.

Ok, jeg innrømmer det. Det er søkt. Romanen er skrevet på 2000-tallet. Men jeg spør videre... Såvidt jeg vet så er grønlandsk på en annen gren i språktreet enn de fleste nordiske språkene, hvor kommer språket fra? Google kommer her til hjelp igjen, her fra wikipedia....

Grønlandsk (på grønlandsk: kalaallisut, «grønlændernes språk»), er et eskimoisk-aleutisk språk som blir snakka av rundt 50 000 mennesker på Grønland, hvor det er det eneste offisielle språket. Det er i nær slekt med de andre eskimoiske språka, særlig med inuktitut, som blir snakka i Nunavat i Kanada. Grønlandsk er et polysyntetisk og ergativt språk, som danner nye ord ikke med sammensettinger, men med avledning fra røtter med hjelp av (ofte flere) avledningsaffiks. 

Hvor mye forsvinner i oversettelser, her til dansk? Jeg antar for eksempel at setningsoppbyggelsen er helt annerledes og at de har ord som ikke eksisterer på dansk. Kan være at denne romanen er en språklig perle på grønlandsk, mens den for meg ikke er der. Hvor rettferdig er det å sammenligne oversatte romaner med de vi leser på originalspråket - og hvis kulturer vi har kjennskap til.

Og hvor annerledes snakker de på Grønland? 

Det siste spørsmålet tenkte jeg mye på. Mye. Gjennom hele lesingen. Spesielt i dette avsnittet hvor Nanna møter en gammel studiekamerat:

- Ja. Jeg er Nanna. Efter at jeg er blevet alene, er jeg rejst til vort land og arbejder for en dansk jurist. I morgen tager jeg tilbake til Danmark via Narsarsuaq. Hvis du ledsager mig tilbage til hotellet, tager jeg med dig.
- Det lyder godt. Skål, Kasuutta.
- Kasuutta.
- Jeg arbejdede som socialrådgiver i adskillige år, men det var trist og fyldt med papirnusseri. Til sidst gav jeg op. Jeg læste videre på Københavns Handelshøjskole i økonomi og blev pengestuderende for at sige det humoristisk. Efter uddannelsen til civiløkonom blev jeg lærer på Handelsskolen her i Qaqortog. Det er et dejligt job. I dette skoleår underviser jeg ikke om onsdagen, og jeg benytter jævnligt tirsdagen til at spise lammesteg her, når jeg er træt af enmandskost. Lad os spise først, iden din portion bliver kold. 

Du vet når du møter gamle kjente på Gardemoen ved gaten til London. Overraskelsesmomentet, kort tid og en mulighet for å fortelle kort hvor bra man har det fører med seg en slags raskt slag med ping pong. Spørsmål hit og dit, og et nytt før den andre har fått svart. Så må den andre springe for å kjøpe en rådyr Imsdal før avgangen og du står igjen som et spørsmålstegn og lurer på hvor i alle dager var det han sa han jobbet? Hvis man virkelig snakker slik som i eksemplet ovenfor (man blir dessverre ingen ekspert på bakgrunn av en bok), så er det jo flott at man lar folk snakke ferdig før man bryter inn. Respektfullt. Men for meg blir mange av dialogene kunstig, men det sier kanskje mer om meg.


Jeg hadde egentlig ikke så mye å si, men fikk sagt en del likevel. Eller jeg fikk spurt en del. Og boka? Vel, den var interessant. Nikking.
----
Og boka? Kjøpt selv.  
----

Vi leser dansk: Vågen av Harald Voetmann

Det starter ikke bra. Det starter med en alvorlig brist. I hodet mitt.

- Hva betyr det danske ordet atter på norsk? Jeg spør min kjære. Han ser på meg. - Det samme som på norsk. Igjen. 

Det er mig det samme, hvor jeg begynder, for jeg skal atter komme tilbage dertil.

- Nei, det er ikke det samme hvor man begynner, fortsetter jeg. - I Norge Rundt (brettspill) for eksempel, så er det veldig viktig hvor man starter. Man får x antall steder man skal besøke og så skal tilbake til start og hvis start er da i Horten og du er i Kautokeino når du er ferdig, ja da sliter du. Derfor bør man starte i midt i landet, i Trondheim, Trondheim er et ypperlig sted å starte...

Taushet. Et blikk. - Åh, det er mer snakk om sånn filosofi... livet og sånn, mener du?

Og der, kjære leser, har jeg avslørt hvor filosofisk og bokstavelig jeg er.

Vågen er en rar, liten bok. Den kalles en roman, men jeg vet ikke jeg. Kanskje spiller det ingen rolle i hvilken sjanger man skal putte boka i, merkelappen spesiell vil den få uansett.

Harald Voetmann har skrevet ei bok med utgangspunkt i Plinius den eldre, som levde i århundret etter Jesus fødsel. Boka er et lappeteppe av tekster av ett av Plinius sine hovedværker Naturalis Historia, betraktninger fra Plinius selv, hans slave og samt hans nevø, Plinius den yngre, som kommenterer med den den yngre generasjonens perspektiv. 

Plinius den eldre betrakter og utbroderer. Alt skal forklares, det males et bilde av beskrivelsene.

Det var ikke så meget syndet af de nøgne og svedige kropper, der kastede sig fremad og opad hele tiden, fanget i det drejende hjul, som forplantede deres bevægelser til de store sten, der skulle løftes. Der var lydene; slaskelyden af deres kød, der hvert øjeblik hamrede mod brædderne, og ders stømmen og jamren og uforståelig mumlende forbandleser. Netop sådan forestiller jeg meg lyden af universet. Planeterne og stjernerne tøjler i deres baner, med knirken og klangen af reb og spiler og trisser.

Noen av det som fascinerer meg med boka er hvordan forfatteren tør å gå utenfor den vanlige rammen. Vi vet ikke hvordan romerne tenkte, hvordan de så på naturen, gud og kreftene rundt seg. Det Voetmann skriver er annerledes. Det er ikke det at jeg alltid liker alle beskrivelsene, noen er til tider bisarre, spesielt beskrivelsen av møtet med ei jente uten kroppslige hull for å si det sånn.

Jeg likte ikke coveret, men samtidig står den i stil med boka. Ikke det at jeg ikke likte boka, men jeg bare fant ikke alt spiselig for å si det sånn. Men det kalles vel å utvide horisonten?

Dette var min første bok på dansk, og jeg tror ikke skal begi meg utpå noen  lange betraktninger om språket. Men det forbausende enkelt når jeg først kom i gang.

Jeg er ikke den eneste bloggeren som skriver om Vågen i dag. Sjekk denne siden hos Knirk for å lese de andre anmeldelsene og om prosjektet hvor vi leser litteratur nominert til Nordisk Råds litteraturpris. 

----

Og boka? Kjøpt selv. 

----