Man skal ikke kimse av samtidsromaner. Det sjuende møtet var en sterk leseropplevelse for meg og Et glass melk takk gjorde meg kvalm. Kvalm.
Tora og Dina, 80- og 90-tallets sterke kvinner.
I jula så jeg en episode av Huset Buddenbrook. I en scene minnes jeg at faren i huset sier til datteren at man kan ikke se på et enkelt menneske uten å se de var før.
Det har Herbjørg Wassmo gjort i sin roman Hundre år. Hun har blandet virkelighet med fiksjon, men kaller det roman. Jeg tror ikke Wassmo selv er så veldig opptatt av dette skillet.
Det er historiene.
Sara Susanne, Elisa og Hjørdis kunne vært mine (tipp)oldemødre. Eller dine.
De gjør som de må. Og av og til som de vil. De kjemper med gode menn og mindre gode menn, med barnefødsler. Hjelp, alle disse fødslene. Hele tiden. Noen av kvinnene liker jeg bedre - Sara Susanne for eksempel. En favoritt. Elisa derimot, tja...
Hvorfor har vi ikke hørt så mye om Herbjørg Wassmo og Hundre år bokhøsten 2009? Er sterke kvinnehistorier ute nå, lissom???
Om vi ikke hører så mye om den, blir den kjøpt, lånt og lest.
SvarSlettHundre år leste jeg i løpet av to intense dager i romjula. Jeg måtte bare lese, lese, lese. Har lest alle bøkene hennes untatt Et glass melk takk. Det var så mange som sa som du at de ble kvalm, og da stod jeg over. For meg var det en perle av en bok.
SvarSlett