Victoria, Victoria...

Johannes og Victoria vokser opp sammen, men tilhører to forskjellige verdener. Johannes er sønn av mølleren, mens Victoria er vokser opp på den lokale herregården - også benevnt som Slottet. 

Vi møter Johannes og Victoria første gang som henholdsvis ti og fjorten år. Johannes er en drømmer. I det ene øyeblikket så vil han bli fyrstikklager ... Det var så deilig farlig, han kunde få svovl på fingrene så inge torde hilse på ham. Det vilde stå megen respekt av ham blandt kameraterne for hans uhyggelig håndverk..., i det neste vil han bli dykker... kom ned i fremmede riker og lande hvor store, underlige skoger stod og duvet og et slot av koral lå på bunden. Og prinsessen vinker til ham fra et vindu og sier: Kom ind! Kanskje er det Johannes slik avreagerer måten han blir behandlet på (brukt) av sine standsmessige naboer. 

For det kommer ganske fort frem at selv om kjærligheten er der, både fra Johannes og Victoria sin side så vil det aldri bli de to. Familien hennes har økonomiske problemer og etter hvert som Victoria blir eldre blir det bestemt at hun må gifte seg den mer bemidlete Otto. 

Victoria er først og fremst en kjærlighetshistorie, en klassisk historie mellom to personer som ikke kan få hverandre. Det er Johannes vi blir kjent med...

En hjælpeløs ærgelse grep ham, han ønsket sig langt, langt bort; naturligvis måtte hun dennegang tro at han hadde fulgt efter hende. Skulde han hilse nu igjen? Han kunde kanskje se til en anden kant, dessuten hadde han dette hvepsestik.

Johannes er tro i sin kjærlighet, han prøver, prøver å klatre på rangstigen og etter hvert blir han en kjent dikter. Victoria, derimot... Hamsun sine kvinneskikkelser blir ofte litt diffuse for meg, de er vanskelig å få tak på. Victoria dør tilslutt og etterlater seg et lengre brev til Johannes der hun erklærer sin kjærlighet.

Knut Hamsun har selv sagt at dette er som litt lyrikk. Selv om selve historien er klassisk, så skriver Hamsun så nydelig...

Spør nogen hva kjærligheten er da er den intet andet en en vind som suser i roserne og derpå stilner av. Men ofte er den også som et utbrytelig segl som varer for livet, varer til døden.

Jeg tror det er få forfattere i Norges litteraturhistorie som kan si så mye med så få ord og så presist som Hamsun. Det er akkurat som ordene har danset ut av pennen hans. Hamsun har tatt en universell historie og gjort den om til nettopp lyrikk.