Favoritt fra bokhylla: De kom til Bagdad av Agatha Christie

Fyrverkeri!

Det er ikke ofte jeg bruker ordet fyrverkeri når jeg skriver om Agatha Christie sine bøker. Intrikate, spennende og humoristiske, ja, men fyrverkeri?

De kom til Bagdad er en utradisjonell roman fra Christie. Hun har beveget seg vekk fra England og landet i Bagdad. I Bagdad er det mange engelskmenn, de har som mange expats tatt med seg mye av det britiske systemet (les:klasse) og kultur inn til fremmede land. 

Bagdad oser, alle kommer til Bagdad. Victoria Jones gjør også det. Victoria er ung, i tjueårene, impulsiv og kjapp i replikken. Hun møter kjekke Edward i en park i London, de finner tonen, men så må Edward dra. Ikke bare er lunsjpausen hans over, men han står på farten til Bagdad. 

Etter å ha parodiert sjefen (eller var det hans frue?) er Victoria uten jobb og det tar ikke lang tid før hun skaffer seg jobb som selskapsdame for en dame som trenger hjelp til å komme seg til Bagdad. Vel fremme i Bagdad tar det ikke lang tid før Victoria roter seg opp i mer trøbbel enn det å være blakk og kjærlighetssyk, en mann banker på hotellrommet hennes. Han er på flukt fra noen som påstår de er fra politiet. Med Victoria sin fantasi og spontane lyve-egenskaper så kommer han seg unna politiet, men dør like etter. 

Plutselig står Victoria midt i et spiondrama. Statsledere er på vei til Bagdad, ryktene svirrer, freden er truet og Victoria, tja, først og fremst skal hun (finne og) vinne Edward.

Persongalleriet er stort, uvanlig stort for selv Agatha Christie. Romanen har ikke det tradisjonelle mordmysteriet som vi kjenner så godt, sjangermessig kan den nok plasseres under spion- eller spenningsroman.

Romanen er drivende og spennende. Korte, konsise kapitler, spekket med ironi og undertoner. Når jeg leser De kom til Bagdad får jeg inntrykket av at Christie har kost seg med skrivingen. Her får amerikanske fruer, distre arkeologer (hun var selv gift med en, en arkeolog altså) og de som skal redde verden gjennomgå. 

Jeg leste denne boka første gang som ung tenåring. Da ville jeg naturligvis være eventyrlystne Victoria, reise etter min Edward og bo i eksotiske Bagdad. Jeg merker at jeg fortsatt blir smittet av den gleden av eventyr. De kom til Bagdad minner meg på hvor langt man kan reise, både i avstand og i tid, i bøkenes verden.

----

Og boka? Denne har stått i bokhylla mi i mange år. Den kom i en bokklubb som jeg var medlem i som ung og jeg har lest den mange, mange ganger. Den var starten på Agatha Christie og meg!

----

Death Comes to Pemberley (lydbok)

Jane Austens karakterer + P.D. James = ???

I Death Comes to Pemberly har P.D. James gått inn i Jane Austen sitt univers og gir oss mordmysterier på selveste Pemberly. Om du ikke vet hva Pemberley er, kan like godt stoppe her. P.D. James nyeste roman er for de som aldri får nok av Jane Austen. Aldri.

Mr Darcy og Elizabeth har vært godt gift et par år. Elizabeth har gjort sitt og skaffet slekten to gutter. Pemberley styrer hun med moden hånd. Snart er det klar for ball og hennes søster, Jane, gift med Mr Bingley er allerede kommet. Utpå kvelden dukker også Lydia opp, Elizabeths søster som vi vet ikke er fullt så godt gift med Wickham. I sjokk og noe utafor roper hun at mannen hennes er død. Darcy drar sammen med noen av de andre mennene ut for å finne Wickham. Det gjør de, han lever, men det gjør ikke hans gode venn som ligger myrdet ved siden av ham.

De siste årene har jeg lest flere bøker, til og med en tegneserie, basert på Jane Austen sine bøker. Lesingen har vært varierende, det er ikke å stikke under en stol at originalen er best. P.D. James gjør et hederlig forsøk.

P.D. James bruker mye tid på å ajourføre oss. Personene blir introduserte, vi blir oppdatert på de vi kjenner fra før av. Hakket mindre subtil enn Jane Austen selv, synes jeg at hun klarer å skape noe av det samme universet.

Oppdateringen av karakterene vi kjenner fra før er både tar både tid, men er samtidig morsom. Vi er jo alltid interessert i høre hvordan det står til med gamle venner. At P.D. James har respekt for Jane Austen kommer veldig tydlig frem, hun holder seg til Austen sine fotspor. Samtidig har hun også klart å skrive inn karakterer fra både Emma og fra Overtalelse på en elegant måte, noe som tyder på at hun har god oversikt over Austen sine verker.

Når boka ikke når helt opp er det fordi mordmysteriet forsvinner.  P.D. James er dronningen av intrikate mordmysterier og spenning. Hun briljerer den siste delen av boka, men for det meste skjer det lite. Kanskje er det P.D. James sin måte å sette fokus på forfatteren Jane Austen og ikke  på forfatteren P.D. James?

Uansett er nok dette en bok mer for Jane Austen fans enn  for P.D.James-tilhengere. Selv er jeg begge deler og frydet meg over gjensynet med karakterene fra Stolthet og fordom.

På bloggen Har du lest? finner du en veldig god omtale av boken.

----

Og (lyd) boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

I am Half-Sick of Shadows

I am Half-Sick of Shadows.

Sukk.

Jeg sier det igjen. Jeg får vondt av lille Flavia.

Sammen med sine storesøstre og sin fraværende far bor hun i et forfallent herskapshus. Moren døde da Flavia var hun veldig lita og hun fikk aldri sjansen til å bli kjent med moren. Sorgen over moren har gjort at faren er mest opptatt av frimerkesamlingen sin og søstrene takler sorgen på sin måte som ikke nødvendigvis er den beste for Flavia.

Rett før jul får den lille familien besøk. På grunn av familiens store økonomiske bekymringer har faren leid ut Buckshaw til et filmselskap som skal gjøre opptak, med seg har de den store stjernen Phyllis Wyern. På selveste julaften går Wyern med på å ha skape litt underholdning for innbyggerne i landsbyen. En snøstorm gjør at alle tilhørerne må overnatte. I løpet av natten blir Wyern funnet drept.

Mordmysteriet denne gangen er et tilnærmet "whodunnit"-mysterium. Egentllig, om jeg er helt ærlig, husker jeg knapt hvem som var morderen. 11 år gamle Flavia og hennes liv er nok en gang det som opptar meg i den fjerde boka i serien. Rammene, atmosfæren i bøkene er det beste. Ikke det beste som i at alt er fryd og gammen, men som i skape en en god ramme rundt en god historie.

Money, to Daffy, meant books, and even though Buckshaw contained more books than the Bishops Lacey Free Librabry, to my sister it was not enough.

- Books are like oxygen to a deep-sea diver, she had once said. - Take them away and you might as well begin counting the bubbles.

I am Half-Sick of Shadows gir forfatteren Alan Bradley Flavia de Luce en liten pause fra søstrenes mobbing. Han gir oss et litt innblikk i livet til Dogger, farens tjener. Dogger sin historie er forsåvidt delvis også farens historie, men vi har fortsatt til gode å bli godt kjent med faren til Flavia. Flavia viser i denne boka at hun faktisk er bare elleve, en troverdighet som jeg har savnet i de foregående romanene om Flavia er nå på plass.

Alan Bradley, kom igjen - gi oss mer Flavia!

PS! Tittelen på boka kommer forresten fra et dikt av Tennysson som heter The Lady of Shalott.

PSPS! Labben har også skrevet om boka.

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

Colin Dexter: Last Bus to Woodstock

The Last Bus to Woodstock er den første boka i serien om Inspector Morse. Tretten romaner og noen noveller ble det, før forfatteren Colin Dexter sa takk og farvel til Morse. 

Jeg har noen vage minner om TV-serien om Inspector Morse. Eldre mann, krøllete hår,  i sofaen med klassisk musikk (Bach?) i bakgrunnen og et kryssord i hånda. That's it. Hva var det som fikk meg til å bestille alle tretten romanene om Morse før jeg egentlig visste om jeg ville like serien?

Jo, varme anbefalinger fra Line og Labben, jakten etter ett nytt krimprosjekt etter at jeg var ferdig med Erlendur og ikke minst, et lavt pund og The Book Depository. Farlige kombinasjoner med andre ord.

Mitt første møte med Inspector Morse i litterær form var en god leseopplevelse. Som leser føler jeg at Colin Dexter tar sin oppgave (rolle, yrke?) som krimforfatter alvorlig. Her skorter det ikke på et plott som er både spennende og overraskende, samtidig klarer å Dexter formidle dette på en særdeles god måte.

En ung jente blir funnet drept. Den unge jenta ble sist sett sammen med en vennine, men en ingen venner melder seg når nyheten om drapet dukker opp. Morse og hans assistent, den gode Lewis, må derfor bruke deduksjon for å finne en man i rød bil.

Av og til glemte jeg at jeg leste en krim. Jeg glemte mordet og lar meg rive med i språket. Det er ikke nødvendigvis et lett språk, det er setninger som må leses. Jeg mener, man må lese de a til å og ikke hoppe over noe. En liten setning kan inneholde en større historie, og det er en roman hvor man ofte stopper opp og tenker over det som sies kan innebære for historien videre.

Last Bus to Woodstock viser at det å høre på medbloggere er fint. Jeg har fortsatt tolv bøker om Morse i hylla, 2012 står på trappene, kanskje blir det månedens Morse til neste år?

----
Og boka? Kjøpt selv.
----

To som ikke falt i smak

I de siste ukene har leselysten ikke vært helt tilstede. Grunnen har nok vært litt valg av lektyre. En lydbok som ikke fungerte og en novellesamling jeg bare stampet i. Ingen av formatene var særlig lange, men når man ikke bruker alle minuttene man kan til å lese eller høre litt til, vet man at bøkene ikke fenger.

Whose Body? var Dorothy L. Sayers første roman om privatdetektiven Lord Peter Wimsey. Jeg har lenge hatt en tanke om å lese alle bøkene om Wimsey i kronologisk rekkefølge. Jeg bestemte meg for å prøve meg på lydboken. 

Sayers skrev krim i Agatha Christie- stil, selv har jeg bare lest Gaudy Nights som jeg likte godt. I Whose Body? blir Wimsey involvert da en død og naken mann blir funnet i et fremmed hus, samtidig som en annen mann forsvinner. 

Lydboken blir helt feil, av og til forstår jeg knapt av oppleseren sier fordi hun gjør til stemmen sin så mye. Jeg måtte ta senke hastigheten til 0,75, men fortsatt var mye uklart. Kjedelig, fordi historien i seg selv var ganske fiffig og jeg likte godt hvordan Lord Peter Wimsey bruker kjennskapen til en gentlemans sin hverdag for å løse saken. 

Valentin Rasputin sin roman Aldri glemme engasjerte meg. Jeg forventet meg at novellesamlingen Brannen og andre fortellinger skulle gjøre det samme. Dessverre gjør den ikke det. Rasputin skriver godt om livet i Sovjet. Jeg blir oppmerksom på hvordan jeg som har bodd i Moskva ser på Russland er lik Moskva. Eller omvendt.

Novellesamlingen består av seks noveller, hvorav den lengste er Brannen. Det var en underlig leseopplevelse, som sagt ble jeg aldri helt med, jeg leste bare masse ord for å bli ferdig.

Hvorfor legger du da ikke fra deg bøker som ikke gir deg noe har du kanskje lyst til å spørre meg. Jeg vet ikke, jeg liker ikke å legge fra meg halvleste bøker. Har jeg først kommet meg gjennom de første 20 sidene er det sjeldent jeg avbryter en bok. Jeg liker å tro at jeg gir bøkene jeg leser en ekstra sjanse, kanskje kommer det til å skje noe. Men egentlig tror jeg at det bare at det er min egen stahet som får fritt spillerom.

Kanskje skal jeg i 2012 lære meg å legge vekk bøker som ikke fenger?

----

Og bøkene? Lydboka er kjøpt selv på audible.co.uk og novellesamlingen fikk jeg i bursdagsgave.

----

A Red Herring Without Mustard. Flavia de Luce returns

Flavia de Luce

has a passion for poisons. 

Picture an ancient country house somewhere in England. The year is 1950. 

Picture a girl who lives there with her most eccentric family. Her name is Flavia de Luce - 

and she's almost eleven. 

Picture a long-abonded Victorian chemistry laboratyr: no one ever goes there but Flavia. 

Put them all together and you'll have a deliciously original approach to detective fiction*.

Hvor Flavia de Luce er skjer det alltid et mord. Minst. Hun snubler bokstavelig talt over suspekte personer og mord som vi andre snubler over skjorter som skulle ha ligget i skittentøyskurven. I den tredje romanen om Flavia (etter tre mysterier er vi på fornavn Flavia og jeg) gjør Flavia seg et nytt bekjentskap - en spåkone. 

Denne spåkonen og hennes vogn installerer Flavia på den store eiendommen som familien  hennes fortsatt, om enn noe usikkert, har. Da Flavia bestemmer seg for å besøke sigøynerkonen så finner hun henne blodig og skadet. Flavia skaffer hjelp - og sannelig, lukter det ikke fisk i vognen til spåkonen?

A Red Herring Without Mustad er den tredje romanen om Flavia de Luce.  Serien blir bare bedre og bedre. Selve mordmysteriene er kanskje seriens svakeste punkt, det er litt utrolig hva som dukker opp i den lille landsbyen hvor de Luce familien bor i utkanten.

Miljøbeskrivelsene, omgivelsene er sammen med karakterene det beste. Flavia er en voksen 11-åring, men samtidig er hun et usikkert barn. Hun vil så gjerne blit sett, hennes storesøstre er skrekkelige, mens faren fraværende. Jeg har skrevet dette tidligere, men Alan Bradley har klart å lage en karakter som har dybde. Hun har så mange sider, hun vil ha kred fra politiet der hun er først i løypa, samtidig er hun barnslig nok til å holde igjen informasjon.

Til min store glede kommer bok nummer fire I Am Half-Sick of Shadows allerede i november. Handlingen utspiller seg i julen, så romanen ligger an til å bli årets julebok. Jeg er spent på hva som skjer med Flavia videre, spesielt om hva som skjer med det store huset og eiendommen familien bor, men  også om  forfatteren Bradley har tenkt å være like slem med Flavia som storesøsterne hennes er med henne!

God bok - men start med den første boken om du er interessert i Flavia de Luce og hennes mordmysterium!

Labben har også lest boken!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

* Teksten er hentet fra Flavia de Luce-romanene sine nettsider.

Moon over Soho av Ben Aaronovitch (lydbok)

(Moon Over Soho er bok nummer to om Peter Grant, politimannen i London som blir magikerlærling. Som alltid når jeg leser serier anbefaler jeg dere å starte med bok nummer en Rivers of London. Og i dette tilfellet anbefaler jeg virkelig å starte på serien!)

Me like. A lot.

Peter Grant er tilbake. Etter hendelsene i Rivers of London bor han fortsatt hos Mr. Nightingale i et grandiose bygg midt i London. Mr. Nightingale er fortsatt preget etter hendelsene, men Peter (det føles riktig å være på fornavn med han) må fortsatt gå i magikerlære i tillegg til å skjøte sitt ansvar som politi. 

En jazzmusiker blir funnet død. Tilsynelatende tilfelding, men stedet oser av at det har skjedd noe. Peter sin etterforskning viser at det ikke er det første dødsfallet. Musikerens kjæreste, den yppige Simone, blir veldig interessert i Peter når hun skjønner at hans far har vært en kjent jazzmusiker. I tillegg er det uhyrer ute i Soho, det gjør unevnelige ting med menn, og hvordan kan et menneske holde seg like ung som i 1960?

Det er en underlig og bisarr underverden Peter roter seg bort i.

Jeg falt helt pladask for fortellerstilen til Ben Aaronovitch i Rivers of London. Levendegjort av oppleser Kobna Holdbrook-Smith, som også leser denne boka, er dette bøker jeg koser meg gløgg i hjel med. Mordmysteriene er en blanding av "ordinær" politiarbeid og magi, for det meste satt i en by de fleste av oss har et forhold til, nemlig London. Peter, som er fortelleren, er sarkastisk og har en tendens til å komme med godbiter av detaljer gjennom hele historien. 

Jeg liker også godt hvordan vi blir mer og mer kjent med Mr. Nightingale himself og hushjelpen Molly, jeg sitter klar og venter på bok nummer tre om trekløveret in the Folly.

----

Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk.. PS. Om du har lest bok nummer en så vil jeg bare si at denne er bedre. Altså. Om du var i tvil om du skulle fortsette å lese om Peters eventyr. Bokstavelig talt.

----

Ritualer av Mo Hayder

Jack Caffrey har flyttet. Ut og vekk fra London, barndomshjemmet og kollegaer. I Bristol jobber han i drapsavsnittet, men han er like fullt den sære og ensomme ulven vi møtte i Fuglemannen og Kuren. Mens tapet og marerittene om den forsvunne broren har forsvunnet, er Caffrey fortsatt like destruktiv i sin omgang med mennesker rundt seg.

I Bristol kommer Caffrey over en hånd, og sammen med politidykkeren Flea kommer de bort i et vepsebol av en etterforskning med forgreininger til mørke ritualer fra Afrika. I tillegg til jobben som politidykker må også Flea jobbe med å komme over dykkerulykken hvor hennes foreldre ble drept. 

Ritualer er første bok i en ny serie med Jack Caffrey og Flea Marley. Egentlig et lite sjakktrekk dette av forfatteren Mo Hayder. Med Caffrey i nye omgivelser og med ny partner har hun tatt med seg det beste fra de to første bøkene og har skrevet videre med det som utgangspunkt.

Hayder sin sterke side er handlingen, plottene rundt mordene. Annerledes - og definivt ikke for de sarte sjeler. Jeg må innrømme at det innimellom blir litt i overkant og holder meg til å lese Hayder på dagtid. Likevel skriver Hayder troverdig og gjør det spennende. Skal du lese Hayder sine bøker er det bare å rydde tid på timeplanen - dette er ikke bøker man legger fra seg. 

God bok!

----

Og boka? Kjøpt selv.

----

2 x Jack Caffrey: "Fuglemannen" og "Kuren"

Hva er det med etterforskere og savnede brødre?

Jack Caffrey er Mo Hayders krimhelt. Sålangt har hun skrevet fem bøker om han, de to første heter Fuglemannen og Kuren. Så flyttet Caffrey og Hayder startet en ny serie. Den første boka i den nye serien, men den tredje om Caffrey, heter Ritualer, nummer to Hud, mens bok nummer tre kommer ut å norsk i høst. 

Caffrey er en ung førstebetjent som sliter med fortiden. Som ung forsvant hans bror Ewan. Broren ble sannsynligvis bortført av familien nabo, den pedofile Penderecki. Hans bror kom aldri til rette, foreldrene flyttet senere ut av huset og bort. Caffrey har fått det for seg at de mener at det var feil sønn som forsvant, bitterheten han bærer på skaper problemer i privatlivet hans også.

I Fuglemannen finner de fem lik av unge kvinner. De er maltraktert på forskjellig hvis. Caffrey føler på seg at svaret ikke ligger hos den lokale narkodealeren. Tross en del motstand får han relativt frie tøyler til å etterforske saken.

Et ungt par med sønn flytter ut fra Londons kjerne og ut til sørlige London. For å komme seg bort fra vold, narkotika og annen uro. I Brixton blir deres naboer holdt fanger i sitt eget hjem og deres gutt er forsvunnet. I romanen Kuren må Caffrey i tillegg kjempe med sine egne følelser når de jakter på den forsvunne gutten.

Mo Hayder skriver for å sjokkere. Kanskje er det en drøy påstand, men jeg vil tro at noe av det som gjør Hayder sine bøker så populære er at hun går langt utenfor det de fleste av oss vil kalle komfortsonen. Grotesk, og aldeles ikke for sarte sjeler. Jeg kunne aldri ha sett filmatiseringer av disse bøkene, men når jeg leser kan jeg la være å se bilder av det som skjer foran meg. Ved å la barn være ofre for særdeles sadistiske handlinger, vet Hayder at hun vil sette spor. Jeg blir kvalm, likevel legger jeg ikke fra meg boken.

Mordmysteriene - det er kanskje feil ord å bruke, det er absolutt ingen assosiasjoner til Agatha Christie sine "pyntelige" mord i disse bøkene - er særdeles intrikate. Jeg var ikke overbevist fra begynnelsen av Fuglemannen, men Hayder skriver seg inn i historien og de siste 150 sidene er forrykende. Kuren er hakket mer komplisert, også på det personlige plan for Caffrey.

For Caffrey er også et mysterium. Jeg liker han ikke, jeg gjør ikke det, selv om han er aldri så kjekk og har draget på alle og enhver. Men han fasinerer meg. Virkelig. Privatlivet hans er trøblete, obligatorisk siden han er etterforsker. Caffrey sin fortid setter en spiss på plottet, etterforskere som er personlig invitert skaper flere følelser (les: respons) hos lesere, men er det virkelig nødvendig at de alle skal være så traumatisert av fortiden? Sukk.

God krim som ikke bør leses etter at sola har tatt kvelden.  

----

Og bøkene? Fuglemannen er lånt på biblioteket, mens Kuren har jeg fått i (privat) gave.

----

Barneselskapet av Agatha Christie (lydbok)

Vi ruller videre med Agatha Christie på øret...

Krimforfatteren Ariadne Oliver, som vi forøvrig også møtte i Kortene på bordet, er på besøk hos ei vennine. Venninen tar Oliver med i et barneselskap. I selskapet forteller en av pikene der om et mord hun var vitne til. Senere samme dag blir den samme piken funnet død. Snakket piken sant? Hvilket mord er det i så fall snakk om? En oppkavet Oliver må ta kontakt med sin gode venn Poirot.

Ved første øyekast virker mange av Agatha Christie sine bøker veldige like. Etter å ha hørt tre ganske kjapt etter hverandre blir jeg forundret over variasjonene.

Hallowe'en Party er originaltittelen på Barneselskapet. Romanen starter ganske rett på sak og er intrikat. Ikke bare må  Poirot finne ut hvilket mord er det er snakk, han må samtidig etterforske mordet på den unge piken. I tillegg er persongalleriet uvanlig stort, det var mange tilstede i barneselskapet.

Barneselskapet er en lydbok man lytter intenst til. Livredd for å gå glipp av detaljer som gjør at man kan finne løsningen før han som sitter ved siden av meg. Slutten var også uvanlig dramatisk, og ikke helt i vanlig Poirot-stil, men for all del. Vi vet hvem som er kongen.


Barneselskapet var den første lydboka med Kim Haugen. Bøker lest av Kim Haugen kommer jeg definitivt til å høre mer av. Han klarer å lage ganske så unike stemmer ut av de forskjellige karakterene. Og Poirot? Å være Poirot er tydeligvis vanskelig og sev ikk Kim Haugen sin stemme var jeg helt komfortabel med der. Hva er det med karakteren Poirot som gjør at det er så vanskelig å skape en troverdig stemme?

----

Og (lyd)boka? Lånt på biblioteket. 

----

Islandsk krim: Anger

I Sigurdurs øyne hadde den unge tjuvradden mistet alle rettigheter når det gjaldt å få oppmerksomhet og i det hele tatt være en del av samfunnet. Det som skjedde, var - som nå - at Sigurdur måtte late som han brydde seg om hva taperne tenkte på, hva de mente om det ene og det andre, hvordan de møkkete sjelene deres var satt sammen.

Politietterforskeren Sigurdur blir kontaktet av en tidligere skolekamerat. Det viser seg at kameratens svigersøster og mann blir presset for penger. Uten noen spesiell plan drar Sigurdur til utpresserne for å snakke de til rette. Der finner han en av dem hardt skadet - overgriperen stikker av etter at han blir oppdaget av Sigurdur. Utpresseren dør kort tid etter angrepet og plutselig befinner Sigurdur seg på midt i en drapssak, en sak der han også må tenke på vennene og hvilken informasjon han gir videre til sine overordnete.

Anger er Indridason sin åttende bok om politietteforskerne Erlendur, Elinborg og Sigurdur. Erlendur er fortsatt på fjellet, Elinborg som var hovedpersonen i den syvende boken er lite tilstede i Anger. Sigurdur, som vi har fått høre drypp om i de foregående sju bøkene er hovedpersonen. Jeg har aldri likt Sigurdur, kaldt, overlegen og en anelse snobbete var mitt inntrykk.

For meg var skiftet mellom hovedpersone, fra den litt trauste, gode Erlendur til den litt mer ufordragelige Sigurdur, et sjakktrekk. Sigurdur lever litt mer, han blir presset fra flere hold (overordnete, familie), tempoet er betraktelig høyere og jeg oppfatter romanen som mer realistisk. Jeg liker fortsatt ikke Sigurdur noe særlig godt, men jeg liker veldig godt hvordan Indridason har bygd opp karakteren hans.

En ting som jeg har tenkt en del på etter at jeg slukte boken søndagen er hvordan Indridason bygger opp romanene sine rundt karakterene. Noen forfattere kan skifte karakterer, men man føler at stilen i romanene er den samme uansett. Bøkene om Erlendur var rolige, løsningen fant man ofte i fortiden. Elinborg fant sine spor i matlagingen og i familien. I Anger er tempoet høyere, slik som Sigurdur selv, svaret lå i å følge pengene som de ofte sier i TV-serier. 

Jeg vil gjerne vite hva som skjer med Erlendur på fjellet, men samtidig så kan Indridason gjerne skrive flere bøker med Sigurdur i hovedrollen. 

Anita likte ikke boken noe særlig godt, Ingalill var hakket mer positiv, mens jeg likte boken. Overraskende godt - eller var det mest fordi jeg etter å ha lest deres omtaler i bloggosfæren hadde lite forventninger?

Mine omtaler av de sju første bøkene.

----

Og boka? Lånt på biblioteket.

----

Lesesirkel 1001 bøker: Den lange søvnen av Raymond Chandler

Tittelen på Raymond Chandler sin første roman om privatdetektiven Philip Marlowe er Den lange søvnen. Min helt personlige undertittel på boka er "Hvordan kjede dine lesere langsomt til døde".

Jeg advarer deg. Denne omtalen er  uten engasjement. Det beskriver hvordan det var  for meg å lese romanen. Jeg tror det er lenge siden jeg har vært så lite interessert i en bok foran meg. Det var staheten min som fikk meg gjennom denne korte romanen. Det - og litt skumlesing på slutten. 

Philip Marlowe er altså detektiv. En rik, lam, eldre herremann kontakter han med et oppdrag. Han blir presset for penger. Denne herremannen har to døtre, begge i tjue-årene og begge med beina godt plantet i et (flere) spill de ikke selv aner rekkevidden av. Med så skjønne damer blir det naturligvis forviklinger og mordene kommer som perler på noe som jeg ikke husker hva er.

Da boka ble utgitt i USA første gang i 1939 var den med og skapte en ny type krimlitteratur. En barsk helt som bare dukker opp fra intet og løser problemer. Romanen har tydeligvis imponert mange, og satte som sagt en ny standard, men for meg ble dette kjedelig.

Noen glimt var det derimot. Språket er egentlig ganske morsomt, med små gullkorn her og der. Fornøyelig, men samtidig så var jeg så lite engasjert i lesingen at der jeg stoppet opp ved noen gode setninger så ble de egentlig ganske meningsløse.

Sukk. Kjære Philip Marlowe. Det er mulig du er både kjekk og barsk, men du passer ikke for meg. 

Romanen er lest i forbindelse med Line sin lesesirkel 1001 bøker. Sjekk denne siden for flere omtaler av Den lange søvnen i bloggosfæren i dag. Forhåpentligvis kan du der finne noen som hadde en bedre leseopplevelse enn meg. 

----

Og boka? Et slitent eksemplar lånt på biblioteket.

----

Lydbok: Fem små griser av Agatha Christie

This little piggy went to market

This little piggy stayed at home

This little piggy had roast beef

This little piggy had none

And this little piggy went "Wee! Wee! Wee!" all the way home

Maleren Amyas Crale blir drept, hans kone blir dømt for mordet. Mange år senere får deres datter et brev fra sin mor, hun skriver at hun er uskyldig. Carla, datteren, oppsøker Poirot for å få hjelp til å renvaske moren. En uvanlig beskjeden Poirot ("jeg er en slags... detektiv...") tar saken. Tilstede på Crale sitt landsted på morddagen var fem personer, ser man bort fra moren. Hvem drepte Amyas?

Poirot briljerer mer enn Agatha Christie i romanen Fem små griser. Å løse en 16 år gammel mordsak krever en skarpsindig Poirot. Det første han gjør er oppsøke de involverte, før han får de fem til å skrive en beretning om hva som skjedde. Tilslutt samler han personene til et oppgjør i god, gammeldags Poirot-stil og løser saken.

Ideen om å la Poirot vise sin genialitet ved å løse en mordsak bare ved å bruke beretningen til de tilstede værende er god, dessverre er ikke utførelsen på høyde med Poirot sine små grå. Det blir det mye prat i begynnelsen, pjatt med gamle herremenn som selv vet best. Først når alle er ferdig med sine beretninger og Poirot stiller spørsmål kjenner jeg at den sedvanlige nysgjerrigheten rundt mordmysterier fester seg.

Agatha Christie tar nok en gang utgangspunkt i et barnevers når hun skriver en krim. Jeg merker at jeg stadig blir nysgjerrig på disse versene. Man har kanskje inntrykk av at Christie sine romaner er en enkle, men det er alltid mer mellom permene enn det man ser ved første øyenkast. Som jeg har sagt ved en tidligere anledning  - humoren og Christie sin sarkasme kommer godt frem i lydbøkene. 

Fem små griser er den første romanen jeg har hørt med Per Frisch som oppleser. Det gikk bra, bortsett fra da han skulle være Poirot. For meg hørtes det ut som Poirot hadde samisk aksent i stedet for belgisk, og det hele ble bare rart. Heldigvis for oss var ikke Poirot så taletrengt i denne omgang.

----
Og (lyd)boka? Lånt på biblioteket.
----

Urban fantasy + politikrim = Rivers of London av Ben Aaronovitch

Den siste uka har jeg hatt det travelt med å både komme meg på og dra hjem igjen. Grunnen til dette var lydboken Rivers of London. Det tok ikke mange minuttene før jeg var hekta. Rivers of London er den første boka i en fantasy-serie som jeg kommer til å følge med på. Hovedpersonen er Peter Grant og jeg tror det er best at han får introdusere seg selv...

 

My name is Peter Grant and until January I was just probationary constable in that mighty army for justice known to all right-thinking people as the Metropolitan Police Service (as the Filth to everybody else). My only concerns in life were how to avoid a transfer to the Case Progression Unit - we do paperwork so real coppers don't have to - and finding a way to climb into the panties of the outrageously perky WPC Leslie May. Then one night, in pursuance of a murder inquiry, I tried to take a witness statement from someone who was dead but disturbingly valuable, and that brought me to the attention of Inspector Nightingale, the last wizard in England. Now I'm a Detective Constable and a trainee wizard, the first apprentice in fifty years, and my world has become somewhat more complicated: nests of vampires in Purley, negotiating a truce between the warring god and goddess of the Thames, and digging up graves in Covent Garden... and there's something festering at the heart of the city I love, a malicious vengeful spirit that takes ordinary Londoners and twists them into grotesque mannequins to act out its drama of violence and despair. The spirit of riot and rebellion has awakened in the city, and it's falling to me to bring order out of chaos - or die trying*.

 

Peter Grant sitt nye liv som Nightingale sin lærling fører han inn i en ukjent del av London. En verden som ligger ett foran øynene på oss, men som vi ikke ser. Ikke for det, jeg kommer til å se ekstra nøye etter neste gang er i London. Rivers of London er en skrevet for oss som elsker London, turister eller innfødte. De aller fleste stedene er kjente navn, også for oss som aldri tilbringer mer enn tre dager i strekk i storbyen. 

Romanen er vittig, sarkastisk og Peter Grant er herlig selvironisk. Han er ung, 23 år og er strengt tatt mest interessert i å få kollegaen og venninen Leslie til sengs. Lettere ufokusert, noe som speiler seg igjen i fortellerstilen hans med stadige krydring av fakta her og der samt i etterforskningen.

 

Riper i lakken er det dog. Livet til Peter Grant blir ganske forandret i det han blir magikerlærling. Han finner ut at magi faktisk eksisterer/fungerer og at han kan gjøre ting vi andre ikke kan. Jeg ville kanskje ha reagert med en anelse forundring over dette, noe som igjen ville har ført til en liten identitetskrise, men Grant er en ganske flat karakter i så heensende. Han bare fortsetter som om ingenting har skjedd.   

For Rivers of London er også en politiroman. Det starter med et mord som skal etterforskes før man etter hvert skjønner at det er større ting i gjære. Denne kombinasjonen urban fantasy og krim er en god kombinasjon. Realistisk og spennende fra Londons underverden, Peter Grant er en mann å følge med på.

----

Og (lyd)boka? Kjøpt selv på audible.co.uk

----

*Omtalen er hentet fra audible.co.uk

Krim: Dødens kjemi

Legen og rettsmedisineren David Hunter flytter fra London til en liten landsby øst i England. Etter at hans kone og datter ble drept vil han bort fra minner og jobben som rettsmedisiner. I lille Manham skal han "bare" være lege. Det varer ikke lenge.

To kvinner blir funnet drept. Ganske så makabert. Med drapene blir Hunter innhentet av fortiden. Han må bistå det lokale politiet i etterforskningen. Samtidig blir det folkesnakk i lille Manham. Slike grusomme mord må være begått av noen utenfor byen, ingen av deres egne kan da være i stand til å utføre slik handlinger. Hunters korte fartstid i Manham blir ingen bonus i bygdedyrets øyne.

Jeg leste denne krimromanen i påsken. Et par uker senere er det to adjektiv som dukker opp i hodet mitt mens jeg skriver denne omtalen. Mørk og dyster. Adjektivene passer på romanen såvel som hovedpersonen. Parallelt med etterforskningen må Hunter gå videre i livet sitt. At en morder går løs setter ironisk fart på privatlivet til Hunter. 

At hovedpersonen ikke er politi gjør at dette ikke blir en vanlig politikrim, Hunter er vekselsvis ekspertvitne, nesten-mistenkt og etter hvert som historien utfolder seg - et offer. Spennende, selv om man etter hvert kanskje begynner å fatte mistanke til hvem morderen er. Spennende, tross utålmodige meg klarte å lese siste siden nesten først... 

Rettsmedisineren Hunter gir oss beskrivelser som ikke er beregnet på sarte sjeler. Det er ikke uten grunn at jeg brukte ordet makabert tidligere i denne omtalen. Dette er Bones i bokform, men dypere og dystrere og uten de polerte amerikanske skuespillerne.

Dødens kjemi er første bok David Hunter, skrevet av britiske Simon Beckett. Til nå er det kommet ut fire bøker om rettsmedisineren. Nummer to er også oversatt til norsk og heter Skrevet i bein.  

----

Og boka? Kjøpt selv på Bislet Bok da jeg forvillet meg inn dit på en av arbeidsdagene i påsken. 

----

Agatha Christie : Kortene på bordet (lydbok)

Fungerer Agatha Christie i lydbokformat? Det var det store spørsmålet vi stillte oss da vi tidlig, tidlig påskeaften satte oss i bilen for å suse ned til Danmark for en ukes ferie. Svaret - det er et rungende ja. 

Et tilfelding møte mellom Poirot og hans bekjent Shaitana på en utstilling om snusdåser ender i en middagsinvitasjon.  Den ekstentriske og rike Shaitana samler på mordere, mennesker som har begått mord. I middagsselskapet samler han fire snushaner og fire tilfeldige personer. Eller? Selskapet blir Shaitana sitt siste, han blir funnet død ved peisen. Hvem er morderen?

Kortene på bordet  er en klassisk Poirot-historie. Morderen er en av de fire tilfeldige middagsgjestene, men ingen har et motiv. Tilsynelatende. Poirot og hans tre medsammensvorne (ingen på nivå med Poirot selv må du tro) begynner å grave i fortiden.

Agatha Christie sine romaner har blitt filmatisert, mange av de flere ganger. Vi har alle vår favoritt Miss Marple, min er Geraldine McEwan. Filmatiseringene er kanskje blitt mer populær enn romanene. Jeg vil nesten driste meg til å si at Agatha Christie er best på lydbok. Hvorfor?

Svaret på mordmysteriumene ligger ofte, kanskje nesten alltid, i noen små detaljer. Dette vet de fleste, og Christie bøker er ikke noe man hører på i bakgrunnen. Man lytter oppmerksomt, hele tiden. Hvem vil vel gå glipp av muligheten for å løse mysteriet før Poirot? Humoren til Christie kommer også  veldig godt frem i lydbokformat. Små, tørre og humoristiske observasjoner som ikke alltid  er knyttet til dialogene, kommer heller ikke så godt frem i filmene. Vi humret ofte da vi hørte Kortene på bordet. Christie var ikke alltid hyggelig med sine karakterer.

Kortene på bordet ble lest av Ivar Nergaard. Min første lydbok med han som oppleser. I det første kapitlet hørte det ut som han noe motvillig var til stede under lesingen, men etter hvert fungerte det veldig godt. 

God (lyd)bok!

----

Og (lyd)boka? Lånt på biblioteket.

----

Ravnene av Vidar Sundstøl

Stopp! Har du tenkt å lese de to første romanene i Minnesota- trilogien bør du stoppe her. Siste roman er nå ute og trådene skal nøstes. Og du vil vel ikke vite slutten før du har begynt?

Endelig er Ravnene ute og vi kan få vite hva som skjer med Lance Hansen og mordmysteriene vi ble introdusert for i Drømmenes land. En ung, norsk turist ble funnet død og Lance finner liket. Under etterforskningen begynner Lance å mistenke sin egen bror Andy. I den altfor korte oppfølgeren De døde, går Lance og broren på jakt sammen. Det blir nærmest en dødsjakt.

I Ravnene har Lance tatt ferie fra jobben som politi hos US Forest Service på ubestemt  tid og flyktet fra livet sitt. Livredd for hva broren kan finne på bestemmer han seg likevel for å dra tilbake. På en brun bar møter han Chrissy, brorens datter. Hun sitter inne med informasjon som er med og bekrefter Lance sin mistanker til broren. 

Parallellt prøver Lance å nøste i en eldgammel forsvinning. Medisinmannen Swamper Caribou forsvant for mange, mange år siden og i den første romanen fant Lance ut et medlem av hans egen familie kan ha skyld i forsvinningen. Nå vil Lance ha hjelp av den døde Caribou. 

Ravnene kan best beskrives som en roman med lag på lag med historier. Familiedrama og mordmysterium står i sentrum, fortid, kulturer og oppgjør med seg selv. Jeg var spent på hvordan Sundstøl ville ro dette i land. Heldigvis skjønte tidlig at jeg slapp å bekymre meg for dette. Stødig, men lang fra kjedelig kommer vi i mål. De litt falmende trinnene fra Drømmenes land er borte, men intensiteten fra De døde er heldigvis fortsatt med. Det er også de fine og mektige naturbeskrivelsene fra området rundt Lake Superior. 

Lance er en herjet mann i begynnelsen av Ravnene. Ikke overraskende plages han med både uro og søvnløshet. Samtidig tar han sine første steg fremover. Jeg skulle ønske at Ravnene ikke var siste bind i en trilogi. Jeg ønsker det var mer.

Veldig god bok!  

 ----

Og boka? Leseeksemplar fra Tiden Forlag. Begeistringen i omtalen er det innholdet i boka som har skapt, ikke det at jeg fikk et gratis eksemplar.
----

Omtaler av

Drømmenes land 

De døde 

Spennende bestselger fra Danmark!

Da var det endelig min tur til å stifte bekjentskap med Avdeling Q; Carl og hans assistent. Carl er en dyktig etterforsker, men sjefene hans vet ikke helt hva de skal gjøre med ham. Løsningen blir å sparke han oppover. En egen avdeling blir opprettet og Carl blir sjef. For seg selv og etter hvert den ganske herlige karakteren Assad. Avdelingen skal ta tak i gamle saker som ikke har blitt løst. 

Merete er folketingsrepresentanten som for fem år siden forsvant ombord i en båt på vei til Tyskland. Selvmord ble raskt utelukket, men på grunn av manglende bevis for at det har skjedd noe kriminelt blir saken henlagt. Carl starter noe motvillig å grave. 

Jeg har lest mye om denne kriminalromanen som i lengre tid har vært på lister over bestselgere både her i Norge og i Danmark. Jeg var derfor meget spent på om forventingene mine ble innfridd. Kvinnen i buret er særdeles spennende. Jeg liker at spenningen blir drevet av at vi får høre fra offerets tilværelse. Det gjør at spenningen (og grusomheten) får et ansikt. Plottet som danske Jussi Adler- Olsen har bygd opp er komplekst, men uten at det er vanskelig å holde tråden. Beskrivelsene av karakterene er kanskje ikke all verden, Carl er macho- macho mann til de grader, men Assad derimot - han er virkelig et funn!

Spennende!

----

Og boka? Denne vant jeg hos Bokelskerinnen i forbindelse med hennes utfordring Les en debutant 2011. Takk for en super premie! Jeg har allerede kjøpt de to neste bøkene i serien - på dansk - men jeg tenker meg til at etter Klougart må jo alt bli enklere...

----

Den siste Weynfeldt av Martin Sutter

Hvem lurer hvem?

Weynfeldt er en rik kunstelsker og kunstsamler, og som jobber for et auksjonsfirma. Hans liv er stille og rolig. Hans to omgangskretser består av foreldrenes venner, som sakte men sikkert dør fra og en gjeng med yngre mennesker som liker best pengene hans.

En kveld møter han Lorena, som han tar med seg hjem. Hun prøver å ta selvmord, men han snakker henne fra det. Etter det må Adrian Weynfeldt stadig hjelpe Lorena ut av de mest merkverdige hendelser, og det gjør han som en gentleman.

En venn av Weynfeldt må selge sin kunst for å ikke helt miste alt han eier. Det finnes også en kopi av maleriet. Er det originalen eller etterligningen Weynfeldt ender opp med å selge?

Den siste Weynfeldt markedsføres som en thriller, jeg er ikke helt sikker på om jeg er enig i den kategoriseringen. Selv ville jeg ha beskrevet romanen som en stillferdig krim. Det skjer ingenting spektakulert, Weynfeldt er egentlig ganske langt fra å være spektakulær karakter. Lorena derimot, hun er karakteren som driver boken fremover og er langt fra forutsigbar. Hun bærer boka og gjør boka lesbar.

Kjedelig blir det aldri, selv om det ikke skjer noe. Interessen min blir fanget av Lorenas uforutsigbarhet og kunsten. Selv om jeg liker kunst og spesielt bøker om/fra kunstmiljøet har jeg sørgelig lite peiling. Romaner som Den siste Weynfeldt gjør det enklere å lære mer. 

Nå er det er noen uker siden jeg leste ferdig boka, men jeg tar meg selv i lure på hva som skjedde med Adrian og Lorena videre. 308 sider i denne sammenhengen virket merkelig kort.

Anbefales!

----

Og boka? Lånt på biblioteket. Den lå der og jeg tok den med på måfå. Heldigvis. Endelig kan jeg også sette merkelappen Sveits på et innlegg. Dette er den første boken jeg leser med en sveitsisk forfatter på altfor lenge. Når jeg tenker meg om er jeg ikke sikker på om jeg kommer på en sveitsisk forfatter i det hele tatt....

----

Krim: En morder lyver ikke alene

Ikke visste jeg at svenskene hadde sin egen Agatha Christie. Men det har de altså. Eller hadde. Dagmar Lange skrev 43 krimromaner under navnet Maria Lang i årene etter 2. verdenskrig og frem til hun døde i 1991. 

Kriminalkommissær Christer Wijk er helten, men i debutromanen En morder lyver ikke alene er det Puck som er fortelleren. Litteraturstudenten Puck blir invitert med på hytta til Rutger og hans kone. Til hytta, som befinner seg på en øy langt fra andre, kommer også flere av Rutger sine venner. Einar, som Puck er hodestups forelsket, i dukker også opp. Men idyllen varer ikke lenge, Puck finner et lik - en i gjengen har blitt drept. 

Når det lokale politiet ikke er særlig interessert, blir Christer Wijk oppringt og i Poirot- stil finner han morderen. 

I det siste har jeg fått veldig sansen for "whodunnit" - krim. Det er flere grunner til det. Den første er at de ikke prøver å være mer enn et mysterium og underholdning. Karakterene kan gå igjen i flere bøker, men det er sjeldent noe utvikling, det er uansett ikke de som er i fokuset. Det andre er at fokuset er på hvordan man finner morderen. Hvordan man nøster sammen trådene ved hjelp av de små grå og deduksjon, for å så samle alle de mistenkte til en grand finale.

En morder lyver ikke alene er et klassisk krimmysterium. Språket er enkelt, omtrent sånn som Agatha Christie, bare med mer snert i. Kanskje blir dialogene tidvis veldig svulstige, kjærlighetserklæringene er heftige, men bortsett fra å gjøre dialogene litt kunstige så ødelegger det ikke for selve mysteriumet.

Jeg leser definivt mer av Maria Lang, og internet (les: google) vil også ha det til at heltinnen Puck dukker opp ved senere anledninger også. Enkel underholdning, men spennende!

 ----

Og boka? Et leseeksemplar fra Silke Forlag (jeg har med andre ord fått den gratis av forlaget). De lanserer i vår en ny serie som heter Silkeperle, som denne boka er en del av. Legg merke til insiden av boka, veldig flott design både utvendig og innvendig. Nesten litt Persephone over det hele!

----