Bokbloggturné: Svenhammeds journaler

Vi må hjelpe "dem", sa en politiker på TV.
Nei, "de" må hjelpe seg selv, sa en annen.
Nei, vi må faktisk hjelpe "dem" med å hjelpe seg selv sånn at "de" kan begynne klatringen oppover, sa en tredje, som om innvandrere var en utdøende dyreart på havets bunn.

"De" er for mange, vi bør deportere enkelte av "dem" tilbake til der "de" kommer fra , sa en fjerde med velkjemma kinnskjegg.

Det var faren min og jeg som satt foran TV-en, og jeg tenkte at dette forslaget var nok det beste. For jeg visste at jeg satt sikkert der jeg satt, ettersom jeg var født her, det fantes ikke noe sted å sende meg tilbake til. 

Jeg så på faren min og tenkte at ham kunne de jo sende tilbake. 

Men jeg ble litt forvirra. Jeg skjønte hvorfor jeg alltid så ut til å tilhøre "dem", hvorfor jeg aldri tilhørte "oss". For hvem var egentlig "dem"? Jeg tilhørte ikke "dem", jeg var ikke en av "dem", og jeg ikke var en av "dem" og heller ikke en av "oss", hvem faen var jeg da?

Egentlig. Egentlig burde Cappelen Damm sende denne boka til alle politikere som snakker om integrering i dag. 

"Jeg er også født i Sverige, men mine foreldre kommer fra det tidligere Jugoslavia, altså er jeg svensk med jugoslaviske røtter. Og du er svensk med... røtter i hvilket land?"
Jeg begynte å bli nervøs. Så rundt meg i klassen. Alle stirret på meg, ventet på svaret mitt.

"Men du skjønner ikke, jeg har ikke noen annen opprinnelse... jeg har ingen røtter... jeg har ikke noe morsmål... jeg kan bare svensk", svarte jeg, og av en eller annen grunn, jeg veit ikke hvorfor, kjente jeg skammen gjennomsyre hele kroppen".

Egentlig. Egentlig trodde Svenhammeds foreldre at de gjorde sin eldste gutt en tjeneste. De snakket bare svensk til han i oppveksten og lærte han aldri morsmålet deres. Svenhammed, oppkalt etter Sven på sosialen og etter faren Muhammed, skulle bli svensk. Erkesvensk. Dessverre var han født med ett øyenbryn og på feil side av motorveien. Indoktrinert av faren fra barnsbein av til å ha et mål, en retning, slik at han kanskje en dag kan bli den neste Zlatan, går veien til å bli skolens spritkonge. 

Egentlig. Egentlig er Svenhammeds journaler så mye. Et spark i rævva til de som snakker om integrering, ja, men også en oppvekstroman, en kjærlighetshistorie, en historie om vennskap og en sår, sår historie om barn hvis foreldre lager sår, både fysisk og psykisk på sine barn.

Egentlig. Egentlig er Svenhammed er en driftig gutt. Den dagen den akk så vakre Emilia kommer inn i klassen får Svenhammed sitt liv en retning, ett mål. Emilia skal bli hans, først må han bare erobre halve kongeriket, eller lære seg å spille synth.

Egentlig. Egentlig viser Svenhammeds journaler hvor mye vi alle har lyst å passe inn. Det handler ikke bare om å ha det riktige stæsjet, det handler også om røtter. Å kunne si hvor vi er fra, hvem er vi, for å så kunne gå videre.  Journalene som Svenhammed skriver er såre, vonde, men samtidig full av humor. Og ikke minst er de en sosial satire over "de" og "oss". For en bleik leser med røttene godt festet på Nordvestlandet var dette også lesing med bismak, men det er det som gjør boken god. Bismaken - og det å få bakt så mange aktuelle spørsmål i en ungdomsroman.

Men egentlig. Egentlig handler Svenhammeds journaler om at av og til så er det bare en motorvei som skiller to verdener.

Vil du følge Svenhammeds journaler av Zulmir Becevic videre? I går skrev Ellikken om boka og i morgen er det Askeladden som skriver sin mening. Du kan også følge Cappelen Damm sin bokbloggturné på bloggen deres og ja, boka har jeg fått gratis fra forlaget.

Egentlig.