Vakkert, vakkert - og da tenker jeg ikke bare på innpakningen...

Grace har alltid betraktet ulvene i skogkanten like ved huset hun bor. Hver vinter ser hun etter ulven sin, ulven som reddet henne da hun ble angrepet av ulveflokken. Ulven med de spesielle øynene. 

Ulveflokken i Mercy Falls er ikke ordinære ulver, de er varulver. Glem myter om fullmåne, de skifter til menneskeform når det blir varmt i været. I noen år, til de blir værende ulver. Dette er Sams siste år. Sam, varulven med de spesielle øynene.

Det var hos Christine jeg fikk øynene opp for de to første bøkene i The Wolves of Mercy Falls trilogien (den siste boka kommer ut neste år). Shiver er den første boka i serien.

It was so easy to forget the primitive violence of my world when I was human, safe in Grace's bed. It was easy to see us as she must see us: ghosts int he woods, silent, magical. And if we were only wolves, mabye she would be right. Real wolves wouldn't be a threat. But these weren't real wolves.

Historien om Sam og Grace er en nøktern kjærlighetshistorie. Handlingsmessig har den likheter med Twilight, men har en rohet over seg som gjør man bare har lyst til å synke ned i sofaen og følge Sam og Grace for alltid. 

Det skjer ikke så mye i Shiver, det er ikke handlingen som driver lesingen fremover. Det er Grace og Sam. Sam og Grace. Grace og Sam. Dere skjønner tegninga. Kanskje lar jeg meg lett rive med, jeg blir lett grepet av skjebnebestemte kjærlighetshistorier - jeg innrømmer det. Men tenåringskjærlighet (for ja, dette er bøker beregnet på jenter halvparten min alder) trenger ikke å være klissete.

For Grace og Sam handler om å kunne være sammen og samtidig ha en morgendag. 

Både Shiver og Linger (oppfølgeren) har noen vakre omslag. Og det er gjennomført, teksten i Shiver har samme blå farge som på bokomslaget. Stilfullt med andre ord. Slik som historien om Sam og Grace.